Jamning er en lydovergang i tostavelsesord med to korte stavelser i gammelnorsk (jamvektsord) som gjør vokalene i de to stavelsene mer like. Jamning er således et eksempel på fjernassimilasjon. Når vokalene nærmer seg hverandre i kvalitet uten å bli helt like, kalles det tiljamning, når de blir helt like, er det utjamning.

Jamning virker oftest regressivt, det vil si bakover i ordet, for eksempel når gammelnorsk vita er blitt væta. At det er -a som har virket på -i-, kan man se av at et ord som vit i samme dialekt kan ha formen vett. Utjamning har man når vita i Namdalen er blitt vatta.

Fremovervirkende eller progressiv jamning har man eksempel på i formen fyry, som er utviklet av fyrir. Resiprok eller gjensidig virkende jamning har man for eksempel i formen såmmår, som kommer av sumar. Når utjamningen går til å-å i ord med endevokalen -a, som i våttå fra vita eller i substantivformen båttå fra bita (en form av bite) er det sannsynlig at -a først er blitt til , deretter har jamning satt inn. Eksempel på andre typer av jamning i substantiv er vukku eller vokko for viku, næva eller navva for neva, neve.

Område

Jamning har særlig virket i østnorsk og trøndersk. Intensiteten øker jo lenger nord man kommer. I Øst-Telemark er det i mindre geografisk målestokk tilsvarende jamningsområder med tilsvarende økende intensitet som på Østlandet og i Trøndelag. I gammelt mål i Tinn lå trykk og lengde på siste stavelse i jamvektsord, for eksempel i vytå: for vita. Det er trolig at dette er en rest av et steg i utviklingen som har vært mer allment tidligere, og som blant annet kan forklare hvordan -a er blitt til .

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg