kambriske eksplosjon

Før kambrium, i den sen-proterozoiske tidsalder, var livsformene stort sett mikroskopiske, inntil en periode med flere dramatiske nedisinger mellom 775 og 630 millioner år siden, de såkalte "snowball earth". Etter den tredje av disse dukket det opp organismer som ikke ligner på noe som lever idag, de såkalte Vendobionter. Disse større organismene ser ikke ut til å ha kunnet bevege seg. I nesten 100 millioner år var de de eneste større organismene, men etter en ny omfattende nedising like før starten av kambrium dukket det opp en mengde nye organismer som alle hører til dyregrupper vi kjenner idag. De utviklet evnen til å lage et beskyttende skall av kalsiumfosfat, silika og kalsiumkarbonat, derfor ble de hyppigere bevart som fossiler. Vi finner også både krypespor og gravespor, noe som viser at dyrene begynte å bevege seg for å utnytte næringen som fantes i sedimentene.

Begynnelsen av kambrium så en tilsynelatende ekstremt rask utvikling av nye dyregrupper som kunne fylle en mengde økologiske nisjer. Dette resulterte i oppkomsten av alle rekker (phyla) som finnes idag i løpet av bare ca 20 millioner år.

Nyere forskning har vist at "eksplosjonen" var langsommere enn vi har trodd; mange av gruppene har oppstått 10-15 millioner år tidligere, men de utviklet ikke harde, fossiliserbare deler før ved starten av kambrium. Gjennom perioden kan vi se flere faser; en "orme"-verden (typiske fossiler Cloudina, Namacalathus), en "skleritt"-verden (halkieriider, tommotiider og hyolither), en "brachiopod"-verden og til slutt en "trilobitt"-verden.

Etter denne første artsdannelsen opplevde verden flere masseutryddelser, slik at diversiteten sank utover i kambrium, før en masseutryddelse ved slutten av perioden la grunnen for en kraftig diversitetsøkning utover i ordovicium.

Som mulige årsaker til den tidlig-kambriske diversitetsøkningen har vært foreslått: Vesentlig økning av oksygeninnholdet i atmosfæren (som øker hastigheten i metabolismen); økning av kalsiuminnholdet i havet (så dyrene hadde noe å bygge skall av); endringer i arvematerialet, særlig hox-genene; utviklingen av bytte-etere (som økte presset til å utvikle bekyttende skall) og økning i mengden encellete plankton (som økte matmengden for filterspisende organismer).