Faktaboks

Harry Söderman
Født
24. august 1902, Stockholm
Død
16. mars 1956, Tanger, Marokko
Virke
Svensk kriminaltekniker og polititjenestemann
Familie

Foreldre: Kronofogd Pehr Söderman (1852–1914) og hotellsjef Karolina Olivia («Karin») Sahlin (1872–1962).

Gift 1) 1935 med N.N.; 2) med veterinær Ingrid Signe Elisabeth Beckman (21.9.1919–4.10.1997), datter av revisor Sven Erik Beckman (1890–1968) og Elsa Hildur Elisabeth Wetterwik (1892–1976).

Harry Söderman

Foto 1953. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Harry Söderman
Av /NTB Scanpix ※.

Harry Söderman var en svensk kriminolog og politiembetsmann. Under andre verdenskrig ledet han utdannelsen av de norske og danske polititroppene i Sverige. Etter avtale med sjefen for det tyske sikkerpolitiet i Norge, Heinrich Fehlis, fikk Söderman 7. mai 1945 fullmakt til å overføre politimyndigheten i hovedstaden til en midlertidig norsk politiledelse, og han fikk med dette også myndighet til å frigi de omkring 5000 politiske fangene som befant seg på Grini fangeleir og de øvrige fengslene i Oslo-området.

Bakgrunn, utdannelse og karriere

Söderman vokste opp i en middelklassefamilie i Östersund. Etter å ha avlagt kjemisk fagskoleeksamen i Malmö fortsatte Söderman med sine kjemistudier i Altenburg i Tyskland hvor han var ferdig utdannet ingeniør i 1924.

Etter et par omflakkende år hvor han blant annet arbeidet som brannmann i Frankrike og livnærte seg som syklende reisekorrespondent, vendte Söderman tilbake til Sverige i 1926. Men allerede samme år dro han til Lyon i Frankrike for å oppsøke den meritterte rettsmedisineren og kriminologen Edmond Locard (1877–1966). Etter forskning ved Locards politilaboratorium avla Söderman i 1928 en doktorgrad om identifikasjon av håndvåpenprosjektiler ved universitetet i Lyon.

Oppholdet i Frankrike tok slutt i 1930 da han ble ansatt som dosent i kriminalteknikk ved det juridiske fakultet på Stockholms Universitet. I årene som fulgte påtok Söderman seg flere internasjonale oppdrag. Han var med på etableringen av et nytt politilaboratorium i New York og var sakkyndig for Interpol. En kort periode arbeidet han også ved Det internasjonale akademiet for kriminalvitenskap i Wien. Da Sverige omsider fikk sitt eget kriminaltekniske laboratorium (Statens kriminaltekniska anstalt) i 1939, var Söderman den selvskrevne leder.

Andre verdenskrig

Våren 1942 foretok Söderman en tjenestereise til Storbritannia for å besøke kolleger i London-politiet (Scotland Yard). I London møtte han også den norske justisministeren Terje Wold og andre representanter for norske politimyndigheter. Wold ba Söderman om hjelp til å etablere en politiutdanning for norske flyktninger i Sverige. Men i den daværende krigs- og utenrikspolitiske situasjonen var dette å betrakte som ren ønsketenkning, og Söderman gjorde det klart for Wold at den svenske regjeringen ikke kunne gi sin tilslutning til et slikt tiltak.

Et snaut år senere hadde imidlertid krigsutviklingen tippet over i de alliertes favør, og sammen med sjefen for rettskontoret ved den norske stockholmslegasjonen, Olav Svendsen, utformet Söderman en foreløpig plan for utdanning av 50 norske politibetjenter.

Den norske politiutdanningen i Sverige

Våren 1943 ga den svenske regjeringen grønt lys for den foreløpige planen, men i løpet av sommeren og høsten dette året tok utviklingen helt nye retninger. I stedet for denne høyst begrensede politiutdanningen, ble Söderman utdanningssjef for to forskjellige politikorps. Planene tok sikte på:

  1. etablering av et «rikspolitikorps» for utførelse av ordinære politioppgaver på omkring 900 mann
  2. opprettelse av en «reservepolitistyrke» på hele 7000 befal og mannskaper som skulle løse mer halvmilitære vakt- og beredskapsoppdrag i en krevende overgangsfase

De reviderte utdanningsplanene gikk imidlertid ikke så langt som norske myndigheter eller Söderman ønsket seg med hensyn til omfanget og kvaliteten på utdanningen. Men utover høsten 1944 lempet den svenske regjeringen på restriksjonene, og ved utgangen av året omfattet polititroppene nærmere 10 000 norske flyktninger.

Ved frigjøringen i mai 1945 var allerede 1300 mann overført til de frigjorte områdene i Finnmark. Den gjenværende hoveddelen av polititroppene, som rykket inn i Norge 10. mai, omfattet nærmere 12 000 offiserer og politisoldater. Denne styrken, som de siste månedene av krigen var blitt utstyrt med bombekastere, lett luft- og panservernskyts, samt motoriserte støtteavdelinger, var hele tre ganger større enn den norske hæren i Storbritannia.

På hemmelig spesialoppdrag i Oslo

Den norske eksilregjeringen ba ved flere anledninger regjeringen i Sverige om å gjøre sitt ytterste for å få til en ordnet og fredelig avslutning på den tyske okkupasjonen av Norge. Gjennom sine diplomatiske kanaler søkte svenske myndigheter på ulike måter å øve et visst påtrykk på tyske ledere for om mulig å medvirke til en fredelig maktovertakelse.

I løpet av 1942 hadde Söderman blitt godt kjent med en av Josef Terbovens nærmeste og mest innflytelsesrike medarbeidere, SS-offiseren Hans-Hendrik Neumann (1910–1994). Neumann hadde da tjenestegjort som tysk politiattache i Stockholm, og i april 1945 forsøkte Söderman å komme i kontakt med ham. Hensikten var å kunne føre hemmelige forhandlinger om en tidlig løslatelse av de politiske fangene og de utenlandske krigsfangene i Norge.

Söderman, som inviterte Neumann til et grensemøte, håpet også på en dialog om en ordnet overføring av politimyndigheten til en ny norsk politiledelse. I stedet for Neumann, som ikke lenger befant seg i Norge, møtte Söderman sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, Heinrich Fehlis.

Møtet med Fehlis fant sted 21. april 1945 i Charlottenberg, og samtalen mellom de to banet i neste omgang vei for Södermans reise til Oslo 6. mai. Fehlis hadde et barn med sin norske elskerinne, og hadde derfor en høyst privat og personlig agenda. Da nyheten om den betingelsesløse tyske kapitulasjonen ble kjent ut på ettermiddagen 7. mai, ga han etter for Södermans krav for å sikre sin lille norske familie en trygg fremtid i Sverige.

Med de nødvendige fullmaktene fra Fehlis og en ledsagende offiser fra det tyske sikkerhetspolitiet, reiste Söderman direkte til Grini. Her samlet han fangene og meddelte at krigen var over, og at de alle kunne forlate leiren den påfølgende morgen. Fra Grini dro Söderman direkte ned til fengselet i Møllergata 19 og fikk løslatt fangene der. Etter et nytt besøk til Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse returnerte Söderman til politistasjonen i Møllergata. Her innsatte han seg selv som midlertidig politisjef, inntil han omkring midnatt 8. mai fikk avløsning av hjemmefrontens midlertidige politimester i Oslo, Henrik Meyer.

Nødhjelp til de sovjetrussiske krigsfangene i Nordland

Söderman hadde knapt rukket å returnere til Stockholm før det svenske utenriksdepartementet ba han reise til Nord-Norge for å organisere nødhjelp til de sovjetrussiske krigsfangene. Det ville enda ta noe tid før norske og allierte myndigheter ville komme ordentlig i gang med sin humanitære innsats, og tusener av fanger stod i fare for å dø av underernæring og sykdommer.

13. mai 1945 ankom Söderman Bodø med et amerikansk transportfly. Med støtte fra Bernt Balchens amerikanske flyavdeling sørget svenske myndigheter for å fly inn medisiner og matvarer. I spissen for sine norske ledsagere dro Söderman rundt og inspiserte en rekke av russerleirene i Salten og områdene lenger nord i fylket. I flere av leirene var mange av fangene alvorlig syke og sterkt underernærte, og Söderman beordret øyeblikkelige leveranser av mat og andre forpleininger fra tyske lagre. Han sørget også for å fjerne de ansvarlige kommandantene i de verst stilte leirene.

Etterkrigsår

Söderman fortsatte i stillingen som direktør for Statens kriminaltekniska anstalt frem til 1953, da han sa opp stillingen for å være disponibel for oppdrag fra internasjonale myndigheter og politiorganisasjoner. I denne perioden hadde han allerede utført flere oppgaver for Interpol, og han hadde fungert som en sentral politirådgiver for den nye regjeringen i Vest-Tyskland. I sine to siste leveår oppholdt Söderman seg i Tanger i det nordlige Marokko, hvor politiet i den daværende internasjonale sonen av landet ble en del av det nye nasjonale politikorpset i den tidligere franske kolonien. Der døde han brått av et kraftig hjerteinfarkt.

Utmerkelser

For sin innsats i Norge fikk Söderman St. Olavsmedaljen med eikegren. Av den svenske regjeringen ble han tildelt utmerkelsen «Nordstjärneorden», og han mottok også høyt rangerte dekorasjoner fra danske og finske myndigheter. En byste av Harry Söderman ble i 2006 avduket på Voksenåsen hotell i Oslo.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Johansson, Anders (2007): Den glemte armé : I skyggen av hjemmefronten. Damm, Oslo.
  • Söderman, Harry (1946): Polititroppene i Sverige : Skandinavisk mellomspill. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
  • Söderman, Harry (1957): Mitt liv som politimann. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg