Meddommer, lekdommer, dommer som ikke er juridisk utdannet fagdommer og som deltar sammen med fagdommerne ved hovedforhandling i en del saker for tingretten eller lagmannsretten.

I straffesaker deltar normalt to meddommere sammen med én fagdommer ved hovedforhandling for tingretten se også meddomsrett. For at noen skal kunne dømmes skyldig, må to av tre dommere i tingretten stemme for straffeskyld.

Ved anke i straffesaker hvor retten skal prøve skyldspørsmålet, settes lagmannsretten med to fagdommere og fem meddommere. For at noen her skal finnes skyldige, må fem av syv dommere være overbevist om at den tiltalte er skyldig, hvorav én må være fagdommer. Oppnås ikke dette stemmetallet, skal den tiltalte frifinnes. Før en lovendring i juni 2017 ble skyldspørsmålet i lagmannsretten i alvorlige saker avgjort av en ren jury uten deltakelse av fagdommere. Lovendringen trer formelt i kraft først i 2018.

Bruk av lekdommere i strafferettspleien regnes som en sentral rettssikkerhets- og demokratibestemmelse ved at man skal dømmes av sine likemenn.

Bakgrunnen drøftes nærmere i NOU 2011:13 Når sant skal skrives, som omhandler lekdommerinnflytelsen i norske straffesaker.

Ved hovedforhandling for tingretten i sivile søksmål skal det unntaksvis, når noen av partene forlanger det eller retten bestemmer det, delta to meddommere ved siden av den juridiske dommer (tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 § 9-12). I lagmannsretten kan to meddommere delta sammen med de juridiske dommere i sivile saker. Både i tingretten og lagmannsretten settes retten i visse typer saker med fagkyndige meddommere. Dette gjelder for eksempel saker om oppsigelse i arbeidsforhold.

Prinsippet om lekmannsdeltakelse i strafferettspleien må sees i sammenheng med de større politiske omveltningene i den vestlige verden fra slutten av 1700-tallet. Tradisjonelt forklares innføringen av det norske lekdommerflertall som et resultat av en politisk kamp mellom tilhengere av folkestyre og tilhengere av embetsmannsveldet. Folkestyret gikk seirende ut av kampen, og gjennom lekdommerordningen fikk folket ta avgjørende del i den dømmende makt.

Viljen til å dømme rettferdig ble ansett likt fordelt mellom lekdommere og fagdommere: «[B]egge er bundne ved en høitidelig Ed, begge maa som rettænsede Medborgere forudsættes at have samme Interesse i Opretholdelsen af Ret og Orden».

Hva gjaldt evne, ble det lagt til grunn at fagdommerne hadde særlig kunnskap om lovtolkning, men at denne kunnskap i seg selv ikke var tilstrekkelig, ettersom lovtolkning også forutsatte bruk av et sunt omdømme og praktisk erfaring. Særlig ved stillingtaken til skjønnsmessige avgjørelser ble det vurdert som verdifullt med lekdommerinnslag, noe som i Dok. Nr. 1 1885 s. 372 ble begrunnet med at:

«… Juryen, som den talrigere og ikke nødvendigvis fra samme Samfundsklasse udgaaede Forsamling, præsumtivt vil være i Besiddelse af en større og mer mangesidig Livserfaring end den af nogle faa rætslærde Dommere beklædte Domstol, og at den derfor vil … [gi]… større Garantier for en korrekt Afgjørelse overalt, hvor det kommer an paa en sund Dømmekraft og almindelige menneskelige Erfaringer.»

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.