Kolonier, kolonier i antikken var som regel bosetninger opprettet i fjerne land av grupper flyttet ut fra samme sted i hjemlandet, men sjelden styrt fra hjemlandet.

antikken var det semittiske folkeslaget fønikerne det første folk som anla kolonier. Alt fra 1100-tallet f.Kr. spredte de seg fra sitt kjerneområde i Levanten, langs det som i dag er Libanons og Syrias kyst til steder i Lilleasia, KyprosRhodosSicilia og det vestlige Middelhavet. Til de mest kjente fønikiske kolonier hører Gades (Cádiz) i Spania og Utica og Karthago i Afrika. De fønikiske bosetninger var dels handelsstasjoner, dels jordbrukskolonier, og ble snart uavhengige av moderlandet.

Da grekerne anla kolonier rundt Middelhavet og Svartehavet i arkaisk tid, var det primært for å skaffe en økende befolkning utkomme. En koloni ble kalt apoika, bosetning hjemmefra. Ofte deltok folk fra forskjellige steder, men én by var likevel moderby, og dennes alfabet, kult og politiske tradisjoner ble overtatt i koloniene. Tross alt samkvem og alt som bandt, var en koloni likevel politisk uavhengig av moderbyen; også de koloniserte områder ble konstituert i selvstendige og ofte innbyrdes fiendtlige greske stater.

Ved siden av de egentlige kolonier anla grekerne også enkelte handelsstasjoner (emporier) rundt Middelhavet: Naukratis Egypt, al-Mina i Syria, Ampurias i Spania. I klassisk tid anla athenerne klerukhier eller borgerkolonier enkelte steder i den greske verden. Også de mange greske bosetninger i Asia i hellenistisk tid kan betegnes som en form for kolonier.

Romerne anla i republikansk tid romerske borgerkolonier på strategiske steder i erobrede områder i Italia. Fra Julius Caesar Caesars tid ble det stadig vanligere å anlegge kolonier av fattige borgere og veteraner (uttjente soldater) også i provinsene (særlig i Gallia og Spania). Kolonistatus ble et privilegium som også andre byer kunne oppnå. De romerske kolonier ble viktige sentrer for romaniseringen av provinsene. De tok ofte navn etter sin grunnlegger. Betegnelsen colonia går igjen blant annet i navnet Köln (Colonia Agrippina).

Etter flere hundre års vellykket eksistens som fønikisk koloni ble Karthago så sterkt og selvstendig at de først ble romernes største handelspartner og siden utfordret Romas makt over det vestlige middelhavsområdet. Karthago ble etter hvert hjemlandet for en lang rekke kolonier – både nye karthagiske (Carthago Nueva/Cartagena) og gamle fønikiske (Gades/Cadiz). Det karthagiske rikets rolle som kornkammer for Roma og deres arrogante opptreden ble etterhvert utgangspunktet for en serie kriger – De puniske kriger – mellom Karthago og Roma, som Roma til sist omsider vant med Karthagos utslettelse til følge.

Underveis i disse krigstogene hadde imidlertid karthagerne under Hannibals ledelse stilt romerne mot veggen med sin dristige bruk av karthagiske kolonier i Spania og Nord-Afrika og ukonvensjonelle strategier og stridsmidler, blant annet elefanter. Hannibal gikk over alpene med sin hær fra Spania og terroriserte i flere år landsbygden i den romerske republikk fra nord til syd i det som i dag er Italia.

Karthagernes bruk av koloniene i striden mot Roma var et tidlig, kanskje det første, eksempel på kolonialisme

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.