Erstatning, godtgjørelse (kompensasjon) i penger for påført skade eller tap. Krav på erstatning kan følge av en avtale som den annen part misligholder eller bryter, f.eks. en kjøpsavtale eller transportavtale. Man snakker da gjerne om erstatning i kontraktsforhold. Om erstatning i kjøpsforhold og andre kontraktsforhold fins det regler en rekke steder i lovverket, bl.a. i kjøpsloven av 13. mai 1988, håndverkertjenesteloven av 16. juni 1989, lov om avhending av fast eigedom av 3. juli 1992, bustadoppføringslova av 13. juni 1997 og forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002. Krav på erstatning kan også følge av en forsikringsavtale, ved at forsikringsselskapet dekker et tap for en skade som er forsikret i selskapet, jf. forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989.

Krav på erstatning forekommer også utenfor kontraktsforhold, blant annet når en person eller en virksomhet forårsaker skade eller tap for en tredjeperson. Tredjeperson kan være en fysisk person eller en juridisk person som f.eks. et aksjeselskap eller en kommune. Skaden eller tapet kan bestå i fysisk personskade, skade på ting som den skadelidte eier, økonomisk tap eller en kombinasjon av disse.

Reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold omfatter i det vesentlige alle personskader, og skade på en ting hvor det ikke er noe kontraktsforhold mellom skadevolder og skadelidte. Hvor ansvaret ikke er lovfestet, oppstår det alltid ansvar hvor skaden er voldt ved en uforsvarlig atferd fra skadevolderens side, ved forsett eller uaktsomhet (culpa).

Hvor en virksomhet representerer en risiko som er stadig og typisk for virksomheten, vil det som regel bli pålagt ansvar selv om det ikke er utvist uaktsomhet. Dette kalles objektivt ansvar. I mange tilfeller er et slikt objektivt ansvar bestemt ved lov. Det er f.eks. tilfelle for skader som motorvogner påfører passasjerer og publikum ellers, og som er regulert i bilansvarsloven av 3. februar 1961.

Det er også gitt særlige regler om pasientskader og for skader som ansatte blir påført under utførelsen av sitt arbeid (yrkesskader). En arbeidsgiver er ansvarlig på objektivt grunnlag for skader som ansatte i tjenesten påfører tredjeperson (arbeidsgiveransvaret). Foreldre er ansvarlige opp til 5000 kroner for hver skade som deres barn volder, selv om det ikke er noe å bebreide dem. Reglene om barn og foreldres ansvar og arbeidsgiveransvaret er gitt i lov om skadeerstatning av 13. juni 1969. I denne loven finner vi også regler om utmålingen av erstatningen hvor det er voldt en personskade, samt en rekke generelle regler.

Regler om erstatning på spesielle områder fins bl.a. i forurensningsloven av 13. mars 1981, produktansvarsloven av 23. desember 1988, naturskadeloven av 25. mars 1994, sjøloven av 24. juni 1994 og lov om petroleumsvirksomhet av 29. november 1996.

Hovedregelen i norsk rett er at det bare gis erstatning for det økonomiske tapet skadelidte er påført. Dette tapet skal erstattes fullt ut; det skal gis «full erstatning». Er det voldt en personskade, skal det som trygden og pensjonsordninger ellers dekker, komme i fradrag i det som skadevolderen må betale. Ved personskader har skadelidte også krav på erstatning for de ikke-økonomiske følger av skaden, også kalt «tapt livsutfoldelse». Slik ménerstatning kan ved omfattende skader komme over 700 000 kroner. Det fins særlige regler om ménerstatning ved yrkesskade.

Er skaden voldt ved forsett eller grov uaktsomhet, kan skadelidte (og det gjelder også pårørende etter en skade med døden til følge) også kreve oppreisning. Beløpene her kan variere fra noen få tusen opp mot 300 000 kroner.

Et alminnelig vilkår for erstatningsansvar er at det er årsakssammenheng mellom handlingen og skaden, og skaden må være en påregnelig (adekvat) følge av handlingen. Skadevolderens ansvar kan reduseres hvis skadelidte medvirket til skaden ved en uaktsom handlemåte, eller det ellers under hensyn til skadens størrelse, skadevolderens økonomiske evne, foreliggende forsikringer, skyldforhold og forholdene ellers er rimelig at skadelidte bærer noe av tapet selv.

Et krav på erstatning foreldes tre år etter at skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og hvem som var ansvarlig for den.

Ytes det erstatning uten at det foreligger noen plikt til den, kalles dette billighetserstatning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.