Musikk i Kina

Kinesisk musikk kan gjennom arkeologiske og historiske kilder spores 5000 år tilbake. Godt bevarte bronseklokker, bjeller, avstemte L-formede steinplater og okarinaer fra Shang-dynastiet og siterfragmenter fra Zhou-dynastiet er tidlige vitnemål om en rik instrumental musikkpraksis, bant annet knyttet til tempelriter og det keiserlige seremoniell. I klassiske skrifter om poesi, historie og filosofi fra 500-tallet fvt. omtales folkeviser og -danser, sang og dans ved hoffet, etnisk musikk, militær- og jaktmusikk.

Musikken har spilt en viktig rolle i kinesisk tenkning og mytologi. Musikkteorien ble tidlig innordnet i det kinesiske verdenssystem dominert av det mannlige og det kvinnelige prinsipp. De enkelte toner og instrumenter ble forbundet med farger, planeter, elementer, himmelretninger, årstider og så videre. Alt var del i en harmonisk verdensordning som ikke måtte bringes i ulage. Grunntonen huang zhong (gule bjelle) ble bestemt på ny for hvert dynasti, og en spesiell stemt bambusfløyte ble oppbevart i instituttet for mål og vekt.

Det kinesiske tonesystemet ble ifølge sagnet teoretisk utledet av en serie kvinter på bambusfløyter som gav en femtoneskala (tilsvarende F-G-A-C-D). Den dag i dag fremviser musikken en grunnleggende pentaton karakter bygd på denne skalaen. Samtidig benyttes to «hjelpetoner« (tilsvarende E-H), slik at den komplette sjutoneskalaen intervallmessig svarer til den europeiske durskala.

Musikkinstrumentene ble under Shang-dynastiet delt i grupper etter det materialet de var laget av: stein, metall, silke (det vil si strenger), bambus, tre, skinn, gresskar eller leire. Disse åtte gruppene var ordnet i fire mannlige og fire kvinnelige. Et av de mest karakteristiske instrumentene var munnorgelet, sheng, som opprinnelig var laget av et gresskar med bambuspiper festet rundt. Den kinesiske siter qin med sju silkestrenger skal ha vært Confucius' yndlingsinstrument.

Med buddhismen kom indisk kunst og musikk. Utenlandske musikere og dansere ble engasjert i tehusene for å trekke kunder, og ved hoffet fantes musikere fra Kuche, Samarkand, Bukhara og India.

Skriftlige kilder forteller om berømte sangerinner, virtuoser på tromme og pipa (4-strenget lutt) og etablering av musikkonservatorier. Fra Tang-perioden er bevart de eldste kjente musikkmanuskripter: komposisjoner for qin og pipa. En mengde trykte kilder fra 900-tallet og senere omfatter håndbøker i qin-spill og nøyaktige opptegnelser av komposisjoner. Melodiene ble nedtegnet med kinesiske bokstaver som bant annet angav de enkelte tonene, spillemåten (hardt eller bløtt anslag) og vibrering i tonehøyden (det finnes ikke mindre enn 26 ulike arter av vibrato på qin).

Fra Song-perioden stammer det kinesiske musikkteater som danner grunnlaget for Pekingoperaen. Her opptrer menn i alle roller og synger i falsett, akkompagnert av fløyter, munnorgel og forskjellige slags lutter og slagverk. Siden kinesisk uttales så ulikt i de forskjellige delene av landet, har sangerne måttet ta til hjelp gester for å bli forstått, og har dermed utviklet et system av melodier som har tilknytning til spesielle følelser.

I Qing-perioden ble skapt det klassiske solorepertoaret for qin og pipa, og virtuose utøvere har komponert stykker helt frem til vår tid. Stilen er enstemmig eller heterofon, med mange melodisk-rytmiske forsiringer og stor detaljrikdom i foredraget. Andre instrumenter fra denne perioden er erhu, tostrenget fiolin, zheng, en lang siter med 16 strenger, og tverrfløyten xiao. Disse instrumentene settes sammen i forskjellige kammergrupper.

På 1800-tallet ble kineserne kjent med Vestens musikk gjennom misjonærer, og den vesterlandske militærmusikk ble meget populær. Harmonium ble innført.