nøtteskrike

Nøtteskrike (Garrulus glandarius)
Lisens: CC BY SA 3.0
En nøtteskrike observerer kamp i bakgrunnen
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Nøtteskrike

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Nøtteskrike, Garrulus glandarius, er en relativt liten fugl i kråkefamilien. Den er stor som en due med en lengde på 34–35 centimeter og en vekt rundt 170 gram. Nøtteskrika er den vakreste av våre kråkefugler. Den er rødbrun med et lyseblått felt på vingeknoken og en bred svart stripe fra nebbet nedover siden. Issen er hvitaktig med svarte streker. Nøtteskrika er vanligvis vaktsom og sky, og vanskelig å komme nær. En markert hvit flekk over stjertrota er imidlertid et godt kjennetegn i den litt uregelmessige og flaksende flukten.

Faktaboks

Også kjent som
Garrulus glandarius

Nøtteskrike er utbredt i det meste av Europa, Nordvest-Afrika og i et belte øst til Kina og Japan. Arten er fordelt på 34 underarter. Det er stor geografisk variasjon i utseendet, og underartene er fordelt i åtte grupper, hvorav den «europeiske nominatgruppen» inneholder 11 underarter.

Nøtteskrika finnes i ulike typer skog over det meste av landet, men trives best i eldre blandingsskog, særlig med innslag av eik. Den hekker også vanlig i ren barskog, oftere i gran- enn i furuskog. Paret bygger sammen et kvistreir, som oftest i et tre. Hunnen legger i april–mai seks til sju lysegrå egg med gråbrune prikker. Hun ruger i 16–17 døgn og blir matet av hannen. Ungene holder seg i reiret i rundt tre uker.

Utbredelse

Nøtteskrika hekker forholdsvis vanlig i skogstrakter på Østlandet og opp til Nordland, men er fåtallig i Troms og sjelden i Finnmark. Den finnes i mindre antall på Sørlandet opp til Rogaland, og er relativt sparsomt utbredt på Vestlandet. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 45 000 og 170 000 par i Norge. Selv om nøtteskrika sjelden sees langt fra skogstrakter, kan den av og til besøke fuglebrett. Den sees mest om høsten når den flyr i skytteltrafikk mellom «hjemmeskogen» og områdets eikeholt for å proviantere eikenøtter til vinterbruk.

Utseende

Nøtteskrike. Med en lengde på rundt 34 cm, er nøtteskrika blant våre minste kråkefugler.
Lisens: CC BY SA 3.0

Med en lengde på rundt 34–35 centimeter, er nøtteskrika blant våre minste kråkefugler. På grunn av sitt sky levevis kan den til tross for fargeprakten være vanskelig å oppdage. Hodet har en svart skjeggstripe langs strupesiden, og en hvitaktig isse med svarte issefjær som kan reises til en høy kam. Kjønnene er like, men hannen er litt større enn hunnen. Ungfuglene ligner de voksne, men har rødere rygg og mindre striper på hodet.

Vandringer

Nøtteskrika er i hovedsak en standfugl som bare streifer litt omkring utenom sitt faste territorium. Slike streifere kan av og til sees helt opp mot tregrensa. I enkelte år kan den imidlertid oppføre seg som en regulær trekkfugl. År om annet får vi besøk av østlige fugler om høsten. Dette skyldes trolig at produksjonen av eikenøtter slår feil på den hjemlige arenaen og at fuglene må trekke ut av hekkeområdene. I Sverige er det funnet en klar sammenheng mellom dårlig produksjon av eike- og bøkenøtter og masseutvandring av nøtteskriker.

Låt

Nøtteskrikene har en mengde forskjellige lyder. Den vanligste er et kraftig, langtrukkent og hest kræææ kræææ kræææ og gjentatte krsjæh. Dette er både et varselsignal og en lokkelyd. Mjauende piææ som faller i tonehøyde mot slutten, raske kjækjækjæ og mange klukkende og boblende låter er også vanlig. Nøtteskrika hermer dessuten en rekke forskjellige arter, blant andre skjære, kråke, grønnspett og hønsehauk. Fugler i fangenskap imiterer ofte menneskelyder, plystring og hundeglam. Sangen, som stort sett høres på senvinteren eller tidlig om våren, er en lavmælt blanding av mjauende, klukkende og skurrende lyder.

Straks en farlig fiende som en ugle, hønsehauk eller mår oppdages, varsles det med høye lyder som oppfattes som faresignal av ekorn og andre fuglearter. Ekorn flykter eller «stivner» da ofte i en urørlig stilling for å unngå å bli oppdaget.

Forplantning

Nøtteskrikene er monogame og parene holder sammen hele livet. Ungfugler som mislykkes i hekkingen første året kan imidlertid skille lag. Hekketerritoriet hos svenske fugler er rundt 14 hektar, i England 6–7 hektar. Begge kjønn bygger sammen et reir, som oftest på greiner nær stammen i et grantre. Byggetiden er fem–seks dager. Det bygges et nytt reir hvert år. Dette består utvendig av tynne kvister, gjerne lyngstengler, med en innvendig skål av rottrevler. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter 19–20 dager, men mates fortsatt i ytterligere tre uker.

Reirene plyndres ofte av skjære, kråke og ekorn.

Selv om ungene blir uavhengige etter sju til åtte uker, holder de seg ofte i nærheten av foreldrene, som vinterstid knapt farter utenfor et område på 12–15 hektar. Innenfor en slik gruppe er det et sosialt hierarki hvor de gamle fuglene dominerer de unge og hanner dominerer hunner.

Vinterens leveområde synes ikke å bli forsvart mot andre nøtteskriker, men om våren jages de unge bort. De må nå prøve å etablere et territorium et annet sted. Enkelte mislykkes og blir såkalte «flytere», det vil si at de farter omkring uten å hekke.

Næring

Nøtteskrika betegnes ofte som spesialist på eikenøtter og utbredelsen sammenfaller i store trekk med eikas utbredelse. I Skandinavia finnes den imidlertid også utenfor eikebeltet, spesielt i gran- og blandingsskog. Føden er imidlertid meget variert og består av blant annet insekter, meitemark, smågnagere, egg og fugleunger, korn, bær og frø.

I løpet av september–oktober foregår en hektisk hamstring av særlig nøtter og korn som i hovedsak gjemmes på bakken inne i territoriet. Flere måneder senere, etter at bakken er snødekt, finner fuglene igjen mange av disse forrådene. Dette har stor betydning for hekkesuksessen og, ikke minst, for spredning av eik.

Transporten av nøtter kan strekke seg over flere kilometer. Fuglene flyr da over tretoppene eller i stor høyde med kroen full av nøtter, som oftest tre eller fire av gangen. Ifølge tyske undersøkelser fraktes jevnlig rundt 5000 nøtter til territoriet. Som regel gjemmes én eller to nøtter på hvert sted. Fuglen nærmer seg hamstringsstedet forsiktig, trolig for å unngå at andre skal oppdage det. Hamstringsstedet er oftest under løv, mose, røtter eller i naturlige hull, gjerne nær trær, stubber eller busker som benyttes som orienteringspunkt for senere gjenfinning. Nøttene dekkes med løv eller små steiner.

Nøtteskrikene benytter trolig visuell hukommelse ved å merke seg nære og fjerne landemerker for å finne igjen hamstringsstedene. En liten fold under hjernebarken, hippocampus, tar imot og lagrer informasjon som sanseinntrykk, fakta og hendelser fra hjernebarken og er spesielt viktig for stedshukommelsen. Dette gjør at fuglene kan huske gjemmestedene. Hippocampus er relativt større hos kråkefugler som er avhengig av å hamstre føde enn hos slektninger som hamstrer lite eller ingen ting.

Overlevelse

I likhet med andre kråkefugler kan nøtteskriker bli svært gamle. En svensk ringmerket fugl ble 18 år, og en som var merket i Irland ble 17. Hønsehauk og mår er blant de farligste fiendene.

Jakt i Norge

Jakt på nøtteskrike er tillatt i hele landet fra 10. august til siste dag i februar, unntatt i Nordland, Troms og Finnmark fylker der arten er fredet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (1)

skrev Sverre O. Lundal

Eg bur på Stord (Litlabø) i Sunnhordland. Her er nøtteskrika ein vanleg fugl.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg