habitatfragmentering

For en frosk som er avhengig av tilgang til vann for å kunne formere seg, kan en ny asfaltvei hindre dem i å komme seg fra der de lever, til der de skal pare seg. Foto fra: Viken Sverige

Rana temporaria, buttsnutefrosk

Av Biopix/※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Habitatfragmentering er dannelse av barrierer som deler opp leveområdene til dyr, planter eller andre organismer. Oppdeling av habitater kan forekomme naturlig, eller være forårsaket av mennesker gjennom ulike inngrep og endringer i bruken av et område.

Slik fragmentering påvirker både biologisk mangfold og enkelte arter eller utbredelse av artene. Isolasjon i små habitatfragmenter kan føre til tap av genetisk variasjon, innavl og lokal utryddelse. Hvor store inngrep i naturen som skal til for at bestander isoleres fra hverandre, avhenger av artenes evne til å forflytte seg. For eksempel er dyr mer mobile enn planter, og fugler er mer mobile enn frosker.

Habitatfragmentering skiller seg fra habitatødeleggelse og habitatreduksjon ved at det mulige habitatet ikke nødvendigvis blir så mye mindre i areal, men at barrierer oppstår som gjør at den reelle muligheten for å utnytte nærliggende områder minker, eller forhindrer arter å nå ynglings- eller oppvekstområder som for eksempel vandringsbarrierer for fiskearter som laks eller ål.

Årsaker

Naturlige årsaker til habitatfragmentering omfatter blant annet vulkansk virksomhet, branner, fosser i vassdrag og klimaendringer.

Menneskeskapte årsaker er for eksempel utvidelse av jordbruksområder, skogbruk eller bygging av veier, kraftledninger, demninger og boligområder som fører til at naturlige habitater ødelegges, stykkes opp eller blir utilgjengelige.

Konsekvenser

Habitatfragmentering innebærer at det totale området med egnet natur for en gitt art blir mindre tilgjengelig, og at det følgelig blir plass til færre individer. Oppstykkingen fører også til at det blir en større andel kantsone i forhold til indre områder, noe som betyr at miljøet forandrer seg. Det kan være vanskelig å forutse hvilken effekt habitatfragmentering vil få for økosystemet i et område.

Biologisk mangfold

Habitatfragmentering kan også gjøre at enkelte arter favoriseres og dermed faktisk føre til lokalt økt biologisk mangfold, men det innebærer som oftest at opprinnelige eller stedegne arter kan forsvinne eller desimeres.

Tap av egnede levesteder kan ha spesielt alvorlige konsekvenser for arter som er tilpasset til å leve i spesielle miljøer, såkalte spesialister. Det finnes for eksempel arter i en skog som ikke trives i skogkanten, og som vil forsvinne hvis områdene med sammenhengende skog blir for små. Området kan bli rikere på arter som trives i kantene, for eksempel hvithalehjorten, som liker å spise krattet som dannes i skogkanter.

Barrierer kan helt eller delvis forhindrer arter i å fullføre sin livssyklus. For eksempel kan bygging av en dam forhindre langtvandrende fiskearter fra å nå gyteområder.

Genetiske effekter

I de mest ekstreme tilfellene av habitatfragmentering vil bestandene som finnes i de ulike fragmentene bli helt isolert fra hverandre og ikke lenger kunne pare seg. Det vil dermed oppstå flere, men mindre bestander som ikke utveksler gener. Mindre bestander vil være mer utsatt for tilfeldige endringer i den genetiske sammensetningen over tid, også kalt genetisk drift. Små bestander vil også ofte få lavere genetisk variasjon. Dette kan føre til at de vil være mindre tilpasningsdyktige ved miljøendringer, og kan i noen tilfeller resultere i uheldige effekter av innavl.

Forvaltning i fragmenterte landskap

Fisketrapp i betong for å gjenskape fiskevandring forbi barriere i elva Donau (Wien, Østerrike)

Fisketrapp i Donau - Wien (Østerrike)

Av Jo Halvard Halleraker.

Lisens: CC BY SA 3.0

Tiltak for å redusere skadelige konsekvenser av habitatfragmentering kan rettes mot hele økosystemer eller enkelte arter og bestander.

I noen tilfeller prøver man å bevare korridorer av intakt natur mellom habitatfragmenter, også kalt grønn infrastruktur. Dette krever imidlertid mye ressurser og stor kunnskap om økosystemet.

Det er derfor mer vanlig at man fokuserer på forvaltning av utvalgte arter, og dette kan likevel ha betydning også for andre organismer som finnes i det samme området. Et eksempel på dette kan være naturbroer over veier og toglinjer som deler opp leveområdene til bestander av vilt, eller fiskepassasjer forbi barrierer fra vannkraftdemninger.

I tilfeller med ekstrem isolasjon mellom bestander kan flytting og utsetting av individer gjennomføres for å motvirke innavl og lokal utryddelse.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Økologi

Irja Ida Ratikainen

forsker, doktor i biologi, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet