Kristine Bonnevie på biologisk feltstasjon i Drøbak. Av /Museum for universitets- og vitenskapshistorie. Begrenset gjenbruk

Kristine Bonnevie

Faktaboks

Kristine Bonnevie

Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie

Født
8. oktober 1872, Trondheim
Død
30. august 1948, Oslo
Foto ca. 1910.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC0 1.0

Artikkelstart

Kristine Bonnevie var zoolog og Norges første kvinnelige professor. Hun er spesielt kjent for arbeid med arvelighet og genetikk. Kristine Bonnevies hus, biologibygningen ved Universitetet i Oslo, har navn etter henne.

Biografi

Bonnevies far var i utgangspunktet negativ til at jenter skulle få samme utdannelse som gutter og mente at selv middelskoleeksamen kunne være skadelig og «undergrave den sande kvindeligheds klenodie». Det hindret henne ikke i å ta eksamen artium i 1892. Hun begynte deretter på medisinstudier, men skiftet etter kort tid til zoologi, der hun i første omgang spesialiserte seg på marine organismer.

Bonnevie var datter av Jacob Aall Bonnevie (1838–1904), skolemann og stortingsmann, og halvsøster til juristene Thomas Bonnevie (1879–1960) og Carl Emil Christian Bonnevie (1881–1972).

Forskning

Bonnevies forskning kan deles inn i tre epoker; arbeid med marinbiologi, cellebiologi, og deretter arvelighet og genetikk.

Marinbiologi

Kristine Bonnevie i regnfrakk og sydvest på vårekskursjon til Drøbak i 1919.
/Museum for universitets- og vitenskapshistorie.
Kristine Bonnevie står på et svaberg og haler i land en båt.
Av /Museum for universitets- og vitenskapshistorie.

Hun startet med marinbiologi. Hun begynte et arbeid med samlingene fra fartøyet «Vøringen» og «Den norske Nordhavsekspedisjonen» (1876–1878) og organiserte og klassifiserte sjøpunger og hydroider, grupper av virvelløse dyr som ikke var spesielt godt kjent på det tidspunktet.

Deretter fikk hun muligheter til å reise til vitenskapelige institusjoner i Europa og USA.

Cellebiologi

Foto fra studiedagene, ca. 1895.
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC PD

I utlandet, spesielt under ett års opphold (1900–1901) hos den høyt ansette professoren Theodor Boveri ved universitetet i Würzburg, ble hun opptatt av cellebiologi og cytologi, og dette fikk avgjørende betydning for hennes valg av doktoravhandling: «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos östergreni», som hun forsvarte ved disputas i 1906. Hun ble den første kvinnen som oppnådde doktorgrad i realfag ved et norsk universitet.

Hun ble deretter ansatt som konservator for de Zootomiske Samlinger ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i 1900. Etter forslag fra hennes gamle velgjørere, og etter hvert kollegaer, professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett, ble Bonnevie som første kvinne innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Formelt forbød norsk lov på den tiden kvinner å inneha embetsstillinger, men hun kunne bli professor ved Bergens Museum som var en stiftelse på det tidspunktet, og hun ble innstilt til et professorat der i 1910. Sars og Collett ble engstelige for å miste den effektive og faglig oppdaterte Bonnevie, og de påvirket Stortinget til å vedta Lov av 9. februar 1912. Denne loven kalles også «Lex Bonnevie». Kvinner kunne deretter, på linje med menn, få embeter i form av professorater ved et universitet. Hun ble ansatt ved Universitetet i Oslo 4. juli 1912.

Genetikk og arvelighet

Bonnevie vred etter hvert sin forskning fra cytologi over mot genetikk og arvelighet. Hun ble interessert i tvillingfødsler, og undersøkte om fenomenet var arvelig betinget. Hun påviste at polydaktyli (en overtallighet av fingre eller tær) hadde en klar arvelig komponent.

Når det gjaldt fingeravtrykk, fikk hun ingen entydige resultater med hensyn til arvelighet. Opprinnelig ble undersøkelsen igangsatt med håp om at de kunne brukes til å avgjøre farskapssaker, men Bonnevie konkluderte at det er det neppe belegg for. Bonnevie søkte i den sammenheng etter mulig kopling mellom fingeravtrykk og mentale ferdigheter – ideer som florerte i hennes samtid. Hennes resultater var entydig negative, ingen kopling lot seg påvise mellom fingeravtrykk og IQ. Hennes arbeid fra 1924, Studies on Papillary Patterns of Human Fingers, siteres fortsatt i vitenskapelig litteratur.

Hennes siste studier innen arvelighetsforskning dreide seg om en genetisk dysfunksjon hos mus – rykkete bevegelser som gjorde at musene ble kalt «dansemus». Bonnevie analyserte nedarving av fenomenet og gjorde nitide studier av veldig tynne snitt av musehjernene. Hun påviste at fenomenet var arvelig og forbundet med vannansamlinger i hjernen.

En beslektet anomali hos menneske ble påvist av den tyske legen Otto Ullrich, og syndromet har derfor fått navnet «Bonnevie-Ullrich Syndrom». Syndromet er beslektet med Turners Syndrom.

Institutt for arvelighetsforskning

Bonnevie etablerte Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Det skulle danne en vitenskapelig motvekt til Den konsultative norske komité for rasehygiene som i 1908 ble grunnlagt av John Alfred Mjøen (1860–1939).

Bonnevie hevdet at vitenskapen tilsa «den aller største forsiktighet overfor enhver form for racehygieniske inngrep». Snarere vektla hun behovet for sosiale reformer som kunne gi mennesker mulighet til å «fremelske sine gode legemlige og åndelige arve-egenskaber og nedkjempe de mindre gode». Hun hevdet at naturen arbeidet for å frambringe størst mulig genetisk variasjon, og at dette var en fordel for menneskeslekten og samfunnet.

Hun kan videre siteres på at «I vårt kultursamfund finnes det ingen rene raser» og «en rendyrking av en rase er derfor et alvorlig skritt mot naturen». Hun var en klar antinazist og listes blant Norges viktigste kvinner i arbeidet med å få jøder over til Sverige under andre verdenskrig.

Formidling

Kristine Bonnevie

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Bonnevie var ellers kjent for sine inspirerende forelesninger, og hun gjorde en stor innsats som populærvitenskapelig forfatter og foredragsholder. Hun skrev lærebøker, blant annet Zoologi – Biologi for gymnasiet, som kom i ti opplag mellom 1902 og 1940. Hun oversatte og bearbeidet fritt (1928–1931) trebinds-verket Alfred Brehm – Dyrenes liv som ble en av de viktigste og mest populære presentasjonene av dyreliv for flere generasjoner.

Samfunnsengasjement

Bonnevie utviste også et stort samfunnsengasjement. Hun var dels medlem dels varamedlem av Kristiania bystyre (1908–1919) og var medlem av formannskapet (1914–1916) for Frisinnede Venstre. Hun var også varamann til Stortinget (1916–1918).

Sammen med sin svoger Vilhelm Bjerknes var hun aktivist for at Universitetet skulle ekspandere på Blindern og ikke Tøyen, en kamp som ble vunnet. Hun tok initiativet til å danne Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund i 1920, som hun ledet fram til 1925, og som ble tilsluttet Det internasjonale forbund av kvinnelige akademikere. Men ellers overlot hun mye av datidens likestillingskamp til sin svigerinne Margarete Bonnevie.

Hun engasjerte seg også internasjonalt og satt i Folkeforbundets komité for intellektuelt samarbeid fra 1922 til 1930, sammen med blant andre Henri Bergson, Marie Curie og Albert Einstein.

Hun gikk inn for selvstendig etikkundervisning i våre skoler, og i sitt siste leveår deltok hun i det forberedende arbeidet for borgerlig (nå humanistisk) konfirmasjon, et arbeid som ble fullført av hennes elev Kristian Horn.

Studentvelferd

Innen studentvelferd gjorde hun også en imponerende innsats som initiativtaker til studentkantinene Aulakjelleren og Blindernkjelleren, dessuten Studenterhuset i Schultzgate 7 og Studiehjem for unge kvinner i Geitmyrsveien.

Annet

Biografien Kristine Bonnevie : Et forskerliv ble utgitt ved 100-årsjubileet for hennes professorutnevnelse.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bonnevie, Kristine (1906): Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxylon östergrenii. Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 27, nummer 12: 1–46.
  • Føyn, Bjørn: «Minnetale over professor Kristine Bonnevie» i DNVA. Årbok 1949, 71–84 (bibliografi: 78–84)
  • Lyngnes, Rasmus: «Professor dr. Kristine Bonnevie» i Naturen 85 (1961), 67–73
  • Nordal, Inger Hessen, Dag O. Hessen og Thore Lie (2012): Kristine Bonnevie : Et forskerliv. Oslo: Cappelen Damm AS, Oslo.
  • Ottosen, Kristian (1994): I slik en natt – Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg