Pfalzgreve var i Frankerriket og Det tysk-romerske riket opprinnelig betegnelse på en gruppe adelsmenn som var kongens eller keiserens stedlige representant i et større territorium. Han var dennes stedfortreder som øverste dommer i lokale saker, og han var bindeledd mellom herskeren og undersåtter som ønsket å bringe sine klagemål eller bønnskrifter fram for ham.

Faktaboks

Uttale

falts-

Etymologi

av tysk Pfalz, 'borg'

Også kjent som

tysk Pfalzgraf, engelsk Count palatine

Tittelen (latin comes palatini) henspiller på at embetet var knyttet til en av monarkens slott eller borger (tysk Pfalz, latin palatium). Tittelen kom først i bruk i Frankerriket på 500-tallet evt. Fra 900-tallet fungerte pfalzgrevene som den tyske kongens lokale kontrollinstans innenfor stammehertugdømmene Bayern, Lothringen, Sachsen og Schwaben. Nye pfalzgrevskap ble opprettet i Rhinland (1085/1087), Tübingen (1146) og Burgund (1169), men både de gamle og de nye embetene ble, med ett unntak, avviklet i løpet av middelalderen.

Bare pfalzgrevene ved Rhinen, som fra 1200-tallet alle tilhørte en gren av det bayerske fyrstehuset Wittelsbach, beholdt sine embeter, og fra 1356 hadde de tittel av kurfyrste og var dermed blant de høyest rangerte fyrstene i riket. To av dem oppnådde endog å bli konger, om enn for en kortere tid: Kurfyrst Fredrik 5. var konge i det opprørske Böhmen 1619–1620, og kurfyrst Karl Gustav ble (på grunn av sin avstamning på morssiden fra huset Vasa) tronfølger for den barnløse svenske dronning Christina og etterfulgte henne som konge fra hun abdiserte i 1654 til han selv døde i 1660.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg