Historia naturalis – Store norske leksikon

Plinius skrev *Historia naturalis* omkring år 70 etter vår tidsregning. Verket fikk sitt store gjennombrudd blant humanistene i middelalderen. Dette ble høydepunktet for Plinius’ autoritet i den vestlige verden, men verket fortsatte øve stor kulturell og intellektuell innflytelse helt frem til opplysningstiden.

Historia naturalis, manuskript fra 1200-tallet

The British Library.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Første side i Historia naturalis. Dette er den første trykte utgaven av verket, fra 1469, som er 30 år etter oppfinnelsen av trykkekunsten og 1400 år etter at verket ble skrevet. Det ble trykket 100 eksemplarer av denne utgaven. Boken er laget av klutepapir og holder seg svært godt. Man begynte først å trykke på papir laget av tre på 1800-tallet. Eksemplaret finnes i British Library.

Historia naturalis, trykket utgave fra 1469

British Library/Biodiversity Heritage Library.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Historia naturalis er et omfattende encyklopedisk verk i 37 bøker, forfattet under andre halvdel av det 1. århundre av Plinius den eldre. Boksamlingen er ment å omfatte all daværende tilgjengelig kunnskap om naturen (planter, dyr og mineraler), og om hvordan naturen gagner menneskene. Denne typen generell, altomfattende naturviten ble betraktet som grunnleggende for å skape et harmonisk sinn, og var en viktig del av en romersk manns dannelse. Verket, som er det eneste av Plinius’ produksjon som er bevart, regnes ofte som den første vestlige encyklopedien, og er det største enhetlige prosaverket på latin som har blitt overlevert fra antikken. Som et viktig referanseverk helt opp til opplysningstiden, har Historia naturalis hatt stor innflytelse innen mange naturvitenskapelige og naturhistoriske disipliner, samt for ettertidens encyklopediske tradisjon.

Faktaboks

Også kjent som: Naturae historiarum libri XXXVII

Innhold

Historia naturalis omfatter 37 bøker, og er delt i en innledning og to deler med 18 bøker hver. Del én (bok 2 til 19) tar for seg naturen i seg selv, mens del to (bok 20 til 36) beskriver naturens rolle overfor menneskene som forsørger og helbreder.

Del 1

Astrologi og kosmologi (bok 2).
Geografien omfatter fem bøker: Vest- og Sør-Europa (bok 3) Øst- og Nord-Europa (bok 4), Nord-Afrika og Vest-Asia (bok 5) og Øst- og Sør-Asia, Sør-Afrika (bok 6).
Antropologi (bok 7).
Zoologi med landdyr (bok 8), havdyr (bok 9), fugler (bok 10) og insekter (bok 11).
Botanikken omfatter åtte bøker med eksotiske trær (bok 12 og 13) frukttrær (bok 14 og 15), skogtrær og generell botanikk (bok 16) frukttrær og hvordan disse dyrkes (bok 17), landbruk (bok 18) og hageplanter (bok 19).

Del 2

Farmakologien omfatter åtter bøker (bok 20 til 27).
Medisinsk bruk av menneskelige produkter (bok 28).
Medisinsk bruk av dyreprodukter fra landdyr (bok 29 og 30) og fra havdyr (bok 31 og 32).
Mineralene omfatter fem bøker: metaller (bok 33 og 34), jordarter (bok 35 og 36) og edelstener (bok 37). Blant disse siste fem bøkene behandles også temaer som våpenproduksjon, bronse- og marmorskulpturer (bok 34 til 36), og pengenes historie (bok 33).

Verket følger en logisk, naturfilosofisk fremgangsmåte fra store til små former, fra kosmos i bok 2 til perlen i bok 37. Det samme prinsippet følges i hver enkelt bok, for eksempel fra elefanten til haren i bok 7.

Stil og kunnskapssyn

Historia naturalis er et pionerarbeid i den sjangeren som etter hvert utviklet seg til å bli encyklopedien. Det er sterkt preget av tidens kunnskap, kunnskapssyn og verdier, men også av Plinius egen stil som er mer litterær enn vitenskapelig.

Mye av det Plinius skrev om var etablert kunnskap om mennesker, dyr og mineraler. Tidligere encyklopediske verk, (for eksempel de av Varro og Celsus), var gjerne delt inn etter spesifikke vitenskaper som medisin og jordbruk. Plinius går derimot løs på naturen som et overordnet, enhetlig tema. Som han skriver i innledningen til verket, «Mitt emne er naturen, med andre ord, livet». Språklig blander han en konservativ og teknisk grunntone med en tydelig individuell stil og litterær personlighet. Plinius, som ikke har noen filosofisk bakgrunn, er betydelig mer personlig og litterær enn andre teknisk orienterte forfattere fra perioden, som Vitruv.

Plinius skriver med en dyptgående ærefrykt for naturen, samtidig som han formidler et teleologisk verdensbilde hvor menneskeheten står i sentrum. Mineraler, dyr og planter beskrives fordi de er til for mennesket. All kunnskap om naturen er derfor nyttig kunnskap for menneskene.

Hans forkjærlighet for gamle romerske verdier, samt hans konservative holdninger, gir også språket en ideologisk undertone. Plinius vil belære leseren, og gjennom didaktisk-moralske oppfordringer, og med utpreget retorisk patos, forsøker Plinius å formidle en slags rasjonell religiøsitet, en virkelighetsorientert kompetanse.

Mottakelse

Historia naturalis ble hyppig lest og benyttet av historikere og filologer allerede i antikken, (for eksempel Sveton, Iulius Solinus, Isidor), men verket fikk sitt store gjennombrudd blant humanistene i middelalderen, høydepunktet for Plinius’ autoritet i den vestlige verden, hvor Historia naturalis øvet enorm kulturell og intellektuell innflytelse helt frem til opplysningstiden, særlig innen geografi.

Manuskripter og utgivelser

Det finnes over 200 kjente manuskripter av Historia naturalis, hvorav de eldste fragmentene stammer fra det 3. århundre (Codex Moneus, inneholder bok 11-15). Den første trykte utgaven av Historia naturalis forelå så tidlig som 1469 (Venezia), mens den første akademiske utgaven kom så sent som 1851 (Sillig).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Beagon, Mary. 2005. The Elder Pliny on the human animal: Natural history, book 7. Oxford: Clarendon Press.

Doody, Aude. 2010. Pliny’s Encyclopedia : the reception of the Natural history. Cambridge: Cambridge University Press.

Plinius Secundus, Caius. 2009. I Manfred Landfester (red.), Brill’s New Pauly : Dictionary of Latin Authors and Texts. Leiden: Koninklijke Brill NV.

Pliny the Elder. 2012. I Simon Hornblower og Antony Spawforth (red.), The Oxford Classical Dictionary (Fourth edition). Oxford: Oxford University Press.

Plinius. 2007. I Hubert Cancik og Helmuth Schneider (red.), Brill’s New Pauly : Encyclopedia of the Ancient World (Volume II). Leiden: Koninklijke Brill NV.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Verk i Romerrikets litteratur

Iris Brecke

NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet