Demografi og samfunnslag i den greske antikken

Artikkelstart

De fleste som ble født inn i den greske antikkens verden hadde korte og ubehagelige liv. Feilernæring og fraværet av antibiotika, vaksiner og vår moderne kunnskap om infeksjoner sørget for dette. Men kan vi si noe mer detaljert om livene deres?

Forskerens problem

Vi har ingen offisielle tall fra antikken på hvor mange som ble født, hvor lenge de levde og hvor mange de var. Moderne forskere må derfor prøve å sette sammen et bilde basert på utgraving av gravplasser, byenes størrelse og næringsgrunnlag. For å komplettere bildet sammenligner man så med førindustrielle samfunn i nyere tid hvor vi har tall for disse tingene. Vanskelighetene med dette er mange:

  • Ikke alle døde borgere fikk en formell begravelse på et offentlig gravsted. Fattige, kvinner og barn var trolig underrepresentert.
  • Vi vet som oftest ikke alderen på de som ble begravet eller når de levde.
  • Vi vet ikke hvor mange slaver der var, men vi vet at disse kun unntaksvis ble formelt begravet.

Demografi

Det fantes både rike og fattige graver i Kerameikos. Her er noen av de rikeste.
Kerameikos, en av Athens gravplasser
Lisens: CC BY SA 3.0

Høy barnedødelighet og lav levealder i før-industrielle samfunn

Skulptur av et avdødt barn med kjæledyr. Det Nasjonale Arkeologiske Museum i Athen. Barn ble ofte avbildet med kjæledyr, uten at det betyr at de hadde dem. Vi vet imidlertid at små hunder var vanlig fra beinfunn, og at de i krisetider også ble spist.
Skulptur av et avdød barn med kjeledyr
Lisens: CC BY SA 3.0

Fra førindustrielle samfunn i nyere tid vet vi at en tredjedel av alle levende fødte barn døde før de ble ett år gamle. Halvparten nådde 5-årsalderen. De som hadde overlevd første delen av barneårene kunne forvente å leve til 30-årene, men bare 1 av 20 nådde 70.

Denne modellen passer godt både på den greske verden og egentlig hele den antikke verden. Den bekreftes av undersøkelser av antikke skjeletter. Gravplassene er fulle av barnegraver, selv om mange, helt unge barn ikke engang fikk en begravelse. Antikke forfattere, som Aristoteles, kommenterte også den høye barnedødeligheten.

Høy fertilitet

Gravstele av kvinne som dør under fødsel. Attika ca. 330 fvt. Harvard Art Museum

Av /Harvard Art Museum.
Lisens: CC BY 2.0

Med en så høy barnedødelighet måtte hver kvinne føde fire til fem levende barn for å holde befolkningen stabil. Ikke alle kvinner fikk barn, så kvinner som var fertile måtte føde syv eller flere levende barn. I tillegg kommer spontanaborter, dødfødte barn og barn som ble født med alvorlige misdannelser, og derfor ble «satt ut» for å dø.

De fleste av antikkens mennesker levde til midten av 30-årene, eller begynnelsen av 40-årene, så kvinnenes liv må ha vært fullstendig dominert av graviditet og omsorg for barna.

Helse og levealder

Undersøkelser av skjelettmateriale fra forskjellige gravsteder viser at sykdommer forbundet med feilernæring var vanlig. Artrose er dessuten blitt funnet i ca. 70 prosent av begravelsene. Det er også en høy forekomst av anemi, malaria, syfilis og systemiske infeksjoner. Det siste ser ut til å ha tatt livet av folk i begynnelsen av 20-årene.

Det var imidlertid variasjoner. Rundt 300 fvt. ser menneskene ut til å ha levd 4–5 år lengre enn det man gjorde 500 år tidligere. De rike levde lengre og sunnere liv enn de fattige, og de frie var spart for det misbruket som ble slaver tildel.

Befolkningsøkning

Omkring 900 fvt. var det trolig bare en halv million grekere, primært konsentrert på kysten av Egeerhavet. Omkring 300 fvt. var der 6 millioner av dem, spredt rundt hele Middelhavet og Svartehavet. Denne spredningen innebærer endringer i fire variabler: migrasjon, sykdom, ernæring og antall levebrød.

Migrasjon

Migrasjon til Hellas var for det meste slaver, kjøpt fra de nordlige delen av Balkan og Lilleasia (nåværende Tyrkia). De beste gjetningene er mellom 2500 og 3000 per år i det fjerde århundret, det vil si 1 til 2,5 prosent av befolkningen. Med den høye mortaliteten for slaver og det faktum at greske krigsfanger ble solgt ut av de greske områdene, er det klart at slaveri ikke var spesielt viktig for befolkningsøkningen.

I tiden 750–650 fvt. etablerte kanskje 30 000 grekere seg med kolonier rundt hele Middelhavsområdet, og kolonisering fortsatte med varierende intensitet opp i hellenistisk tid, hvor også Egypt og Midtøsten ble en del av grekernes verden. Mange av dem som reiste ut var menn på jakt etter jord, og de tok ikke bare jord, men ofte også hustruer fra den lokale befolkningen. Med levebrødet sikret kunne disse mennene stifte familie og bidra til befolkningsøkningen.

Sykdom

Denne arabyllos-vasen har et maleri av en lege som behandler en pasient. Attika, ca. 480-470 fvt. Louvre Museum.

Av .

Den antikke verden var ikke ukjent med epidemier, som tok livet av opp til en tredjedel av befolkningen. Men de største truslene mot liv og helse var forskjellige hverdagssykdommer.

Avfallshåndteringen var primitiv, og avføring og urin fra både mennesker og dyr kunne ses og luktes overalt. Rent drikkevann var et stadig problem, da det ble forurenset av mennesker med rennende sår, diaré og forskjellige infeksjoner. Tuberkulose og malaria var vanlig, og selv enkle sår kunne resultere i dødelige infeksjoner, enten man var fattig eller rik.

Kvinner og barn var spesielt utsatt, og gravplassene er fulle av kvinner som døde under fødsel eller i barsel. Den berømte uttalelsen av Medea (fra Sofokles' tragedie «Medea») at hun heller ville kjempe i første rekke tre ganger i slag enn å føde barn én gang, kom neppe som noen overraskelse på tilhørerne.

Undersøkelser av skjelettmaterialet viser at grekerne trolig følte seg dårlig store deler av tiden. De var plaget av parasitter, vonde ledd som følge av hardt arbeid og nedslitte tenner, som følge av rester av stein fra møllestene som malte melet.

Greske leger hadde høy prestisje, og var etter datidens standard fremragende i å stille diagnoser og prognoser. Å finne årsakene til sykdommene var de mindre gode på, og behandlingen de hadde å tilby var stort sett uten virkning eller verre.

Ernæring

Innhøsting av oliven. Attisk sortfigurvase. British Museum
Innhøsting av oliven
Lisens: CC BY SA 3.0
I dette bildet fra Gradoli, Italia ser vi den "mediterrane triaden" av korn, oliven og vindruer dyrket side om side.
På denne mosaikken fra det Arkeologiske Museet i Napoli, ser vi noen av de fiskeartene som havnet på bordet i antikkens verden.
Fiskemosaikk Napoli
Lisens: CC BY SA 3.0

Motstandsdyktighet mot sykdom har mye med ernæring å gjøre, og en forbedret diett generelt i befolkningen kan føre til at flere overlever.

Korn var hovedkilden til næring for antikkens mennesker. Grekerne spiste for det meste brød av bygg, men de foretrakk hvete, som også var mer næringsrikt. Men hvetedyrking sviktet hvert 4. år, mot bygg som bare sviktet hvert 20. år. Hvete ble imidlertid gjerne importert fra Svartehavsområdet eller Egypt, og hveteimporten spilte en stor rolle i mellomstatlig politikk fra det 5. århundret fvt.

Kjøtt var en luksus, som man bare spiste under spesielle anledninger. Det er en 1:10 ratio mellom kjøtt og korn. Dette innebærer at for hver kalori kjøtt du spiser, koster det ca. 10 kalorier fra korn å produsere.

Okser ble holdt primært som trekkdyr i jordbruket, men kunne også slaktes i religiøse høytider som krevet okser som offer. Sauer, geiter og svin var vanligere som offerdyr, og ettersom kun bestemte deler av dyrene ble gitt til gudene som brennoffer, var religiøse festivaler en viktig kilde til dyreprotein for grekerne.

Fisk var ansett som en delikatesse og ble spist fersk langs kysten og saltet i innlandet. Middelhavet er ikke spesielt fiskerikt, så dersom man ikke hadde tid til å fiske selv, kunne prisen bli høy. Sardiner og brisling var relativt rikelige og rimelige, mens større fisk som tunfisk, makrell og stør var sjeldent og dyrt.

Den viktigste proteinkilden var oliven, som oftest i form av olivenolje spredt på brødet. Olivenolje ble brukt til alt fra mat til kroppspleie og lampeolje.

Korn, oliven og vin utgjorde den såkalte mediterrane triaden, som ga en monoton og proteinfattig, men i hovedsak sunn diett for menneskene rundt Middelhavet. Den mediterrane triaden har vært kjernen i grekernes ernæring de siste 5000 år.

Det eneste søtstoffet var honning, så karies i tennene var ikke noe stort problem. Salt var også mangelvare, og ble enkelte steder brukt som betalingsmiddel. Hvitløk, løk, druer, ost, diverse grønnsaker og sauser ga en mer variert diett. Pølser var også populære.

Ernæringen ser ut til å ha blitt bedre etter 900 fvt., og det må ses på som en viktig del av forklaringen på at den greske befolkningen vokste.

Levebrød

Såning og pløying med okse. Sortfigur vase fra British Museum.
Såning og pløyning
Lisens: CC BY SA 3.0

De fleste forskere i dag er enige i at koloniseringsbevegelsen som førte til at grekerne ble spredt først rundt hele Middelhavsområdet og deretter Svartehavsområdet ikke primært skyldtes befolkningsøkning i hjemlandet, men mangel på jord. De rike konsentrerte stadig mer av den mest dyrkbare jorden på egne hender, noe som førte til jordmangel for de fattige. Alternativene var å dyrke opp utmark fra grunnen av, ofte langt fra byens beskyttelse, eller ta seg nytt land i kolonier. Koloniseringen gjorde det dermed mulig for befolkningen å øke uten å gjøre revolusjon hjemme.

Utvikling av handel og håndverk, spesialisering og arbeidsdeling mellom ulike regioner ga også levebrød til flere enn tidligere. Slavene gjorde ikke bare livet lettere for sine eiere, men produserte også en merverdi som kunne brukes til bedre ernæring og levekår for grekerne. Den greske suksesshistorien er således også bygget på ryggene til en stort sett navnløs masse av misbrukte og underernærte slaver.

Samfunnslag

Antikkens grekere levde ikke i ett samfunn, men var spredt på over 1000 forskjellige bystater. Noen av disse var små, med bare noen få hundre borgere, andre, som Sparta, hadde noen tusen borgere og de største bystatene, slik som Syrakus og Athen kunne regne sine borgere i titusener. Forholdene for menneskene som levde i disse bystatene varierte sterkt, men det var likevel noen fellestrekk.

Borgere

Dette utsnittet fra Pnyx, hvor athenerne hadde sitt ekklesiasterion, viser forhøyningen eller talertribunen (kalt bema) der alle mannlige, voksne borgere kunne tale og stille forslag.

Taletribunen (bema) på Pnyx, Athens ekklesiasterion
Lisens: CC BY SA 3.0

For å være fullverdig borger i antikkens bystater måtte du være mann, voksen og sønn av en som selv var borger. Borgerskap ble av og til gitt som takk for særlige tjenester til staten, men dette skjedde sjelden. Kvinner var også borgere, men annenrangs. De hadde ikke rett til å delta i det politiske liv, de måtte ha en mannlig verge til å representere seg i rettssaker og de fleste steder hadde de ikke råderett over egen økonomi. Her var Sparta det mest kjente unntaket, da spartanske kvinner kunne både eie jord og disponere over den selv.

Ikke alle borgere hadde like rettigheter. De fleste steder var det krav til formue for å bli valgt til et embete og sitte i byrådet, og noen steder hadde man adelige familier med særskilte privilegier. Kun i demokratiene deltok også de fattige borgerne i statens styre. Borgernes rettigheter varierte med styreformene – tyranni, oligarki og demokrati.

Borgerne hadde militær tjenesteplikt. De rikeste tjenestegjorde i kavaleriet og ble kalt riddere. De var også normalt de øverste offiserene i infanteriet. Middelklassen tjenestegjorde i det tungt bevæpnede infanteriet, og ble kalt hoplitter. De fattigste borgerne tjente som roere i flåten eller lettbevæpnede i hæren.

Frie ikke-borgere/ «fremmede»

Skomaker avbildet på attisk vase.
Skomaker
Lisens: CC BY SA 3.0

Det fantes også en gruppe frie mennesker som ikke hadde borgerrett i bystaten, men nøt en viss juridisk beskyttelse. De betalte skatt og måtte også kjempe for bystaten i hæren om staten krevde det. I Athen var denne gruppen ekstra stor, da mulighetene for å drive handel, håndverk og vitenskap lokket mange til seg fra andre deler av den greske verden. Disse hadde ofte borgerskap i sin hjemby, men hadde av ulike grunner valgt å bosette seg i Athen. Her ble de kalt metoiker, og betalte en egen skatt. De hadde ikke rett til å eie jord på athensk territorium, men mange ble likevel rike på sin næringsvirksomhet. En av de mest kjente metoikene i Athen var Aristoteles.

I Sparta kaltes de frie ikke-borgerne for perioiker, og var ikke innflyttere, men var født og oppvokst i egne samfunn som Sparta gjennom sin ekspansjon hadde undertvunget seg, men ikke gjort til slaver, slik som helotene (se nedenfor).

Slaver

Byste av Aristoteles (384-322 fvt.). Romersk kopi, Museo Palazzo Altemps, Roma.
Aristoteles levde og virket store deler av sitt liv som metoik i Athen. Her utviklet han blant annet verket Politikken, hvor han drøfter den beste styreformen for greske borgere, beskriver kvinnene som "ufullkomne menn" som bør styres av sine fedre, brødre eller ektemenn, og argumenterer for at visse mennesker er naturbestemt til å være slaver.
Aristoteles
Lisens: CC BY SA 3.0

Det fantes slaver i alle bystatene i Hellas, men det fantes flere forskjellige måter å skaffe seg slaver på og organisere slaveriet. Disse kan deles inn i tre hovedtyper:

  1. Gjeldsslaveri. Denne formen for slaveri rammet først og fremst bystatens egne innbyggere, oftest bønder som hadde lånt penger av godseiere i dårlige år, og ikke vært i stand til å betale tilbake. Dette var en form for slaveri som vi ser mest av i det 7. og 6. århundret fvt. Det mest kjente eksempelet er Athen, hvor dette skapte stor konflikt mellom rike og fattige. Lovgiveren Solon forbød gjeldsslaveri i 594 fvt. og brakte mange borgere som var solgt ut av staten tilbake. Etter dette gikk man over til å kjøpe slaver utenfra.
  2. Kjøpsslaver. De fleste slavene som kom til Hellas, stammet fra det nordre Balkan og Lilleasia (nåværende Tyrkia). Noen ble født i fangenskap, men de fleste ble importert for hver ny generasjon, kanskje mellom 2500 og 3000 per år i det fjerde århundret fvt. I kriger mellom grekere ble krigsfanger enten løskjøpt av sin familie eller hjemstat, eller solgt som slaver. De ble da solgt ut av Hellas, da det ble ansett som upassende for en greker å holde greske slaver.
  3. Heloter. Dette er betegnelsen på lakonerne og messenerne som ble gjort til slaver etter Spartas erobringer. De levde i sine egne familier og samfunn, men gjorde tvangsarbeid for spartanerne. De ble ikke gjenstand for kjøp og salg på samme måte som øvrige slaver. De messenske og lakoniske helotene var grekere, og resten av Hellas likte dette dårlig. Det fantes imidlertid ingen motvilje mot å undertvinge ikke-greske befolkningsgrupper, og denne formen for slaveri fantes flere steder i Hellas, men med ulike navn.

Frigivne

På denne muren i den viktige helligdommen i Delfi, risset frigivne slaver inn sine navn som vitnesbyrd om sin frihet.

Innskrifter Delfi
Lisens: CC BY SA 3.0

Noen slaver ble frigitt. De ble da frie ikke-borgere, og fikk en lignende status som metoikene. Det var imidlertid alltid en skam å ha vært slave, selv om noen av dem opparbeidet seg rikdom og innflytelse. Muligheten for å bli gitt friheten var bare en drøm for de fleste slavene, men for særlig betrodde slaver, som arbeidet tett på sine eiere, var muligheten reell.

Velstående borgere drev gjerne omfattende forretningsvirksomhet ved hjelp av slaver. Det var da vanlig at bestyrerne av verksteder og butikker fikk beholde en del av fortjenesten, slik at de kunne kjøpe seg friheten i løpet av noen år. Eieren fikk da ikke bare merverdien av slavens arbeid, men også kjøpesummen tilbake.

Andre var født i eierens husholdning av en slavinne. I slike tilfeller var farskapet et åpent spørsmål, da de frie mennene i hustanden sto fritt til å utnytte slavene seksuelt. Slaver som var vokst opp i huset, og ble lekekamerater for eiernes legitime barn, ble ofte privilegerte slaver med frigivelse som karrieremål.

I Sparta ble mange heloter frigitt for å tjenestegjøre i den spartanske hæren. Dette var ganske uvanlig i den greske verden, men var nødvendig fordi antall spartanske borgere sank.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Morris, I., & Powell, B. B. (2010). The Greeks: History, culture, and society. Pearson College Division. Avsnittene om demografi er i stor grad basert på denne utmerkede boken. Jeg har imidlertid lagt til «levebrød» som en faktor for befolkningsøkning.
  • Osborne, R. (2004). Greek history. Routledge.
  • Hansen, M. H. (2004). Polis: den oldgræske bystatkultur. Museum Tusculanum Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg