Kina (Dans) (lotusdans)

Lotusdansen. En gruppe unge piker viser hvordan lotusblomsten beveger seg på vannflaten med myke, listige fottrinn. Dansen er utviklet fra en folkedans fra Nord-Shaanxi, under Han-dynastiet. Den priser fred og lykke. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Kina har en årtusengammel dansetradisjon. Kjent er maskedanser fremført ved hoffet allerede under Zhou-dynastiet (cirka 1027–221 fvt.). Hoffdansen ble videreutviklet særlig under Tang-dynastiet (618–907), da spektakulære maskedanser og buddhistiske danseprosesjoner inngikk i hoffunderholdningen. Danseensemblene ved Kinas keiserhoff tok del i seremoniellet rundt keiseren og de tradisjonelle festlighetene på samme måte som ved andre hoff i Østen.

Elementer av dans i teaterforestillinger er kjent blant annet fra zaqu-skuespillene fra Song-perioden (960–1279), og senere fra den såkalte pekingoperaens dansedrama, som oppsto på 1700-tallet. Ofte bygger disse dansedramaene på mytologisk grunnlag eller på gamle litterære fortellinger. Landets lange dansetradisjon har også gitt seg utslag i et mangfold av etniske danser. Myndighetene søker å fremme denne tradisjonen, blant annet ved opprettelsen av statlig støttede ensembler. Flere av disse har besøkt Europa, også Norge. Karakteristisk for mange kinesiske danser er sterke innslag av mimisk og akrobatisk natur.

Klassisk ballett fikk fotfeste i Kina først etter den kommunistiske maktovertagelsen i 1949, selv om det i mellomkrigstiden hadde eksistert mindre skoler, blant annet i Shanghai, drevet av russiske emigranter. Sovjetiske dansere, både fra Bolsjoj- og Kirov-balletten hjalp til å grunnlegge ballettskoler i Beijing (1954) og Shanghai (1960). Den første betydelige kinesiske koreografen var Dai Ailian, som hadde studert ved Ballet Rambert i London i 1930-årene. Hennes ballett Fredsduen inkorporerte også etniske danser.

Før Kulturrevolusjonen i 1966 ble landet gjestet av utenlandske ensembler, både sovjetiske og vestlige, og de kinesiske ensemblene hadde de fleste kjente klassiske ballettverkene på repertoaret. Under Kulturrevolusjonen var disse bannlyst, og det eneste som ble tillatt oppført var «revolusjonære» verk som for eksempel Den røde kvinnebrigaden. Etter Firerbandens fall har klassisk ballett igjen hatt et oppsving, og standarden er høy.

Landets to best kjente klassiske ballettkompanier er the Central Ballet Company i Beijing og Shanghai-balletten. Etter Kulturrevolusjonens slutt har også moderne vesterlandske danseformer funnet sin plass. Guangdong Modern Dance Company i Guangzhou, det tidligere Kanton, ble grunnlagt i 1987, og fikk i 1992 offisiell status. Det fungerer sammen med Hongkongs kjente Contemporary Dance Company nærmest som ett ensemble.

Men Kina har selvfølgelig sin egen dansetradisjon. Det Beijing-baserte China Opera og Dance Drama Theatre ble grunnlagt i 1956 og er et sentrum for kinesisk klassisk dans. Det er også innen kinesiske folkedanser en forholdsvis markant forskjell mellom Nord-Kinas mer jordnære stil, og de elegante og lette danseformene som man finner i Sør-Kina, hvor det er trekk som ligner nabolandenes i Sørøst-Asia.

Et annet kompani som har hatt en stor påvirkning når det gjelder dans generelt i Kina, er PLA (the People's Liberation Army) Arts Institute's Song and Dance Ensemble, som har utdannet en rekke glimrende dansere, og som turnerer over hele landet. Det er ikke bare tilknytning til kompanier i Hongkong som er vesentlig for utviklingen av moderne dans i Kina. Også når det gjelder Taiwan, har forbindelsene til det kjente Cloud Gate Dance Theatre vært av stor betydning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg