duktilitet

Duktilitet i metaller og legeringer er et mål på materialets formbarhet, det vil si materialets evne til å deformeres uten at det oppstår brudd. Det er et kvalitativt og subjektivt begrep.

Måling av duktilitet brukes for eksempel når man skal foreta vurderinger ved metallbearbeidende prosesser som valsing, trekking og smiing, og av konstruktører som skal velge materialer til kompliserte konstruksjoner med krevende spenningsberegninger.

Som et mål på duktilitet benytter man som regel bruddforlengelse eller innsnøring bestemt ved strekkprøving av glatte prøvestaver.

Duktiliteten hos et metall avhenger av dets sammensetning og struktur, og av termisk og mekanisk forhistorie. Normalt finner man størst duktilitet hos meget rene metaller. Duktiliteten blir normalt bedre ved høyere temperatur.

Sprøhet (engelsk brittleness) hos metaller defineres som tilbøyeligheten til at brudd oppstår uten at metallet blir nevneverdig deformert. Et metall som viser sprøhet ved strekk, kan likevel oppføre seg duktilt ved hydrostatisk kompresjon.

Et materiale som oppfører seg duktilt ved romtemperatur kan vise sprøhet når materialet har overflatefeil som sprekker, eller ved skarpe geometriske overganger i en konstruksjon. Dette kalles kjervfølsomhet.