Svamper (tegning)

Svamper. Øverst: Skjematisk lengdesnitt gjennom ulike typer svamper. Vannstrømmens retning er angitt med piler. – Nederst: Kroppsveggtverrsnitt fra Sycandra-art.

Av /KF-arkiv ※.
Svamper (foto, svampefisker)

Svamper. Svampefisker fra Egeerhavet med et utvalg vaskesvamper. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Svamp av arten Aplysina archeri. Foto: Nick Hobgood. Tilgjengelig under CC BY-SA 3.0.
.
Lisens: fri

Svamper er en rekke i dyreriket. Svamper er de mest primitive flercellete dyrene. De kjennetegnes ved at de ikke har ekte vev eller organer. Fossile funn tyder på at svampene var de første dyrene på jorden. De kan ha utviklet seg fra krageflagellater, men har ikke gitt opphav til høyerestående, flercellete dyr.

Faktaboks

De aller fleste svamper er marine (lever i havet), mens omkring 2 prosent av artene lever i ferskvann. De fleste er fastsittende, men de senere årene er det oppdaget arter som beveger seg opptil fire millimeter per døgn. Bygningen er tilpasset vanngjennomstrømning og avfiltrering av levende og døde næringspartikler som finnes i vannet. Vanngjennomstrømningen er stor. Hos en 10 centimeter stor kiselsvamp ble den målt til 72 liter per døgn.

På verdensbasis er det kjent mer enn 9000 nålevende arter fordelt på klassene Kalksvamper, Glassvamper og Horn- og kiselsvamper, samt Homoscleromorpha. som ikke har norsk navn.

Alminnelige i norske farvann er traktsvampen, Tragosia infundibuliformis, på dypere vann, og på grunnere vann brødsvampen, Halichondria panicea, som overtrekk på alger og stein.

Det finnes fem arter fersvannssvamper i Norge. De sitter festet til planter eller stein, og er 2–10 centimeter lange. Noen er grønne av farge på grunn av encellete alger som lever i svampene.

Bygning

Svampenes bygning viser varierende grad av kompleksitet.

Ascon-typen

I sin enkleste form, Ascon-typen, har svampene en beger- til rørformet kropp som er festet til underlaget med den ene enden.

Kroppsveggen er gjennombrutt av porer, som utenfra fører inn til et indre hulrom, gastralrommet, og leder vannet dit inn. Fra gastralrommet ledes vannet igjen ut gjennom en større utstrømningsåpning, osculum, i kroppens frie ende.

Kroppens yttervegg (dermallaget) består av et plateepitel. Noen av cellene er rørformet (porocytter) og omgir porene helt inn til gastralrommet.

Kroppens innervegg (gastrallaget) dannes til krageceller med enkel svingtråd (choanocytter). Det er svingtrådenes bevegelse som bevirker vanngjennomstrømningen.

Næringsopptaket skjer ved pseudopodier som strekkes ut fra kragecellene.

Mellom kroppens ytter- og innervegg finnes et geléaktig mellomlag (mesenkym) dannet fra ytterlaget, og sammen betegnes de som mesektoderm. Mesenkymet inneholder fritt bevegelige celler (amøbocytter) som besørger stofftransporten. Dessuten også skjelettdannende celler, kjønnsceller og kontraktile trådceller. Skjelettet ligger i mesenkymet og består av tråder av hornlignende stoff (spongin) og av nåler (spiculae) av kalk eller kiselsyre. Skjelettet gir den ellers bløte kroppen en viss fasthet, og nålene gir hos noen arter en viss beskyttelse, i det at de kan stikke ut av selve kroppen.

Sycon-typen

Bare noen få svamper har denne enkleste bygningen som Ascon-typen. Hos andre kompliseres den, men uten prinsipielt å bli forandret. Mesenkymlaget fortykkes, og kroppsveggen blir tykkere, og dermallaget innbuktes, samtidig som gastral-laget utbuktes, slik at gjennomstrømningssystemet kompliseres.

Sycon-typen viser den enkleste form for slik komplisering. Her har gastralrommet fått utbuktninger i form av kammer, og bare disse er kledd med krageceller og kan sammenlignes med gastralrommet hos foregående type. Gastralrommet er her en nydannelse og er kledd med et dermal-lag. Kroppsoverflaten er innbuktet, og innbuktningene ligger mellom kragecellekamrene. Fra disse ytre innbuktningene fører porer inn til kragecellekamrene, og deres ytre åpning kalles ostium.

Leucon-typen

En videre komplisering finnes hos Leucon-typen. Her munner kragecellekamrene ikke direkte i gastralrommet, men er forbundet med dette ved kanaler, som likesom dette er dannet av dermallaget. Kragecellekamrene har hos denne typen nærmest kuleform. Hos kalksvamper forekommer alle de tre bygningstyper, mens alle øvrige svamper er bygd etter Leucon-typen, i mer eller mindre komplisert form. Skjelettets bygning og enkelte bestanddeler gir grunnlag for den systematiske inndeling. Denne baseres på om skjelettet består av nåler og/eller spongintråder, eller mangler begge eller én av delene. Nålenes størrelse, form (antall akser) og stoff (kalk, kisel) har også betydning.

Formering

Svamper er særkjønnet eller tvekjønnet, og mange har også ukjønnet formering. Larven er frittsvømmende, amphiblastula, men slår seg ned på et underlag og fester seg her ved urmunnen. Kimbladdannelsen (gastrulasjonen) er innviklet med cellevandringer. Det som hos svampene kalles ektoderm og entoderm, er derfor muligens ikke homologt med ekto- og entodermen hos egentlige flercellede dyr, Eumetazoa.

Systematikk

Svamper betraktes ofte som et eget underrike, Parazoa, i motsetning til nesten alle andre dyr som tilhører underriket Eumetazoa. Til Parazoa hører også Placozoa, som den eneste andre rekken. Svamper er en gammel rekke og kjent tilbake til kambrium.

På verdensbasis er det kjent mer enn 9000 nålevende arter. Rekken inndeles ofte i tre klasser:

1) Kalksvamper, Calcarea, med skjelett bare av 1-, 3- og 4-strålede kalknåler. Omfatter cirka 400 arter.

2) Glassvamper, Hexactinellida (Triaxonia),med treaksede kiselnåler og lite spongin. Omfatter cirka 600 arter.

3) Horn- og kiselsvamper, Demospongiae, mangler skjelett, men noen har kiselnåler sammenkittet til et nettverk, eller nettaktig sponginskjelett og ofte med enstrålede kiselnåler. Dette er den største gruppen av svamper, med arter finnes i både saltvann og ferskvann, mange også i norske farvann. Således i fjorddypene på bløt bunn den halvkuleformede Thenea med «røtter», og på steinet bunn den kulerunde, opptil kålhodestore, tunge og harde kålrabisvamp, Geodia barratti. Også badesvampen, Spongia officinalis, som finnes i Middelhavet og vestindiske farvann, tilhører klassen. Alminnelige i norske farvann er traktsvampen, Axinella infundibuliformis, på dypere vann, og på grunnere vann brødsvampen, Halichondria panicea, som overtrekk på alger og stein.

Ferskvannsvampene hører til familien Spongillidae, og et finnes fem arter i våre ferskvann. De sitter festet til planter eller stein, og er 2–10 centimeter lange. Noen er grønne av farge på grunn av encellete alger som lever i svampene.

4) Hemoscleromorpha. Etter nyere molekylærbiologiske undersøkelser har de to familiene Plakinidae og Oscarellidae blant horn- og kiselsvamper blitt skilt ut som en egen klasse, Hemoscleromorpha, som ikke har noe norsk navn. Den omfatter omkring 80 arter på verdensbasis. De er ofte små, kompakte arter som danner en skorpe på underlaget, og er karakterisert med ganske små spikler av kisel.

Tidligere ble korallsvamper, Sclerospongiae, betraktet som en egen klasse. Etter nyere undersøkelser regnes de forskjellige artene nå med til Demospongiae eller Calcarea. Det gjelder cirka 15 arter, som vokser i eller på korallrev.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hågvar, E. B. (2010). Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Lokki, J. (red.) (2003). Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr (til norsk ved Lauritz Sømme). 309 sider. Bertmark Norge
  • Moen, F.E. & Svensen, E. (2008). Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag.
  • Totland, G. K. & Steigen, A. L. (2016). Dyreriket – en zoologisk reise. 499 sider. Universitetsforlaget, Oslo

Faktaboks

svamper
Porifera
Artsdatabanken-ID
587
GBIF-ID
105

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg