Musikk i Japan

I tradisjonell japansk estetikk foretrekkes sarte virkemidler, raffinerte detaljer og et dempet lydnivå. I tråd med dette er noen instrumenter lakkert for å dempe klangen og kan ha strenger av silke istedenfor metall. Mye av musikken har en streng formoppbygning uten rom for improvisasjon. I ensemblespill fungerer trommeslageren også som dirigent.

Koto er Japans nasjonalinstrument og et av de viktigste instrumentene i japansk kunstmusikk. Det er en 13-strenget siter med bevegelige stoler som spilles med plektre på tre fingre på høyre hånd, mens venstre hånd brukes til å flytte stolene og presse strengene på venstre side av stolen for å oppnå vibrato eller endre tonehøyde. Variasjonsformen danmono er en viktig del av kotoens solorepertoar. Instrumentet blir også brukt som akkompagnement til sang, og i ensemblespill. Koto kom til Japan fra Kina på 600-tallet evt.

Den keiserlige hoffmusikken, gagaku, ble utviklet på 700-tallet under kinesisk og koreansk påvirkning og er en av verdens eldste orkestertradisjoner. Gagaku er bundet av strenge regler uten rom for improvisering. Opprinnelig var gagaku bestemt for banketter, men kom til å bli brukt ved alle keiserlige seremonier og rituelle danser. I dag er den tilgjengelig for det vanlige publikum.

• Les mer om gagaku

Den japanske religionen shinto har sin egen tempelmusikk, kagura. Denne omfatter gagaku, men inneholder også andre elementer, blant annet noen svært gamle instrumenter, som er avbildet på gravskulpturer fra 200–500 evt. Buddhismens musikk er importert fra India og Kina, men har utviklet en egen japansk form.

Skuespillerne i no-teateret resiterer i en spesiell syngestil til akkompagnement av musikere (fløyte, en liten og en stor timeglasstromme, og sylindertromme på stativ). Trommeslagerne kontrollerer innsatsene med tilrop. Heller ikke i denne musikken er det plass for improvisasjon.

I Edo-perioden (1603–1868) blomstret forskjellige former for instrumentalmusikk. Biwa, som lenge hadde vært brukt til å akkompagnere lange fortellende dikt, ble avløst av sjamisen. Det mest populære blåseinstrumentet ble shakuhachi, som særlig ble brukt av en sekt omvandrende buddhistmunker. Shakuhachi-musikken forutsetter en avansert pusteteknikk og er en raffinert utnyttelse av de forskjellige klangmulighetene i instrumentet. Koto fikk også en oppblomstring i Edo-perioden og ble fra da av også brukt sammen med sjamisen.

I denne perioden oppstod en form for kammermusikk der sang alternerer med mellomspill for instrumenter (jiuta). Instrumentene kan være koto, sjamisen eller shakuhachi, eller alle tre sammen. Sjamisen fikk også innpass i kabuki-teateret. Musikerne (fløyte og trommer) opptrer her enten på scenen eller skjult bak en bambusvegg.

Under Meiji-perioden (1868–1912), og spesielt etter andre verdenskrig, har Japan gått inn for å dyrke vestlig klassisk musikk. Mange japanske musikere er kjent for sin fremragende teknikk, og japanske symfoniorkestre, kammerensembler og operascener har en meget høy standard. Flere japanske musikkutøvere har nådd internasjonal anerkjennelse, for eksempel dirigenten Seiji Ozawa (født 1935), pianisten Mitsuko Uchida (født 1948) og fiolinisten Midori (født 1971).

Modernismen i Vest-Europa i etterkrigstiden (Darmstadtskolen) tok opp virkemidler som lenge hadde vært brukt i japansk musikk, og det var derfor lett for unge japanske komponister å tilegne seg de nye prinsippene for komposisjonsteknikk. Flere av dem søkte å kombinere Vestens kunstmusikk med japanske tradisjoner og skapte musikk som vakte internasjonal interesse. Innenfor denne stilen var disse sentrale:

• Yoshiro Irino (1921–1980)
• Sadao Bekku (1922–2012)
• Yashiro Akio (1929–1976)
• Ikuma Dan (1924–2001)
• Toshirō Mayuzumi (1929–1997)
• Toru Takemitsu (1930–1996)

Japan er et stort marked for internasjonal jazz, som har vært populært siden 1920-tallet, og har fostret fremragende utøvere. Blant disse er pianisten og keyboardisten Hiromi Uehara (født 1979), som blant annet har samarbeidet med Chick Corea (1941–2021) og Stanley Clarke (født 1951).

Såkalte idoler og idolgrupper har vært populære siden 1970-tallet. Idoler er pene unge musikere som i tillegg til å danse og synge i visuelt spektakulære sceneshow, også kultiverer et helhetlig image, blant annet gjennom strengt kontrollerte privatliv. Etter en nedgang på 1990-tallet, opplevde idolmusikken en ny vekst med internetts framgang på 2000-tallet. En sentral gruppe her er AKB48, grunnlagt i 2005, som la opp til mer samhandling med fans enn det som hadde vært vanlig tidligere. Den japanske idolsjangeren danner mye av malen for den internasjonalt mer kjente sørkoreanske k-poppen.

Japansk heavy metal preges av mer sjangerblanding enn vestlig heavy metal, og et langt større antall kvinnelige grupper. Heavy metal har holdt seg populært i Japan helt siden 1970-tallet, selv om få japanske grupper har hatt større suksess utenfor landet.

Metal-gruppen Loudness, dannet i 1981, oppnådde stor kommersiell suksess internasjonalt med albumet Thunder in the East i 1985 med plasseringer på hitlistene i USA og flere internasjonale turneer. Show-Ya, dannet i 1981, er en kvinnegruppe som flyttet grensene for hva en svært konservativ platebransje oppfattet som passende for kvinner. De ga ut sitt første album i 1985 og hadde stor suksess i Japan i siste halvdel av 1980-tallet. Gruppen har siden 1987 arrangert NAONのYAON, et årlig arrangement kun for kvinnelige grupper og musikere innen hard rock og heavy metal. Show-Ya er en av de kommersielt mest suksessfulle kvinnelige metal-gruppene i verden, og har banet vei for det store antallet kvinnelige metalband i Japan.

Babymetal, som startet som en undergruppe av en idolgruppe, ble dannet i 2010 da jentene i gruppen var mellom ti og tolv år gamle. De ga ut sitt første album i 2014 og har hatt stor suksess internasjonalt siden de ble kjent på YouTube samme år. Babymetal var sentrale i utviklingen av undersjangeren kawaii-metal, som er en en fusjon av J-pop og heavy metal. Sangene deres er ofte framført med koreografert dans.