Den keiserlige hoffmusikken, gagaku, ble utviklet på 700-tallet under kinesisk og koreansk påvirkning. Gagaku er bundet av strenge regler uten rom for improvisering. Musikernes plassering og drakter er nøye foreskrevet og bygger på konfucianske ideer. Instrumentene er sho (munnorgel med 17 bambusrør), den korte oboen hichiriki, den 4-strengede lutt biwa, en 13-strenget sither (so eller koto) og en metallklokke, shoko. Musikerne på venstre side blir ledet av slagene på en sylinderformet tromme (kakko), de på høyre av en større, opphengt tromme (taiko). Opprinnelig var gagaku bestemt for banketter, men kom til å bli brukt ved alle keiserlige seremonier og rituelle danser. Nå er den tilgjengelig for det vanlige publikum.

Den japanske religion shinto har sin egen tempelmusikk, kagura. Denne innbefatter gagaku, men inneholder også andre elementer, bl.a. instrumenter som er avbildet på gravskulpturer fra 200–500 e.Kr. Buddhismens musikk er importert fra India og Kina, men har utviklet en egen japansk form.

Skuespillerne i no-teateret resiterer i en eiendommelig syngestil til akkompagnement av musikere (fløyte, en liten og en stor timeglasstromme, og sylindertromme på stativ). Trommeslagerne kontrollerer innsatsene med tilrop. Heller ikke i denne musikken er det plass for improvisasjon.

I Edo-perioden (1603–1868) blomstret forskjellige former for instrumentalmusikk. Biwa, som lenge hadde vært brukt til akkompagnement for lange fortellende dikt, ble avløst av shamisen, en trestrenget lutt som spilles med et stort plekter. Det mest populære blåseinstrumentet ble shakuhachi, en kantblåst fløyte særlig brukt av en sekt omvandrende buddhistiske munker. Shakuhachi-musikken forutsetter en avansert pusteteknikk og er en høyst raffinert utnyttelse av de forskjellige klangmulighetene i instrumentet.

Koto, en 13-strenget sither med bevegelige stoler, spilles med plektrer på tre fingrer på høyre hånd, mens venstre hånd brukes til å flytte stolene og presse strengene på venstre side av stolen for å oppnå vibrato eller senkning og heving av tonen. Musikken for koto består for det meste av danmono, som er en variasjonsform. Det blir også brukt som akkompagnement til sang.

Koto var et gammelt instrument, innført fra Kina, men i Edo-perioden ble det spesielt populært og kom også til å bli brukt sammen med shamisen. Det oppstod en form for kammermusikk, der sang alternerer med mellomspill for instrumenter (jiuta). Instrumentene kan være koto, shamisen eller shakuhachi, eller alle tre sammen. Shamisen fikk også innpass i kabuki-teateret. Musikerne (fløyte og trommer) opptrer her enten på scenen eller skjult bak en bambusvegg.

Folkesangen er knyttet til arbeid (fiske, risplanting), dans og høytider. Den akkompagneres av og til på shamisen, shakuhachi eller tromme. Ellers brukes ulike rytmeinstrumenter. Ainoene på Hokkaido og okinawaene på Ryukyuøyene har sine egne folkemusikkformer, som er delvis beslektet med de japanske.

Japansk musikk foretrekker sarte virkemidler og raffinerte detaljer. Japanerne lakkerer sine instrumenter for å dempe klangen, og bruker strenger av silke istedenfor metall.

Under Meiji-perioden (fra 1868) og spesielt etter den annen verdenskrig har Japan gått inn for å dyrke Vestens musikk. Det utdannes musikere med tilnærmet perfekt teknikk, og japanske symfoniorkestre, kammerensembler og operascener har en meget høy standard. Mange japanske musikkutøvere har nådd internasjonal anerkjennelse, f.eks. dirigenten Seiji Ozawa, pianisten Mitsuko Uchida og fiolinisten Midori.

Moderne vesteuropeisk musikk (Darmstadt-skolen) tok opp virkemidler som lenge hadde vært brukt i japansk musikk, og det var derfor lett for unge japanske komponister å tilegne seg de nye prinsippene for komposisjonsteknikk. Flere av dem søkte å kombinere Vestens musikk med japanske tradisjoner, og har skapt musikk som har vakt interesse i Vesten. Av de japanske komponistene kan merkes Yoshiro Irino, Sadao Bekku, Y. Aikio, Ikuma Dan, Toshirō Mayuzumi og Toru Takemitsu.

Ikke minst innen den moderne populærmusikken har påvirkning fra Vesten gjort seg sterkt gjeldende, og Japan har en lang rekke musikere innen rock og jazz som holder et høyt nivå. Det mest kjente navnet i Vesten er kanskje Ryuichi Sakamoto, som både er utøvende musiker, komponist og filmskuespiller. Ellers er det japanske markedet for vestlig musikk av alle slag umåtelig stort og attraktivt. Japanerne har også vunnet innpass på markedet for musikkinstrumenter (firmaene Nippon Gakki, som produserer Yamaha-klaverer, og Kawai Gakki), både akustiske og, ikke minst, elektriske og elektroniske.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.