Musikk i Kina

Sangeren og musikkprodusenten Sandy Lam er en av de mest berømte og innflytelsesrike artistene i kinesisk populærmusikk. Siden gjennombruddet på 1980-tallet har hun gitt ut mer enn 30 album, på kantonesisk, mandarin, japansk og engelsk.

Artikkelstart

Kina har en av verdens eldste kunstmusikktradisjoner, som opp gjennom historien har vært en stor innflytelse på landene rundt. Siden 1800-tallet har Kina blitt preget av vestlig musikk, og i dag er kinesisk hoffmusikk bevart lengre og mer uforandret i Korea og Japan enn i Kina. Tradisjonell kinesisk musikk og instrumenter utgjør fortsatt et viktig element i kinesisk musikkliv. Kinesisk populærmusikk likner i dag koreansk k-pop og japansk j-pop. Betegnelsen c-pop brukes som fellesbetegnelse for popmusikk i hele det kinesiske språkområdet.

Kunstmusikk

Hmong-musikere spiller på munnorgelet lusheng i Guizhou, Yunnan.

Musikkteori

Musikken har spilt en viktig rolle i kinesisk tenkning og mytologi. Musikkteorien ble tidlig innordnet i det kinesiske verdenssystemet dominert av det mannlige og det kvinnelige prinsipp. De enkelte tonene og instrumentene ble forbundet med farger, planeter, elementer, himmelretninger, årstider og så videre. Alt var del i en harmonisk verdensordning som ikke måtte bringes i ulage. Grunntonen huang zhong (gule bjelle) ble bestemt på ny for hvert dynasti, og en spesiell stemt bambusfløyte ble oppbevart i instituttet for mål og vekt.

Det kinesiske tonesystemet ble teoretisk utledet av en serie kvinter på bambusfløyter som ga en femtoneskala (tilsvarende F–G–A–C–D). Kunstmusikken har historisk hatt en grunnleggende pentaton karakter bygd på denne skalaen. Samtidig benyttes to «hjelpetoner« (tilsvarende E–H), slik at den komplette sjutoneskalaen intervallmessig svarer til den europeiske durskalaen.

Musikkinstrumentene ble under Shang-dynastiet delt i grupper etter det materialet de var laget av: stein, metall, silke (det vil si strenger), bambus, tre, skinn, gresskar eller leire. Disse åtte gruppene var ordnet i fire mannlige og fire kvinnelige. Et av de mest karakteristiske instrumentene var munnorgelet, sheng, som opprinnelig var laget av et gresskar med bambuspiper festet rundt. Den kinesiske siter qin med sju silkestrenger skal ha vært filosofen Konfutses yndlingsinstrument.

Historie

Komponisten Nie Er (til venstre) b1e født i Kunming i provinsen Yunnan og levde fra 1912–1935. Han samarbeidet ofte med lyrikeren Tian Han (1898–1968). Sammen skrev de blant annet De frivilliges marsj, som i 1949 offisielt ble antatt som Kinas nasjonalsang.

Kinesisk musikk kan gjennom arkeologiske og historiske kilder spores 5000 år tilbake. Godt bevarte bronseklokker, bjeller, avstemte L-formede steinplater og okarinaer fra Shang-dynastiet og siterfragmenter fra Zhou-dynastiet er tidlige vitnemål om en rik instrumental musikkpraksis, blant annet knyttet til tempelriter og keiserlige seremonier. I klassiske skrifter om poesi, historie og filosofi fra 500-tallet fvt. omtales folkeviser og -danser, sang og dans ved hoffet, etnisk musikk, militær- og jaktmusikk.

Med buddhismen kom indisk kunst og musikk. Utenlandske musikere og dansere ble engasjert i tehusene for å trekke kunder, og ved hoffet fantes musikere fra Kuche, Samarkand, Bukhara og India.

Skriftlige kilder forteller om berømte sangerinner, virtuoser på tromme og pipa (firestrenget lutt) og etablering av musikkonservatorier. De eldste bevarte musikkmanuskriptene er fra Tang-perioden. Dette er komposisjoner for qin og pipa. En mengde trykte kilder fra 900-tallet og senere omfatter håndbøker i qin-spill og nøyaktige opptegnelser av komposisjoner. Melodiene ble nedtegnet med kinesiske bokstaver som blant annet anga de enkelte tonene, spillemåten (hardt eller bløtt anslag) og vibrato (det finnes 26 ulike vibratoformer på qin).

Fra Song-perioden stammer det kinesiske musikkteateret som danner grunnlaget for Pekingoperaen. Her opptrer menn i alle roller og synger i falsett, akkompagnert av fløyter, munnorgel og forskjellige slags lutter og slagverk. Sangerne har utviklet et system av ulike melodier som har tilknytning til spesielle følelser.

I Qing-perioden ble det klassiske solorepertoaret for qin og pipa skapt, og virtuose utøvere har komponert stykker helt fram til vår tid. Stilen er enstemmig eller heterofon, med mange melodisk-rytmiske forsiringer og stor detaljrikdom i framføringen. Andre instrumenter fra denne perioden er erhu, tostrenget fiolin, zheng, en lang siter med 16 strenger og tverrfløyten xiao. Disse instrumentene settes sammen i forskjellige kammergrupper.

På 1800-tallet ble kineserne kjent med Vestens musikk gjennom misjonærer, og den vestlige militærmusikken ble meget populær. Harmonium ble innført.

På 1900-tallet forsøkte man å tilpasse det kinesiske tonesystemet til det tempererte vestlige. Man begynte å oppføre Vestens klassikere, og mange kinesere studerte i Tyskland, Japan og USA. Et musikkonservatorium ble opprettet i Shanghai med Xiao Youmei (1884–1940) som leder, og unge musikere som Huang Zi (1904–1938), Nie Er (1912–1935) og Xian Xinghai (1905–1945) forsøkte å skape kinesisk musikk i vestlig stil. Nie Ers De frivilliges marsj ble i 1949 Kinas nasjonalsang.

Etter revolusjonen i 1949 ble musikken brukt i revolusjonens og samfunnets tjeneste. Det er komponert tallrike sanger til bruk i organisasjoner, til propaganda og til offentlige og private formål. Korsang er svært populært. Mye av denne musikken kombinerer kinesisk melodifølelse basert på pentatonikk med vestlig harmonisering og flerstemmighet. Stor vekt er lagt på folkelig musikk, og man utviklet en egen kollektiv komposisjonspraksis.

Den før-revolusjonære musikken er fortsatt dyrket på Taiwan og i Hong Kong, og hoffmusikken er bevart i Japan og Korea.

Populærmusikk

Punkebandet Hang on the Box ble dannet i Beijing i 1998 og er et av de mest populære rockebandene fra Kina.
Foxy Lady
Av /Scream Records, JingWen Records.

Kinesisk populærmusikk kan grovt deles inn etter språk, i mandopop (på mandarin), kantopop (på kantonesisk) og hokkienpop (på taiwansk hokkien). Historisk har disse stilene hatt ulike innflytelser: Mandopop har vært tydelig jazzpåvirket, hokkienpop har hatt bånd til japansk enka, mens kantopop fulgte de rådende trendene i vestlig popmusikk. Kulturrevolusjonen satte også sitt preg på populærmusikk på fastlandet. De tre stilene har nærmet seg hverandre, og kinesisk popmusikk likner i dag koreansk k-pop og japansk j-pop. Betegnelsen c-pop brukes som fellesbetegnelse for popmusikk i hele det kinesiske språkområdet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg