Grønnspett, Picus viridis, art i spettefamilien. En vakker og fargerik, stor spettefugl med grønn rygg, gult parti ved stjertbasis og rød isse. Svært lik gråspett, men grønnspetten har en stor svart trekantet flekk rundt øyet.

Hakker ut reirhull i løvtre, legger 5-8 hvite egg som ruges av begge foreldrene i 14-18 døgn. Ungene forlater reiret etter 15-28 døgn og følger foreldrene ennå i 3-7 uker.

Grønnspetten er blant de mest tallrike spettene, i Sør-Norge så vel som ellers i Europa. Den er vanligst i løv- og blandingsskog nær kulturlandskap.

Grønnspetten finnes over det meste av Europa og østover til Lilleasia og Iran, Nordvest-Afrika. Arten er fordelt på 5 underarter. I Norge hekker den i løv- og blandingsskog, særlig i kulturlandskap hvor glissen gammel skog veksler med hagemarker og åkrer. Arten er ganske vanlig i Sør-Norge både langs kysten og i innlandstrakter nord til Trondheimsfjorden, mer spredt til Rana og Saltdal i Nordland, mens tilfeldig streifere forekommer lenger nord.

Grønnspetten er blant våre mest tallrike spetter, og Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 3 000 og 6 500 par i Norge. Mens bestanden antas å være stabil hos oss, har arten avtatt dramatisk i antall i Sverige og Finland. En av årsakene til nedgangen kan være intensiveringen av jord- og skogbruksdriften hvor økt gjødsling og mindre bruk av utmark til husdyrbeite kan ha negativ innvirkning. Også år med kalde og harde vintrer kan forårsake stor dødelighet for en fugl som finner mye av føden på bakken.

Med sin lengde på 30-36 cm og vekt på 180-250 g er grønnspetten vår nest største spettefugl, bare svartspetten er større. Den er lett kjennelig på grønn overside, grå underside, gult parti ved stjertbasis og røde isse. På nært hold skilles kjønnene på at hannen har en rød flekk i den svarte skjeggstripen. Selv i et kort glimt er arten lett å bestemme på det gule partiet som vises i den dypt bølgende flukten. Ungfuglene ligner de voksne, men hele drakten er flekket og det røde er mattere.

Grønnspetten er relativt sky og årvåken, men sees ofte nær bebyggelse høst og vinter.

Stand- og streiffugl. Mange er svært stasjonære og holder seg år etter år innenfor et mindre område som omfatter territoriet. Ungfuglene streifer mer og blir sett høst og vinter i områder hvor arten ikke hekker; ofte ikke lenger unna enn 5-10 km, men enkelte kan dra flere mil unna fødestedet.

Oppdages oftest på lyden.  I flukt høres ofte et litt skarpt ky-ky-kykk, iblant langtrukkent i lange serier. Vårlåten er et kraftig oip-oip-oip. Om våren roper den kraftig, noe dalende kly-kly-kly-kly-kly-kly-…. Denne låten ligner gråspettens, men er rundere og mer fyldig i klangen. Hunnen har et tynnere og noe pipende py-py-py-py-py-py-py. Ved reiret varsles med kaklende kjakjakja. Trommer meget sjelden, mest nær reirhullet; virvelen er rask og lav uten kraft og tilslag og varer 1-1,5 sekund.

Begge kjønn viser fram potensielle reirtrær for hverandre. Straks et reirtre er bestemt, fanger hannen maur som han mater hunnen med rett før parringen. Uthakkingen av reirhullet tar lang tid, gjerne mellom 2 og 4 uker, av og til en måned lenger enn andre spettearter. Grønnspetten er dårlig til å hakke ut reirhull, og de fleste reirtrær er morkne innvendig. Et godt reirtre kan bli brukt flere år på rad, selv om det hakkes ut nytt hull hvert år.

Paret hakker i felleskap ut reirhullet i et stort løvtre, helst osp. Diameteren på flygehullet er ca. 6 cm. De 5-8 glinsende hvite eggene legges i mai (-juni) på et underlag av fliser og ruges av begge foreldre i 14-18 døgn. Som vanlig hos spetter, tar hannen nattskiftet. Ungene holder seg i reiret i 3-4 uker og mates med oppgulp den første uken. Rundt 10 dager gamle, klatrer de opp til flygehullet og mates der.

Straks etter utflygingen splittes kullet; noen unger følger hannen, andre hunnen. Ungene blir selvstendige etter 3-7 uker, og streifer da omkring. Av og til kan noen unger holde sammen i noen uker og sover da i åpne trær inntil de finner separate sovehull.

Radiomerking av norske fugler har vist at enkelte par holder sammen år etter år innenfor territoriet som er 0,5-1,5 km2 stort. Andre undersøkelser har vist at selv om paret holder sammen, lever de hver for seg i nærliggende områder mellom hekkesesongene. Når de av og til møtes, er hannen dominant over hunnen og han forsvarer sovehull og maurtuer med stor aggressivitet.

Grønnspetten finner mye av maten på bakken og er spesialist på å plyndre maurtuer av rød skogsmaur, noe 5-10 cm vide og 10-60 cm dype hull i tuene vitner om. Her tas voksne maur, egg og pupper. Den lange og klebrige tunga, som kan stikkes 10 cm utenom nebbspissen, er et godt fangstredskap. Det er beregnet av en grønnspett trenger rundt 2 000 maur om dagen. Vinters tid har spetten få problemer med å komme seg gjennom et snølag oppunder 1 m for å nå ned til maurtua. Slike tuer blir gjerne benyttet gang på gang i ukesvis.

Grønnspetten spiser også andre insekter, spesielt trelevende biller. Av og til tar den også snegler, veps og bier, og en sjelden gang bær, nålefrø og frukt som epler, pærer og kirsebær.

Når grønnspetten føler seg truet av en predator, prøver den å gjemme seg eller den stivner på trestammen med hodet vendt rett opp. Slik kan den holde seg i ro i opp til 20 minutter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.