Habitatfragmentering er dannelse av barrierer som deler opp leveområdene til dyr, planter eller andre organismer. Oppdeling av habitater kan forekomme naturlig, eller være forårsaket av mennesker.

Dette påvirker både biologisk mangfold og enkelte arter. Isolasjon i små habitatfragmenter kan føre til tap av genetisk variasjon, innavl og lokal utryddelse. Hvor store inngrep i naturen som skal til for at bestander isoleres fra hverandre avhenger av artenes evne til å forflytte seg. For eksempel er fugler mer mobile enn moser eller frosker.

Habitatfragmentering skiller seg fra habitatødeleggelse og habitatreduksjon ved at det mulige habitatet ikke nødvendigvis blir så mye mindre i areal, men at barrierer oppstår som gjør at den reelle muligheten for å utnytte nærliggende områder minker.

Naturlige årsaker til habitatfragmentering omfatter blant annet vulkansk virksomhet, branner og klimaendringer.

Menneskeskapte årsaker er for eksempel utvidelse av jordbruksområder, skogbruk eller bygging av veier, kraftledninger, demninger og boligområder som fører til at naturlige habitater ødelegges og stykkes opp.

Habitatfragmentering innebærer at det totale området med egnet natur for en gitt art blir mindre, og at det følgelig blir plass til færre individer. Oppstykkingen fører også til at det blir en større andel kanter i forhold til indre områder, noe som betyr at miljøet forandrer seg. Det er svært vanskelig å forutse effekten som habitatfragmentering vil få for økosystemet i et område.

Habitatfragmentering kan gjøre at nye arter trives og dermed faktisk føre til økt biologisk mangfold, men det innebærer også at opprinnelige eller stedegne (endemiske) arter kan forsvinne.

Tap av egnede levesteder kan ha spesielt alvorlige konsekvenser for arter som er tilpasset til å leve i spesielle miljøer, såkalte spesialister . Det finnes for eksempel arter i en skog som ikke trives i skogkanten, og som vil forsvinne hvis områdene med sammenhengende skog blir for små. Området kan bli rikere på arter som trives i kantene, som hvithalehjorten som liker å spise krattet som dannes i skogkanter.

I de mest ekstreme tilfellene av habitatfragmentering vil bestandene som finnes i de ulike fragmentene bli helt isolert fra hverandre og ikke lenger kunne pare seg. Det vil altså oppstå flere, men mindre bestander som ikke utveksler gener . Mindre bestander vil være mer utsatt for tilfeldige endringer i den genetiske sammensetningen over tid, også kalt genetisk drift. Små bestander vil også ofte få lavere genetisk variasjon. Dette kan føre til at de vil være mindre tilpasningsdyktige ved miljøendringer og kan i noen tilfeller resultere i uheldige effekter av innavl.

Tiltak for å redusere skadelige konsekvenser av habitatfragmentering kan rettes mot hele økosystemer eller enkelte arter og bestander.

I noen tilfeller prøver man å bevare korridorer av intakt natur mellom habitatfragmenter. Dette krever imidlertid mye ressurser og stor kunnskap om økosystemet.

Det er derfor mer vanlig at man fokuserer på forvaltning av utvalgte arter, og dette kan likevel ha betydning også for andre organismer som finnes i det samme området. Et eksempel på dette kan være naturbroer over veier og toglinjer som deler opp leveområdene til bestander av vilt.

I tilfeller med ekstrem isolasjon mellom bestander kan flytting og utsetting av individer gjennomføres for å motvirke innavl og lokal utryddelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.