Rana temporaria, buttsnutefrosk

For en frosk som er avhengig av tilgang til vann for å kunne formere seg, kan en ny asfaltvei hindre dem i å komme seg fra der de lever, til der de skal pare seg. Foto fra: Viken Sverige

Habitatfragmentering er oppstykkede leveområder. Det kan skyldes barrierer som deler opp leveområdene til dyr, planter eller andre organismer. Oppdeling av habitater kan forekomme naturlig, eller være forårsaket av mennesker gjennom ulike inngrep, påvirkninger og endringer i bruken av et område.

Slik fragmentering påvirker både biologisk mangfold og enkelte arter eller utbredelse av populasjoner. Isolasjon i små habitatfragmenter kan føre til tap av genetisk variasjon, innavl og lokal utryddelse. Hvor store inngrep i naturen som skal til for at bestander isoleres fra hverandre, avhenger av artenes evne til å forflytte seg eller hvor sårbare de er for forstyrrelser. For eksempel er dyr mer mobile enn planter, og fugler er mer mobile enn frosker.

Habitatfragmentering skiller seg fra habitatødeleggelse og habitatreduksjon ved at det mulige habitatet ikke nødvendigvis blir så mye mindre i areal. Men dersom barrierer oppstår så blir den reelle muligheten for å utnytte nærliggende områder mindre, eller forhindrer arter å nå økologiske funksjonsområder (ynglings- eller oppvekstområder). Eksempelvis menneskeskapte forstyrrelser (trafikk/ferdsel) for villrein eller vandringsbarrierer for langvandrende fiskearter som laks (anadrom) eller ål (katadrom).

Årsaker

Naturlige årsaker til habitatfragmentering omfatter blant annet vulkansk virksomhet, branner, fosser i vassdrag og klimaendringer. I et geologisk perspektiv, har også landheving etter istiden og de tektoniske platebegevgelsene på jorda hatt mye å si for habitatfragmentering (på større skala), og således også evolusjon.

Menneskeskapte årsaker er for eksempel utvidelse av jordbruksområder, intensivt skogbruk eller bygging av veier, trafikk/ferdsel, lysforurensing, kraftledninger, demninger og boligområder som fører til at naturlige habitater ødelegges, stykkes opp, blir uegnet eller utilgjengelige.

Konsekvenser

Habitatfragmentering innebærer at det totale området med egnet natur for en gitt art blir mindre tilgjengelig eller at arter ikke får fullført sin livssyklus. Dette kan igjen medføre at det blir plass til færre individer og at populasjonen minker eller blir mer oppstykket. Oppstykkingen fører også til at det blir en større andel kantsone i forhold til indre områder, noe som betyr at miljøet forandrer seg eller blir mer sårbar for andre påvirkninger (eksempelvis blir mindre klimarobust). Det kan være vanskelig å forutse hvilken effekt ulike årsaker til habitatfragmentering vil få for økosystemet i et område.

Biologisk mangfold

Habitatfragmentering kan også gjøre at enkelte arter favoriseres og dermed faktisk føre til lokalt økt biologisk mangfold, men det innebærer som oftest at opprinnelige eller stedegne arter kan forsvinne eller desimeres.

Tap av egnede levesteder kan ha spesielt alvorlige konsekvenser for arter som er tilpasset til å leve i spesielle miljøer, såkalte spesialister. Det finnes for eksempel arter i en skog som ikke trives i skogkanten, og som vil forsvinne hvis områdene med sammenhengende skog blir for små. Området kan bli rikere på arter som trives i kantene, for eksempel hvithalehjorten, som liker å spise krattet som dannes i skogkanter.

Barrierer kan helt eller delvis forhindrer arter i å fullføre sin livssyklus. For eksempel kan bygging av en dam forhindre langtvandrende fiskearter fra å nå gyteområder.

Genetiske effekter

I de mest ekstreme tilfellene av habitatfragmentering vil bestandene som finnes i de ulike fragmentene bli helt isolert fra hverandre og ikke lenger kunne pare seg. Det vil dermed oppstå flere, men mindre bestander som ikke utveksler gener. Mindre bestander vil være mer utsatt for tilfeldige endringer i den genetiske sammensetningen over tid, også kalt genetisk drift. Små bestander vil også ofte få lavere genetisk variasjon. Dette kan føre til at de vil være mindre tilpasningsdyktige ved miljøendringer, og kan i noen tilfeller resultere i uheldige effekter av innavl.

Forvaltning i fragmenterte landskap

Fisketrapp i Donau - Wien (Østerrike)
Fisketrapp i betong for å gjenskape fiskevandring forbi barriere i elva Donau (Wien, Østerrike)
Fisketrapp i Donau - Wien (Østerrike)
Lisens: CC BY SA 3.0

Tiltak for å redusere skadelige konsekvenser av habitatfragmentering kan rettes mot hele økosystemer eller enkelte arter og bestander.

I noen tilfeller prøver man å bevare eller gjenskape korridorer av intakt natur mellom habitatfragmenter, også kalt grønn infrastruktur i arealplanlegging. Dette krever imidlertid mye ressurser og stor kunnskap om økosystemet og ulike arters økologiske funksjonskrav og sårbarhet for inngrep eller forstyrrelser.

Restaurerings- eller avbøtende tiltak

Det er derfor mer vanlig at man fokuserer på forvaltning av utvalgte arter, og dette kan likevel ha betydning også for andre organismer som finnes i det samme området. Eksempeler på dette kan være å etablere faunapassasjer som naturbroer over veier/toglinjer eller amfibietunneler, viltunderganger, som sikrer viktige økologiske sammenhengende leveområdene til bestander av vilt, eller fiskepassasjer forbi barrierer fra vannkraftdemninger.

Sikre grønn infrastruktur

Det regnes som god praksis å etablere grøntkorridorer eller faunapassasjer i terrenget der

  • arealinngrep berører leveområder for arter som er spesielt sårbare overfor barrierer/trafikkdød
  • vegen krysser viktig regional grøntstruktur vei/jernbane krysser viktige vilttrekk
  • vegen skjærer gjennom områder med verdifulle habitater, dyresamfunn eller arter.
  • vegen er inngjerdet over lengre strekninger.

I tilfeller med ekstrem isolasjon mellom bestander kan flytting og utsetting av individer gjennomføres for å motvirke innavl og lokal utryddelse, eller sikre at oppvekstområdet utvide.

Internasjonalt

For å gjenskape viktige økosystemfunksjoner i et stadig mer oppstykket landskap i Europa, så er restaurering av habitater og motvirke habitatfragmentering sentralt i EUs biodiversitetsstrategi mot 2030. EU har definert ambisøse mål om å få tilbake fritt flytende elver (blågrønn infrastruktur) ved å gjenskape fiskevandring i mer enn 25 000 km med elv i Europa. Å fjerne utdaterte barrierer (gamle fløtningsdammer), naturbaserte løsninger (miljøtilpasset flomvern, naturrestaurering) eller bygge effektive fiskepassasjer forbi vannkraftsdammer blir sentralt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg