aya

To sider fra Birmingham-manuskriptet, den eldste nedskrivingen av korantekster som er funnet. Venstre side viser slutten av sure 19 til begynnelsen av sure 20. Høyre side viser fra sure 18, aya (vers) 23, til sure 23 aya (vers) 31.
Birmingham-manuskriptet
Av .

Artikkelstart

Aya er vers i Koranen. Koranen består av 114 surer (kapitler), og hver sure er delt inn i ayaer.

Faktaboks

Etymologi

arabisk āya fl. āyāt, ‘tegn’

Koranens første sure (arabisk sūrat al-fātiḥa, sure 1) består av sju ayaer. Det er flest ayaer i de første surene (for eksempel 286 ayaer i sure 2, 200 ayaer i sure 3) og færre mot slutten av boken (for eksempel 3 ayaer i sure 108, 6 ayaer i sure 114). Ayaene er av ulik lengde gjennom hele Koranen, og spenner fra ett eneste ord (sure 55:64) til godt over hundre ord fordelt på mange setninger (som sure 2:282 eller 73:20).

Til forskjell fra Koranens surer har ikke ayaene egne navn, og i tidlige håndskrifter var de bare markert med for eksempel en prikk, en sirkel eller en stjerne. Koranspesialister omtalte dem gjerne med spesielle betegnelser eller med de innledende ordene. I moderne trykte eller elektroniske utgaver av Koranen er både surer og ayaer som regel nummerert.

Ayaer med egne navn

Enkelte ayaer eller passasjer har blitt kjent under egne navn. Noen eksempler på dette er:

Fromhetsverset

Fromhetsverset (arabisk āyat al-birr, sure 2:177) gir en utlegning av begrepet birr (‘fromhet, rettferdighet’), og kan anses for å være en oppsummering av Koranens teologiske, normative og etiske budskap.

Tronverset

Tronverset (arabisk āyat al-kursī, sure 2:255) beskriver Guds allmakt og allvitenhet. Dette verset står sentralt i daglig religiøs praksis.

Lysverset

Lysverset (arabisk āyat al-nūr, sure 24:35) beskriver Guds lys. Dette verset har en kompleks oppbygning, med mange metaforer, og det har blant annet vært utgangspunktet for forskjellige utlegninger innen mystikken.

Sverdverset

Ord for sverd inngår verken i dette verset eller i koranteksten som helhet, men betegnelsen har blitt brukt om sure 9:5. Verset inngår i en lengre passasje som fastsetter under hvilke omstendigheter og med hvilke betingelser væpnet kamp mot ikke-troende er tillatt. I nyere tid har disse passasjene stått sentralt i diskusjonene omkring jihad og koranbasert legitimering av offensiv versus defensiv krigføring.

Sataniske vers

Arabiske kilder forteller at da sure 53:19-20, som omhandler guddommer som ble dyrket i Muhammads samtid, ble åpenbart, skal djevelen ha fristet Muhammad til å akseptere disse som vesener med guddommelig kraft. Han skal imidlertid snart ha innsett feilen, og trukket aksepten tilbake. Historien er inngående diskutert i de arabiske kildene, hvor den er kjent som fortellingen om de høytflyvende tranene eller de høye ternene (arabisk qiṣṣat al-gharānīq/al-gharāniqa l-ʿulā). Historien avvises imidlertid både på tekstkritisk og teologisk grunnlag. Betegnelsen sataniske vers ble først brukt av orientalisten Sir William Muir (d. 1905) i hans profetbiografi Life of Mahomet (1858). I nyere tid fikk begrepet aktualitet gjennom Salman Rushdies roman ved navn Sataniske vers (1988).

Etymologi

Ordet aya er arabisk og betyr «tegn». Det forekommer flere steder i koranteksten, noen steder om tegn eller jærtegn (den leksikalske betydningen), andre steder i betydning «vers» eller «tekstenhet» (den terminologiske betydningen). For eksempel vises det i sure 10:5 til solen og månen som naturens tegn. I sure 3:7 står det om skillet mellom koranvers som er klare og koranvers som er flertydige (arabisk āyāt muḥkamāt og āyāt mutashābihāt).

Det samme ordet ligger til grunn for æresbetegnelsen ayatolla brukt i sjiaislam, som betyr ‘Guds tegn’ eller ‘Guds mirakel’ (av aya og Allah (Gud)).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg