Fjellkjededannelse eller orogenese er summen av prosessene som danner en fjellkjede. Fjellkjeder dannes vanligvis ved at jordens ytre litosfæreplater kolliderer, noe som fører til smeltedannelse (magmatisk aktivitet), omdanning (metamorfose), skifer- og kløvdannelseoverskyvning og folding. I geologisk forstand omfatter fjellkjededannelse prosesser som fører til at selve jordskorpen og litosfæren blir fortykket, altså i stor grad prosesser i dypet og ikke bare fjelldannelse i topografisk betydning. Fjellkjededannelse har pågått gjennom det meste av jordens historie. I Skandinavia fant den siste fjellkjededannelsen sted for ca. 500-400 millioner år siden, og kalles Den kaledonske fjellkjededannelsen

Jordkloden består av litofæreplater, som beveger seg i forhold til hverandre (se platetektonikk). Der to plater kolliderer, dannes en fjellkjede. Det kan være en havbunnsplate som kolliderer med en kontinental platedel, som Andesfjellene, eller to kontinentmarginer som kolliderer, som Himalayafjellkjeden.

Når to plater kolliderer, vil den ene trekkes ned i dypet under den andre (subduksjon). Disse sonene genererer smelte i dypet som kommer opp og størkner til dypbergarter og lavabergarter, og kjeder av vulkaner dannes på overflaten. Andesfjellene er et eksempel på dette, der osenansk havbunn synker under en kontinental plate (Sør-Amerika). Langs en slik plategrense vil det avleires sedimentære lag av sand, grus, leire, kalk osv. som presses sammen og foldes. Dersom en slik kollisjonssone ender med en kontinent-kontinent kollisjon, slik som for Himalaya, Alpene og Den kaledonske fjellkjeden, vil både disse sedimentene og deler av jordskorpen kunne rives løs, foldes, presses ned i dypet og deretter skyves opp til flere hundre kilometer inn over kontinentene. Samtidig vil økt trykk og temperatur omdanne sedimentene til metamorfe skifre og gneiser av forskjellig type. I sentrale deler av foldebeltet kan temperaturen bli så høy at bergartene delvis smelter (migmatittisering), og trykket så høyt at vi får dannet bergarten eklogitt, noen ganger med små diamanter.

Fjellkjededannelser der kontinentmarginer kolliderer fører til en særegen struktur. Fjellkjedens yttergrenser er bestemt av hvor langt bort fra kollisjonssonen bergarter og sedimenter er påvirket av kollisjonen.  For Den kaledonske fjellkjeden går den grensen i dag i Oslofjorden og kan følges nordover inn på svensk side av grensen opp til Finnmark (Varangerfjorden). Den ytterste delen av fjellkjeden (forlandet) består av umetamorfe eller lavmetamorfe sedimentære bergarter som er foldet og stuvet sammen over et upåvirket grunnfjell. Nærmere kollisjonssonen finner vi større og mindre flak av grunnfjell som er skjøvet bort fra kollisjonssonen. Sentralt finner vi rester av havbunnskorpe (ofiolitter) fra havet som eksisterte før fjellkjededannelsen, sammen med delvis oppsmeltet og sterkt omdannet grunnfjell.

Etter en tid vil kreftene som presser platene sammen opphøre, og fjellkjededannelsen stopper opp. Da vil krefter som bryter ned fjellkjeden ta overhånd. Disse kreftene er erosjonskrefter på overflaten, dvs. vann, vind og is som kjemisk og fysisk bryter ned mineralene og bergartene, og det er forkastningsbevegelser som involverer strekking og tynning av jordskorpen. Nedbrytningen av en fjellkjede kan ta flere hundre millioner år, og en regner med at Den kaledonske fjellkjeden var omvandlet til et landskap med relativt lavt relieff for ca. 250 millioner år siden. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.