Nøtteskrike, Garrulus glandarius, en relativt liten kråkefugl. Nøtteskrika er stor som en due med lengde på ca 35 cm og vekt på rundt 170 gram. Nøtteskrika er den vakreste av våre kråkefugler. Den er rødbrun med lyseblått felt på vingeknoken og en bred svart stripe fra nebbet nedover siden. Hvitaktig isse med svarte streker. Nøtteskrika er vanligvis vaktsom og sky, og vanskelig å komme nær. En markert hvit flekk over stjertrota er imidlertid et godt kjennetegn i den litt uregelmessige og flaksende flukten.

Den er utbredt i det meste av Europa, Nordvest-Afrika og i et belte øst til Kina og Japan. Arten er fordelt på 34 underarter. Det er stor geografisk variasjon i utseendet, og underartene er fordelt i åtte grupper, hvorav den «europeiske nominat-gruppen» inneholder 11 underarter.

Nøtteskrika finnes i ulike typer skog over det meste av landet, men trives best i eldre blandingsskog, særlig med innslag av eik. Den hekker også vanlig i ren barskog, oftere i gran enn i furuskog. Paret bygger sammen et kvistreir, som oftest i et tre. Legger i april–mai seks til sju lysegrå egg med gråbrune prikker. Hunnen ruger i 16–17 døgn og blir matet av hannen. Ungene holder seg i reiret i rundt tre uker.

Nøtteskrika hekker forholdsvis vanlig i skogstrakter på Østlandet opp til Nordland, men er fåtallig i Troms og sjelden i Finnmark. Den finnes i mindre antall på Sørlandet opp til Rogaland, og er relativt sparsomt utbredt på Vestlandet. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 45 000 og 170 000 par i Norge. Selv om nøtteskrika sjelden sees langt fra skogstrakter, kan den av og til besøke fuglebrett. Den sees mest om høsten når den flyr i skytteltrafikk mellom «hjemmeskogen» og områdets eikeholt for å proviantere eikenøtter til vinterbruk.

Med en lengde på rundt 34 cm, er nøtteskrika blant våre minste kråkefugler. På grunn av sitt sky levevis kan den være vanskelig å oppdage, til tross for sin fargeprakt. Hodet har en svart skjeggstripe langs strupesiden, og en hvitaktig isse med svarte issefjær som kan reises til en høy kam. Kjønnene er like, men hannen er litt større enn hunnen. Ungfuglene ligner de voksne, men har rødere rygg og mindre striper på hodet.

Nøtteskrika er i hovedsak en standfugl som bare streifer litt omkring utenom sitt faste territorium. Slike streifere kan av og til sees helt opp mot tregrensa. I enkelte år kan den imidlertid oppføre seg som regulær trekkfugl. År om annet får vi besøk av østlige fugler om høsten. Dette skyldes trolig at produksjonen av eikenøtter slår feil på den hjemlige arena og at fuglene må trekke ut av hekkeområdene. I Sverige er det funnet en klar sammenheng mellom dårlig produksjon av eike- og bøkenøtter og masseutvandring av nøtteskriker.

Har en mengde forskjellige lyder. Den vanligste er et kraftig, langtrukkent og hest kræææ kræææ kræææ og gjentatte krsjæh. Dette er både et varselsignal og lokkelyd. Mjauende piææ som faller i tonehøyde mot slutten, raske kjækjækjæ og mange klukkende og boblende låter er også vanlige låter.  Nøtteskrika hermer dessuten en rekke forskjellige arter; blant andre skjære, kråke, grønnspett og hønsehauk. Fugler i fangenskap imiterer ofte lyder fra menneske, plystring og hundeglam. Sangen, som stort sett høres på senvinteren eller tidlig om våren, er en lavmælt blanding av mjauende, klukkende og skurrende lyder.

Straks en farlig fiende som en ugle, hønsehauk eller mår oppdages, varsles det med høye lyder som oppfattes som faresignal av ekorn og andre fuglearter. Ekorn flykter eller «stivner» da ofte i en urørlig stilling for å unngå å bli oppdaget.

Nøtteskrikene er monogame og parene holder sammen hele livet. Ungfugler som mislykkes i hekkingen første året kan imidlertid skille lag. Hekketerritoriet hos svenske fugler er rundt 14 hektar, i England seks til sju hektar. Begge kjønn bygger sammen et reir, som oftest på greiner nær stammen i et grantre. Byggetiden er fem–seks dager. Det bygges et nytt reir hvert år. Reiret består utvendig av tynne kvister, gjerne lyngstengler, med innvendig skål av rottrevler. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reir etter 19–20 dager, men mates fortsatt av foreldrene i ytterligere tre uker.

Reirene plyndres ofte av skjære, kråke og ekorn.

Selv om ungene blir uavhengige av foreldrene etter sju til åtte uker, holder de seg ofte i nærheten av foreldrene som vinters tid knapt farter utenfor et område på 12–15 hektar. Innenfor en slik gruppe er det et sosialt hierarki hvor de gamle fuglene dominerer de unge og hanner dominerer hunner.

Vinterens leveområde synes ikke å bli forsvart mot andre nøtteskriker, men om våren jages de unge bort. De må nå prøve å etablere et territorium et annet sted. Enkelte mislykkes og blir såkalte «flytere», det vil si at de farter omkring uten å hekke.

Nøtteskrika betegnes ofte som spesialist på eikenøtter og utbredelsen sammenfaller i store trekk med eikas utbredelse. I Skandinavia finnes den imidlertid også utenfor eikebeltet, spesielt i gran- og blandingsskog. Føden er imidlertid meget variert og består av blant annet insekter, meitemark, smågnagere, egg og fugleunger, korn, bær og frø.

I løpet av september–oktober foregår en hektisk hamstring av særlig nøtter og korn som i hovedsak gjemmes på bakken i territoriet. Flere måneder senere, etter at bakken er snødekt, finner de igjen mange av disse forrådene. Dette har stor betydning for fuglenes hekkesuksess og, ikke minst, for spredning av eik.

Transporten av nøtter kan strekke seg over flere kilometer. Fuglene flyr da over tretoppene eller i stor høyde med kroen full av nøtter, som oftest tre eller fire av gangen. Ifølge tyske undersøkelser fraktes jevnlig rundt 5000 nøtter til territoriet. Som regel gjemmes én eller to nøtter på hvert sted. Fuglen nærmer seg hamstringsstedet forsiktig, trolig for å unngå at andre skal oppdage stedet. Hamstringsstedet er oftest under løv, mose, røtter eller i naturlige hull, gjerne nær trær, stubber eller busker som benyttes som orienteringspunkt for senere gjenfinning. Nøttene dekkes med løv eller små steiner.

Nøtteskrikene benytter trolig visuell hukommelse ved å merke seg nære og fjerne landemerker for å finne igjen hamstringsstedene. Takket være en liten fold under hjernebarken, hippocampus, som tar imot og lagrer informasjon fra hjernebarken: sanseinntrykk, fakta og hendelser, og er spesielt viktig for stedshukommelsen, kan fuglene huske gjemmestedene. Hippocampus er relativt større hos kråkefugler som er avhengig av å hamstre føde enn hos slektninger som hamstrer lite eller ingen ting.

I likhet med andre kråkefugler kan nøtteskriker bli svært gamle. En svensk ringmerket fugl ble 18 år, én merket i Irland ble 17 år. Blant de farligste fiender er hønsehauk og mår

Jakt på nøtteskrike er tillatt i hele landet fra 10. august til siste dag i februar, unntatt i Nordland, Troms og Finnmark fylker der arten er fredet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. april 2009 skrev Sverre O. Lundal

Eg bur på Stord (Litlabø) i Sunnhordland. Her er nøtteskrika ein vanleg fugl.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.