Fastlegekontor med fastlege og pasient
Fastlege Anna Stavdal med pasient på kontoret.

Reformer i helsetjenestene er omfattende endringer i helsetjenestenes organisasjon eller finansieringssystemer, som gjennomføres på relativt kort tid.

Helsetjenestene i Norge deles gjerne inn to: den kommunale helse- og omsorgstjenesten, også kalt primærhelsetjenesten, og spesialisthelsetjenesten.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten omfatter blant annet fastlegene, skolehelsetjenesten, legevakter, helsetjenester i hjemmet (hjemmesykepleie, ergo- og fysioterapi), sykehjem og kommunale døgntilbud om øyeblikkelig hjelp (ØHD).

Spesialisthelsetjenesten omfatter blant annet prehospitale tjenester (ambulanser og pasienttransport), somatiske og psykiatriske sykehus og rus- og avhengighetsinstitusjoner.

I perioder gjennomgår helsetjenestene reformer. De viktigste reformene i helsetjenestene etter årtusenskiftet er:

  • Fastlegereformen av 2001 som innebærer at alle som ønsker det får rett til en navngitt fastlege. Fastlegen er som regel pasientens første og viktigste kontakt med helsetjenestene. På dagtid har fastlegen ansvaret for nødvendige allmennlegetjenester til personer som står på sin liste. Dette omfatter også øyeblikkelig hjelp. Videre har fastlegen ansvar for å koordinere pasientens behov for øvrige medisinske tjenester.
  • Helseforetaksreformen av 2002 innebar at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenestene fra fylkeskommunene og organiserte tjenestene under regionale helseforetak (RHF). RHF-ene har ansvar for tilbudet av spesialisthelsetjenesten for befolkningen i sin helseregion, eier de offentlige sykehusene i regionen og inngår kontrakter med private tilbydere av helsetjenester. De offentlige sykehusene og klinikkene er organisert i helseforetak (HF) som er styrt fra de regionale helseforetakene.
  • Samhandlingsreformen er en koordinerings- og retningsreform som ble iverksatt fra 2012. Målene var å utvikle helhetlige pasientforløp, bedre forebyggingen, øke brukerinnflytelse og sikre en bærekraftig utvikling.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Grønlie, Tore. 2004. Fra velferdskommune til velferdsstat – hundre års velferdsvekst fra lokalisme til statsdominans. Historisk tidsskrift, bd. 83, nr. 4.
  • Hagen, T. P. and O. Kaarbøe. 2006. The Norwegian Hospital Reform of 2002: Central Government Takes Over Ownership of Public Hospitals. Health Policy, (76): 320-333.
  • Opedal, Ståle og Inger Marie Stigen (red.) 2005. Helse-Norge i støpeskjeen. Søkelys på sykehusreformen. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Melberg, H. O og T. P. Hagen. 2016. Liggetider og reinnleggelser før og etter Samhandlingsreformen. Tidsskrift for omsorgsforskning, 2 (2): 143-158.
  • Sandvik, Hogne. 2006. Evaluering av fastlegereformen 2001–2005. Sammenfatning og analyse av evalueringens delprosjekter. Norges Forskningsråd.
  • Schiøtz, Aina. 2003. Folkets helse – landets styrke. Det offentlige helsevesen i Norge 1603-2003, bd. 2. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Swanson, J. O. J. and T. P. Hagen. 2016. Reinventing the community hospital: A retrospective population-based cohort study of a natural experiment using register data. BMJ Open 2016;6:e012892.doi:10.1136/bmjopen-2016-012892
  • Tjerbo, T and T. P. Hagen. 2009. Deficits, soft budget constraints and bailouts: Budgeting after the Norwegian hospital reform. Scandinavian Political Studies, 32 (3): 337-358.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg