satslære

Satslære er læren om hvordan å komponere musikk.

Ordet kommer opprinnelig fra tysk Satzlehre og etablerte seg gradvis fra 1960-tallet som et paraplybegrep for musikkteoretiske emner ved skandinaviske konservatorier.

Begrepet har vært tett knyttet til den klassiske musikkens repertoar og komposisjonsteknikker, med hovedvekt på harmonilære, kontrapunkt og formlære. Andre musikalske parametere kan også inngå i satslæren, slik som melodikk, rytmikk, dynamikk, klang og instrumentasjon.

Tradisjonelle arbeidsmetoder er firstemmig koralharmonisering, øvelser i artskontrapunkt, analyse av eksisterende musikk (gjerne mesterverk fra det klassiske repertoaret), samt å skape musikk ut fra stilistiske forbilder. Gjennom slike øvelser ventes satslærestudenten å skaffe seg innsikt i hvordan denne musikken er bygget opp og hvorfor den klinger som den gjør, i tillegg til å opparbeide seg praktiske ferdigheter innen komponering, arrangering og musikalsk fortolkning.

I senere år har satslæren konsentrert seg mer om analyse av eksisterende musikk, samtidig som etterligning av strengt regulerte stilistiske forbilder er blitt utfordret av mer kreative arbeidsformer. Betegnelsen har også fått en bredere definisjon som kan omhandle andre stiler og sjangere enn klassisk musikk. Det er dermed en betydelig overlapping mellom begrepene satslære og det mer overordnede musikkteori. I engelsktalende land, hvor man ikke har noen direkte ekvivalent til det skandinaviske ordet satslære, er nettopp music theory det nærmest tilsvarende begrepet.