Ifølge gammel europeisk folketro var vampyren et dødt menneske som vendte tilbake fra graven for å plage de levende. Tegning fra cirka 1500 av en død som reiser seg fra graven.
/Bayerische Staatsbibliothek .
Plakat brukt ved en nylansering av filmen Dracula (1931)

Romanen Dracula er den mest berømte vampyrfortellingen. Den har blitt filmatisert flere ganger. Denne filmplakaten ble brukt ved en nylansering av filmen Dracula fra 1931 med ungarskfødte Bela Lugosi i sin mest berømte rolle.

Plakat brukt ved en nylansering av filmen Dracula (1931)
Av .
Dracula

Den engelske skuespilleren Christopher Lee (1922–2015) som grev Dracula i horrorfilmen «Dracula A.D. 1972» fra 1972.

Dracula
Av /Getty Images.

Vampyr er i myter og folketro en død person som vender tilbake fra graven for å suge blod av mennesker, oftest om natten. Forestillinger om vampyrer finnes i gammel folketro fra hele verden. I dag er vampyrer også populære figurer i litteratur, film, TV-serier og spill. I moderne fortellinger har vampyrene ofte huggtenner som de biter offeret sitt med. Gjennom vampyrens bitt blir offeret selv vampyr.

Faktaboks

Uttale
vampˈyr
Etymologi
innlånt; jf. tysk Vampir, Vampyr (eldre stavemåte), fransk, engelsk vampire; fra serbokroatisk vampir, trolig med opprinnelse i et tyrkisk språk
Også kjent som

I Romania blant annet moroi og strigoi, i Hellas vrykolakas. En annen kjent betegnelse er nosferatu, som betyr «bærer av pest».

I gammel europeisk folketro og tradisjon mente man at vampyrer var årsaken til pest og uventede dødsfall.

På 1800-tallet ble vampyrer et populært tema i litteraturen. Romaner og fortellinger fra denne tiden har i stor grad påvirket hvordan vampyrer framstilles i litteratur, TV-serier og filmer i dag. Romanen Dracula fra 1897 av den irske forfatteren Bram Stoker er den mest berømte vampyrfortellingen. I mange årtier var det først og fremst Dracula som dominerte vampyrfiksjonen, både på scene og film.

Vampyrer beskrives gjerne som sensitiv mot sollys og hvitløk, og kristne symboler som kors og døpevann. En annen vanlig forestilling er at vampyrer ikke har speilbilde. I noen historier kan den ikke komme inn i andres hjem uten å bli invitert. Vampyren er til gjengjeld ofte overmenneskelig sterk og har gjerne magiske egenskaper. I noen fortellinger kan de omskape seg til dyr, og kontrollere alt fra været til menneskers tanker. Vampyrer er avhengige av å drikke blod for å holde seg i live. De beskrives først og fremst som blodsugere, men i noen fortellinger livnærer de seg av andre kroppsvæsker. Beskrivelsen av vampyrers utseende i ulike myter og historier varierer veldig, fra oppblåste lik til vakre skapninger med blek hud.

Disse forestillingene om vampyrer har blitt til gjennom en sammenblanding av tradisjon og vampyrfiksjon over flere hundre år.

Gjennom 1900 og tidlig 2000- tallet har vampyrskikkelsen stadig utviklet seg i nye retninger, og tendensen er at vampyrer i mindre grad enn før fremstilles som onde monstre. I stedet opptrer de ofte som antihelter, eller tragiske og romantiske vesener, slitt mellom drifter og menneskelige følelser. Det er også lagt stor vekt på kjærlighetsforhold mellom vampyrer og dødelige mennesker.

Vampyrer i europeisk folketro

Ifølge folketroen var vampyren et dødt menneske som vendte tilbake fra graven for å plage de levende. I utgangspunktet var altså vampyren et fysisk spøkelse, i likhet med daudinger i norrøn mytologi.

Det var særlig i Tyskland, Polen, Romania, Kroatia, Serbia og andre deler av det tidligere Jugoslavia at man virkelig trodde på vampyrer. I Russland var vampyren først og fremst en eventyrskikkelse.

Vampyrenes særtrekk varierte fra de ulike europeiske områdene. Den nordtyske varianten Nachzehrer var for eksempel kjennetegnet av en fortærende sult. Først spiste den sin egen kropp, deretter reiste den seg fra graven og angrep mennesker. I Sør- Tyskland gikk vampyren under betegnelsen die Blutsauger, blodsugeren. I fortellinger fra Polen angrep vampyrene gjerne sin egen familie, og i Russland ble vampyrer knyttet til kjetteri og opprør mot den ortodokse kirken.

Til tross for at blodsuging anses å være et karakteristisk trekk ved vampyren, var det ikke alltid blod den var ute etter. Det var spesielt i tysk og slavisk tradisjon at vampyren sugde blod. I andre forestillinger kunne vampyren snike seg inn til mennesker om natten og legge seg over dem i et forsøk på å klemme dem til døde. Vampyren kunne også opptre i folks drømmer. Folketroens vampyr sugde heller ikke blod på den måten som er vanlig i filmens verden. Ofrene kunne være hvem som helst, og vampyrene drakk fra hjerte- og mageregionen fremfor halser. Ifølge tradisjonen hadde ikke vampyrene spisse hoggtenner, men vanlige mennesketenner som hadde vokst etter døden. Ideen om spisse hjørnetenner utviklet seg med vampyrlitteraturen på 1800- tallet.

Hvordan vampyrer blir til

En vanlig forestilling er at den som blir bitt av en vampyr, blir vampyr selv. Denne forestillingen finnes i bøker, film og TV-serier. I noen moderne gjenfortellinger må det mer til for å skape en ny vampyr. Det kan for eksempel være at offeret (mennesket) også må drikke blod fra en vampyr.

I folketradisjonen kunne det derimot forekomme helt andre forklaringer på vampyrisme. Kriminelle, grove syndere og personer som hadde begått selvmord ble ofte vampyrer etter sin død. Alkoholikere, kjettere, drapsofre og mennesker som døde av slag kunne også ende opp som vampyrer. Den ene risikogruppen var altså mennesker som ble sett på som «annerledes» eller som levde på kant med loven.

Den andre risikogruppen var folk som døde brått og uventet. I Romania, et land hvor troen på vampyrer var spesielt utbredt, mente man at en skjebne som vampyr var bestemt allerede ved fødselen. Der kunne det være nok at man var født med et spesielt utseende eller en liten defekt. Ifølge den gamle folketroen var det altså ikke nødvendig å bli bitt for selv å bli vampyr, og vampyren forvoldte først og fremst død ved at den spredde smittsomme sykdommer.

Hvordan vampyrer blir drept

Ifølge folketroen var det mange ulike tiltak som kunne hindre at de døde kom tilbake som vampyrer. For eksempel kunne man begrave likene ved korsveier, slik at de ikke skulle finne veien tilbake. Man kunne også skjære ut den dødes hjerte. I Asia kastet man sand eller ris rundt en grav. Da måtte vampyren telle hvert eneste korn. Vest i Irland puttet man steiner i den dødes munn, og i Bulgaria festet man liket til bakken med jernstaker. Noen steder begravet man også den døde med ansiktet vendt mot bakken, for å forvirre liket.

I det kristne Europa ble vampyrer sett på som djevelens verk. Derfor prøvde man å bekjempe vampyrene med kristne ritualer og gjenstander. Vampyrer kunne drepes ved en trestake gjennom hjertet, kuler eller våpen av sølv, ved halshugging eller brenning, og de kunne holdes på avstand med hvitløk, krusifikser og døpevann.

Dersom man mistenkte at døde naboer eller familiemedlemmer hadde blitt vampyrer, gravde man opp likene og utførte de nødvendige ritualene. Man trodde at man på denne måten kunne stanse sykdommen og dødsfallene i landsbyen. Trestaker var det vanligste våpenet mot vampyrer, men den eneste helt sikre metoden var å brenne liket. Ild er i kristendommen forbundet med renselse og den hellige ånd.

Vampyrer i litteraturen

Det er skrevet utallige dikt, noveller og romaner om vampyrer. I Europa dukket vampyren opp i litteratur og poesi på 1700- tallet. Et tidlig eksempel er Heinrich August Ossenfelders «Der vampyr» (1748), om en vampyr- skikkelse som forfører en uskyldig ung jente. I engelsk poesi finner vi dikt om vampyrer fra begynnelsen av 1800- tallet, som John Staggs «The Vampyre» (1810) og Lord Byrons «The Giaour» (1813).

I 1819 utkom boken The Vampyre av John Polidori, og denne boken bidro vesentlig til dagens bilde av vampyren. Boken handler om den onde Lord Ruthven, en morderisk adelsmann som forfører unge kvinner. Karakteren var inspirert av Polidoris mer berømte omgangsvenn, poeten Lord Byron. Théophile Gaultier skrev historien «The Dead Lover» («La Morte amoureuse») i 1836, og i 1871 utkom boken Carmilla, skrevet av den irske forfatteren Joseph Sheridan Le Fanu. I denne boken fremstilles vampyren Carmilla som mystisk og forførende, og hun er både forelsket i, og sulten på, sitt kvinnelige offer.

Den irske forfatteren Bram Stoker skrev den mest berømte av alle vampyrhistorier. Boken hans, Dracula, fra 1897, har inspirert til utallige filmer og fortellinger, og er blitt stående som et av de viktigste verk, både innen skrekksjangeren og i litteraturhistorien forøvrig. Navnet Dracula kan bety både drage og djevel, og her fremstilles vampyren som fullkomment ond.

På 1900- tallet ble det utgitt mange berømte bøker om vampyrer. Den mest revolusjonerende blant disse er En vampyrs bekjennelser (1976), skrevet av Anne Rice. I denne boken introduseres vampyren for første gang som en tragisk helt. Romanens hovedperson, vampyren Louis, slites mellom blodtørst og menneskelig samvittighet. Boken ble veldig populær. Rice skrev en rekke andre vampyrbøker.

Twilight- sagaen, skrevet av Stephenie Meyer, har gjort stor suksess, også i Norge. Mellom 2008 og 2012 kom filmene basert på bokserien. De ble svært populære, spesielt blant tenåringer og unge voksne.

Romanen Historikeren (2005), skrevet av Elizabeth Kostova, handler om jakten på den historiske Dracula. Den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist beskriver vennskapet mellom en ensom gutt og vampyren Eli i sin suksessroman «Lät den rätte komma in» (2004). Steffen Kverneland har skrevet om Edvard Munch som vampyr, basert på kunstnerens malerier, liv, notater og diktning, i boken «Vampyr» fra 2016.

Vampyrer i film og TV

Vampyrskikkelsen har også hatt stor suksess både i film og TV. Bram Stokers Dracula inspirerte den tyske filmen Nosferatu fra 1922, hvor vampyren for første gang ble fremstilt som ømfintlig for sollys. Andre aspekter ved denne filmen var imidlertid så like Bram Stokers roman at hans enke saksøkte for brudd på åndsverkloven. Som følge av dette ble mange kopier av filmen destruert. Filmen anses i dag som en klassiker innen skrekkfilm-sjangeren.

Dracula dukket opp på film i 1931, med den ungarskfødte skuespilleren Bela Lugosi i rollen som greven. Lugosi introduserte Draculas’ nå svært gjenkjennelige østeuropeiske aksent.

Stokers roman og den første filmversjonen inspirerte til mange direkte oppfølgere og spin- offs, slik som filmen Draculas Daughter (1936), et stort antall Hammer- filmer, inkludert The horror of Dracula (1958) med Christopher Lee i rollen som Dracula, og Bram Stoker’s Dracula fra 1992.

Etterhvert inntok også andre vampyrer filmlerretet. Det er laget flere filmer basert på Sheridan Le Fanus’ klassiker Carmilla. I 1994 kom publikumssuksessen En vampyrs bekjennelser, med Brad Pitt og Tom Cruise i hovedrollene. Filmsagaen Twilight (2008– 2012), som handler om kjærlighetsforholdet mellom en vampyr og en dødelig jente, ble svært populær. I 2008 kom vampyrfilmen Lät den rätte komma in, en filmatisering av romanen ved samme tittel.

Eksempler på kjente TV- serier om vampyrer er Buffy The Vampire Slayer (1997–2003) og spin off- serien Angel (1999–2004), The Vampire Diaries (2009–2017) og True Blood (2008–2014). Vampyrer dukker også opp i populære serier som X- Files og Supernatural.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dyrendal, Asbjørn. Demoner. Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen. Oslo: Humanist Forlag, 2006.
  • Fhlaiin, Sorcha Ni, Xavier Aldana Reyes. Visions of the Vampire. Two Centuries of Immortal Tales. London: The British Library, 2020.
  • Frayling, Christopher. Vampyres. Genesis and Resurrection from Count Dracula to Vampirella. London: Thames & Hudson, 2016.
  • Pettersen, Arnfinn. Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon. Oslo: Humanist Forlag, 2003.
  • Stoker, Bram. Dracula. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Den Norske Bokklubben, 2004.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg