Profectio Danorum in Hierosolymam

Profectio Danorum in Hierosolymam (Danenes ferd til Jerusalem), også kjent som Historia de profectione Danorum in Hierosolymam, er et skrift om en felles dansk og norsk ekspedisjon til Jerusalem. Reisefølget la ut år 1191. Verket ble skrevet av en ukjent norsk forfatter i Tønsberg på slutten av 1100-tallet eller senest år 1202. Teksten er dedisert til en herre K.

Forfatteren er ukjent og omtaler seg som frater X canonicus, kanniken broder X (muligens Christianus). Han har bodd en stund i Tønsberg. Christian kan derfor ha tilhørt premonstratenserordenen, som hadde et kloster i Tønsberg. Han antas å være norsk på bakgrunn av gjengivelser av stedsnavn, gammelnorske ordspråk og hans diftongering. Han var godt kjent med danske forhold, kanskje via det danske premonstratenserklosteret i Børglum, hvorfra klosteret i Tønsberg var grunnlagt.

Teksten består av 27 kapitler fordelt på tre hoveddeler. Første del innledes av et dedikasjonsbrev og forord, hvor forfatteren begynner med en beklagelse over laster og utskeielser i samtiden (kapittel 1). Som et resultat er Jerusalem erobret av hedningene (kapittel 2). I kapittel 3 gjengis et pavebrev hvor Gregor 8 kaller alle verdens riker, konger og fyrster til korstog i anledning av Jerusalems fall. Det fremgår at brevet ikke er autentisk, men det gjengir kanskje tanker uttrykt av paven i et brev. I kapittel 4 ankommer pavens utsendinger kong Knut 4 Valdemarssøn av Danmark og hans hoff i Odense, og kongen får nyheten om Jerusalems fall. Stormannen Esbern Snare (1124–1204) holder en lang tale og oppfordrer til korstog. Han henviser til danenes gamle bragder. Femten stormenn velger da å utruste skip og mannskap, men ti av dem trekker seg senere ved Djevelens mellomkomst. De fem som holder fast ved forsettet, roses.

Del 2 (kapitlene 7–17) omhandler første del av reisen. Først seiler de til den norske byen Konghelle (ved Göteborg), nær grensen mot Sverige og Danmark (kapitlene 7–9). Her slutter 200 nordmenn ledet av Ulv av Lauvnes, sveithøvding kjent fra Sverres saga (nevnt i kildene i perioden 1180–91), seg til ekspedisjonen. Derfra seiler de videre til Tønsberg, hvorfra de sender en legasjon for å forsikre kong Sverre om at de ikke har fiendtlige hensikter. De seiler videre fra Tønsberg og gjør et stopp ved Selør. Der beslutter de å seile videre til Bergen. Her forårsaker danene opptøyer og trekker seg tilbake til en havn i nærheten (kapittel 11). I de neste kapitlene spiller kong Sverre en viktig rolle. Han ankommer Bergen og spionerer på de danske skipene i ly av mørket. Han reagerer med verdighet på de uforskammede ropene fra de danske skipene. Han samtykker i å tilgi en av de danske lederne (Sven) som har konspirert mot ham, men som ikke våget å møte ham ansikt til ansikt (kapitlene 12–14). Ulv må avslutte visse saker før avreise. De fleste danene er utålmodige og reiser i forveien, mens Sven og hans menn venter på Ulv.

Del 3 (kapitlene 18–27) tar for seg reisen til Det hellige land og tilbake igjen. Fokuset er særlig på begynnelsen, reisen over Nordsjøen, hvor de havner i en kraftig storm (kapitlene 18–22, som er den mest utførlige delen). Svens skip ble ødelagt. De omkomne hylles som martyrer, mens den mirakuløse redningen av de overlevende sees som en parallell til israelittenes kryssing av Rødehavet (kapittel 21). De andre skipene forblir uskadde, men noen av de reisende mister eiendeler. Deres kamerater deler sine ting med dem, noe forfatteren lovpriser som en fornyelse av den tidlige kirken. De strander i Friesland (kapittel 22) og fortsetter til Venezia (kapittel 23). Derfra seiler de videre til Det hellige land mens de opplever motgang (kapittel 24). Det viser seg at de ankommer for sent til å delta i kampene (kapittel 25), siden man alt hadde sluttet fred. Korsfarerfølget besøker de hellige steder og vender tilbake til skipene. Noen reiser hjem via Roma, andre via Konstantinopel. I Konstantinopel ser de et portrett av Den hellige jomfru som på tirsdager frakter seg selv fra en del av byen til en annen ved en engels kraft (kapittel 26). Fra Konstantinopel reiser de hjem gjennom Ungarn.

Teksten vitner om kjennskap til samtidig europeisk korstogslitteratur og om det første korstogs historie (Skovgaard-Petersen 2001). Det finnes paralleller til blant annet to tyske korstogsverker på latin av ukjente forfattere som gjelder keiser Fredrik Barbarossas deltagelse i det tredje korstog fra samme tid, det vil si Historia de expeditione Friderici imperatoris (Historien om keiser Fredriks felttog) og Historia peregrinorum (Pilgrimenes historie).

Forfatteren kan ha henvendt seg særlig til et dansk publikum. Formålet kan ha vært å vise at ekspedisjonen var en suksess. Ekspedisjonen skjer ved et kall fra Gud, og deltagerne vil gjenerobre Jerusalem som falt for muslimene i 1187, noe som i kristne øyne var en stor katastrofe.

Forfatteren etterstreber en høyttravende retorisk stil med hyppig allitterasjon, og han har en frekvent bruk av presens partisipp, typisk for en del latinsk middelalderhistoriografi. Verket er preget av en mer innfløkt periodebygning enn de andre tekstene fra 1100-tallets Norge (Historia Norwegie, Theodoricus Monachus, Passio Olavi).

Teksten deler overlevering med Theodoricus Monachus’ historie om de norske kongene fra ca. 1180. Andre tekster overlevert sammen med de to norske verkene, er Josephus’ Bellum Iudaicum («Den jødiske krig») i latinsk oversettelse (en særdeles utbredt historiografisk tekst i middelalderens latinske Europa), samt abbed Vilhelm av Æbelholts (ca. 1127–1203) vita over den helige Genoveffa (Geneviève). De bevarte tre manuskriptene er avskrifter av en middelaldercodex i folioformat som bibliotekaren Johann Kirchmann (1575–1643) fortegnet i katalogen for det nyopprettede Stadtbibliothek i Lübeck i 1620–22. Håndskriftet var blitt overført dit fra byrådet i Lübeck. Det forsvant på 1600-tallet. Kirchmanns sønnesønn Bernhard Caspar Kirchmann utgav første trykte utgave i Amsterdam 1684 på grunnlag av Johann Kirchmanns avskrifter av den tapte codex.

Teksten ble først trykt av Kirchmann (1684). Den er utgitt i kritisk utgave ved Gertz (1922). En ny kritisk utgave er under forberedelse ved Karen Skovgaard-Petersen (København). For en oppdatert forskningsoversikt, se Skovgaard-Petersen (2001). Profectio Danorum er oversatt til norsk av Salvesen (1969 og senere opptrykk) og Svare (1934).

• Gertz, M. Cl. (ed.). 1922. «Historia de profectione Danorum in Hierosolymam», i Scriptores minores historiæ Danicæ medii ævi II, s. 457–492. København: G. E. C. Gad.
• Kirchmann, Bernh. Casp. 1684. Commentarii historici duo hactenus inediti: Alter de regibus vetustis Norvagicis, Alter, de profectione Danorum in Terram Sanctam, circa annum 1185 susceptam, eodem tempore ab incerto autore conscriptus: cura olim & opera viri clarissimi, Iohannis Kirchmanni, Lubec. nunc primum editi, ab hujûs nepote Bernh. Casp. Kirchmanno. Amstelodami: Waesberge.
• Kraggerud, Egil. 1997. «12 nøtter — mest havsalte». Klassisk forum 1997: 1, 38–42. Oslo: Norsk klassisk forbund.
• Kværndrup, Sigurd. 1993. «Profectio Danorum in Hierosolymam». I Phillip Pulsiano: Medieval Scandinavia. An Encyclopedia, s. 516–517. New York & London: Garland.
• Salvesen, Astrid (oversetter). 1969. Norges historie. Historien om de gamle norske kongene av Theodricus munk. Historien om danenes ferd til Jerusalem. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Oslo: Aschehoug.
• Skovgaard-Petersen, Karen. 2001. A Journey to the Promised Land: Crusading Theology in the Historia de profectione Danorum in Hierosolymam (c. 1200). København: Museum Tusculanum Press
• —. 2002. «Et håndskriftfund i Lübeck ca. 1620. Om den spinkle overlevering af to norske nationalklenodier». Fund og Forskning 41, 107–27.
• Skånland, Vegard.  1957–1960. «Einige Bemerkungen zu der Historia de profectione Danorum in Hierosolymam». Symbolae Osloenses vol. 33 (1957) p. 137–155 & vol. 36, 99–115
• —. 1968. «Profectio Danorum in Hierosolymam». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 13, 475–477.
• Svare, Bjarne (overs.). 1934. Jorsal-ferda åt danene. Umsett frå latin ved Bjarne Svare. Norrøne bokverk 31. Oslo: Samlaget.
• Svenungsen, Pål Berg. 2016. Norge og korstogene – En studie av forbindelsene mellom det norske riket og den europeiske korstogsbevegelsen, ca. 1050–1380. Avhandling ved Universitetet i Bergen.