Harry Söderman

Våren 1943 ga den svenske regjeringen grønt lys for den foreløpige planen, men i løpet av sommeren og høsten dette året tok utviklingen helt nye retninger. I stedet for denne høyst begrensede politiutdanningen, ble Söderman utdanningssjef for to forskjellige politikorps. Planene tok sikte på:

1. etablering av et «rikspolitikorps» for utførelse av ordinære politioppgaver på omkring 900 mann
2. opprettelse av en «reservepolitistyrke» på hele 7000 befal og mannskaper som skulle løse mer halvmilitære vakt- og beredskapsoppdrag i en krevende overgangsfase

De reviderte utdanningsplanene gikk imidlertid ikke så langt som norske myndigheter eller Söderman ønsket seg med hensyn til omfanget og kvaliteten på utdanningen. Men utover høsten 1944 lempet den svenske regjeringen på restriksjonene, og ved utgangen av året omfattet polititroppene nærmere 10 000 norske flyktninger.

Ved frigjøringen i mai 1945 var allerede 1300 mann overført til de frigjorte områdene i Finnmark. Den gjenværende hoveddelen av polititroppene, som rykket inn i Norge 10. mai, omfattet nærmere 12 000 offiserer og politisoldater. Denne styrken, som de siste månedene av krigen var blitt utstyrt med bombekastere, lett luft- og panservernskyts, samt motoriserte støtteavdelinger, var hele tre ganger større enn den norske hæren i Storbritannia.

Den norske eksilregjeringen ba ved flere anledninger regjeringen i Sverige om å gjøre sitt ytterste for å få til en ordnet og fredelig avslutning på den tyske okkupasjonen av Norge. Gjennom sine diplomatiske kanaler søkte svenske myndigheter på ulike måter å øve et visst påtrykk på tyske ledere for om mulig å medvirke til en fredelig maktovertakelse.

I løpet av 1942 hadde Söderman blitt godt kjent med en av Josef Terbovens nærmeste og mest innflytelsesrike medarbeidere, SS-offiseren Hans-Hendrik Neumann (1910–1994). Neumann hadde da tjenestegjort som tysk politiattache i Stockholm, og i april 1945 forsøkte Söderman å komme i kontakt med ham. Hensikten var å kunne føre hemmelige forhandlinger om en tidlig løslatelse av de politiske fangene og de utenlandske krigsfangene i Norge.

Söderman, som inviterte Neumann til et grensemøte, håpet også på en dialog om en ordnet overføring av politimyndigheten til en ny norsk politiledelse. I stedet for Neumann, som ikke lenger befant seg i Norge, møtte Söderman sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, Heinrich Fehlis.

Møtet med Fehlis fant sted 21. april 1945 i Charlottenberg, og samtalen mellom de to banet i neste omgang vei for Södermans reise til Oslo 6. mai. Fehlis hadde et barn med sin norske elskerinne, og hadde derfor en høyst privat og personlig agenda. Da nyheten om den betingelsesløse tyske kapitulasjonen ble kjent ut på ettermiddagen 7. mai, ga han etter for Södermans krav for å sikre sin lille norske familie en trygg fremtid i Sverige.

Med de nødvendige fullmaktene fra Fehlis og en ledsagende offiser fra det tyske sikkerhetspolitiet, reiste Söderman direkte til Grini. Her samlet han fangene og meddelte at krigen var over, og at de alle kunne forlate leiren den påfølgende morgen. Fra Grini dro Söderman direkte ned til fengselet i Møllergata 19 og fikk løslatt fangene der. Etter et nytt besøk til Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse returnerte Söderman til politistasjonen i Møllergata. Her innsatte han seg selv som midlertidig politisjef, inntil han omkring midnatt 8. mai fikk avløsning av hjemmefrontens midlertidige politimester i Oslo, Henrik Meyer.

Söderman hadde knapt rukket å returnere til Stockholm før det svenske utenriksdepartementet ba han reise til Nord-Norge for å organisere nødhjelp til de sovjetrussiske krigsfangene. Det ville enda ta noe tid før norske og allierte myndigheter ville komme ordentlig i gang med sin humanitære innsats, og tusener av fanger stod i fare for å dø av underernæring og sykdommer.

13. mai 1945 ankom Söderman Bodø med et amerikansk transportfly. Med støtte fra Bernt Balchens amerikanske flyavdeling sørget svenske myndigheter for å fly inn medisiner og matvarer. I spissen for sine norske ledsagere dro Söderman rundt og inspiserte en rekke av russerleirene i Salten og områdene lenger nord i fylket. I flere av leirene var mange av fangene alvorlig syke og sterkt underernærte, og Söderman beordret øyeblikkelige leveranser av mat og andre forpleininger fra tyske lagre. Han sørget også for å fjerne de ansvarlige kommandantene i de verst stilte leirene.