Det fantes i det gamle Vietnam en rik skatt av folkelig litteratur (legender, fabler, folkesanger osv.), men denne ble bare overlevert muntlig; mesteparten ble aldri nedskrevet og er ikke bevart. Den skriftlige litteraturen består av litteratur skrevet i Vietnam på sino-vietnamesisk, som i virkeligheten er nesten ren kinesisk, litteratur på chu nom, et komplisert skriftspråk hvor kinesiske tegn hadde en delvis rent fonetisk funksjon, og litteratur på skriftspråket quoc ngu, som bygger på det latinske alfabetet. De to siste former er å regne som litteratur på vietnamesisk i egentlig forstand.

Den sino-vietnamesiske litteraturen gjenspeiler langt på vei sjangere og stilarter som var kurante i Kina. Embetsmenn og buddhistiske munker skrev dikt og prosa i tidens ånd. Det meste er å betrakte som lærd litteratur beregnet på hoffet og aristokratiet. Etter kinesisk mønster ble det også skrevet en rekke annaler og andre historiske verker, dessuten geografiske, medisinske og encyklopediske verker. Kinesisk var vanlig som skriftspråk helt fra den kinesiske periode (111 f.Kr.–939 e.Kr.) til langt inn på 1800-tallet.

De eldste forsøk på å skrive på vietnamesisk (i chu nom-skrift) går tilbake til slutten av 1200-tallet. Et av de eldste minnesmerker er versromanen Trinh-tu («Den dydige mus»), som tilskrives Ho Huyen Qui (ca. 1375). Versromanen utviklet seg til å bli en av de fineste og mest populære sjangere i ettertiden. Den springer ut av den egenartede vietnamesiske språkstrukturen og utnytter språkets ressurser, f.eks. ved at rytmen bygger på tonekontraster. I en lang rekke fint avstemte poetiske romaner skapes her en epikk som skildrer folkets lidelser og sorger, håp og gleder, med et rikt tilfang av folkesagn. Det ypperste verk innen denne sjangeren er Kim Van Kieu skrevet av Nguyen Du (død 1820). I denne «historie om Kieu» fortelles om en kvinnes ulykkelige kjærlighet og om dydens belønning. Dette er det sentrale verk i eldre vietnamesisk litteratur; de fleste vietnamesere er fortrolig med det. I en stilling for seg står bl.a. den kvinnelige protestdikter Ho Xuan Huong (ca. 1800), som kan betegnes som sosialrevolusjonær. Andre og mer elegiske strenger anslås av Nguyen Gia Thieu (død 1798). I det hele er chu nom-diktningen en rik og lite påaktet del av verdenslitteraturen. Den er verdifull bl.a. fordi den er vietnamesisk i form, ånd og språk, og fordi den representerer de første forsøk på å bruke landets språk til litterære uttrykk. Den er imidlertid vanskelig tilgjengelig på grunn av skriftsystemets kompliserte struktur. Deler av den foreligger imidlertid også i quoc ngu-omskrivning.

Så å si all nyere vietnamesisk litteratur foreligger i quoc ngu. Stor betydning for dennes utvikling fikk tallrike oversettelser fra bl.a. fransk. Et stort antall folkeopplysende skrifter og politiske verker så dagens lys. En skribent som Phan Boi Chau (1867–1940) spilte en stor rolle som nasjonalist og vekker av den politiske selvstendighetstrang. En annen og mer radikal revolusjonær retning fikk senere sin representant i Ho Chi Minh. Et stort antall romaner og dramaer ble til før den annen verdenskrig. Et ledende navn er her Nguyen Tuong Tam (pseudonym Nhat Linh, død 1963). Etter den annen verdenskrig var romanforfattere som Ngo Tat To og Anh Duc blant de best kjente, blant poetene Dong Ho, Bich Ke og To Huu. Fra 1980-årene har litteraturen opplevd en blomstring med bl.a. Nguyen Huy Thiep, hvis noveller er oversatt til engelsk og fransk, og Bao Ninh, hvis roman Krigens sorg foreligger i norsk oversettelse (1994).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.