Rettighetstap, tap av borgerlige rettigheter eller stilling.

Gjeldende rett går i det vesentlige ut på at den som kjennes skyldig i en straffbar handling, når allmenne hensyn krever det, kan idømmes: 1) Tap av stilling som den skyldige ved den straffbare handling har vist seg uskikket eller uverdig til. 2) Tap, for en bestemt tid av inntil fem år eller for alltid, av retten til ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet (f.eks. virksomhet som advokat, lege, lærer). Tapet kan være helt eller delvis, og skal skreddersys det konkrete behovet i saken. Rettighetstap er regulert i straffelovens § 56.

Rettighetstap kan idømmes ved siden av eller istedenfor annen straff. Det kan dog ikke erstatte annen straff når loven har fastsatt en frihetsstraff på minst ett år for handlingen.

De tidligere tilleggsstraffer etter straffeloven av 1902 § 16 nr. 1, jamfør §§ 30 og 31 ble opphevet med virkning fra 1. juni 2006. Dette gjaldt 1) Tap av retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt (vernerett) for alltid eller for en bestemt tid når det på grunn av den straffbare handling må antas i strid med forsvarets interesser om den skyldige gjør tjeneste (§ 30) og 2) Tap av stemmerett i offentlige anliggender for en tid av inntil 10 år når den skyldige er dømt etter lands- og høyforræderi med mer og allmenne hensyn krever fradømmelse.

Stemmerett tapes imidlertid automatisk etter bestemmelsen i Grunnloven § 53 for den som går i fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke.

Idømt rettighetstap for lengre varighet enn tre år kan bringes inn for retten for ny prøving etter tre år av den som er idømt tapet. Retten må da vurdere om vilkårene for tapet fortsatt er tilstede, jfr straffeloven § 58.

I eldre tid inntok rettighetstap som følge av dom for straffbare handlinger, en bred plass i de fleste lands straffelovgivning. Sitt historiske utgangspunkt har rettighetstap i æresstraffene (se infami) som lenge spilte en fremtredende rolle, blant annet var ærestap etter Christian 5s Norske Lov av 1687 fastsatt som straff for et stort antall forbrytelser. Denne straffen medførte blant annet at domfelte ikke kunne møte i retten som saksøker eller prosessfullmektig, at han ikke kunne tjenestegjøre som domsmann eller rettsvitne, være fadder, verge og så videre. De egentlige æresstraffer ble avskaffet ved straffeloven av 1842, men så vel denne loven som straffeloven av 1902 opprettholdt i betydelig utstrekning rettighetstap som straff. Synspunktet var imidlertid ikke lenger at domfelte skulle straffes på æren, men at samfunnet måtte beskyttes mot at han fikk anledning til å inneha stillinger og lignende som han hadde vist seg uskikket eller uverdig til.

Fra et kriminalpolitisk synspunkt er rettighetstap en betenkelig straff, idet man herved vanskeliggjør den dømtes resosialisering etter utstått hovedstraff. I 1953 ble reglene om rettighetstap i den alminnelige straffelov, den militære straffelov og spesiallovgivningen forandret og anvendelsen av rettighetstap sterkt begrenset.

Se også statsborgerlige rettigheter og æresoppreisning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.