Vietnams litteratur

I det gamle Vietnam fantes det en rik skatt av folkelig litteratur, blant annet legender, fabler og folkesanger. Denne ble bare overlevert muntlig; mesteparten ble aldri nedskrevet og er ikke bevart. Den skriftlige litteraturen består av litteratur skrevet i Vietnam på sino-vietnamesisk, som i virkeligheten er nesten ren kinesisk; litteratur på chu nom, et komplisert skriftspråk hvor kinesiske tegn hadde en delvis rent fonetisk funksjon; og litteratur på skriftspråket quoc ngu, som bygger på det latinske alfabetet. De to siste formene er å regne som litteratur på vietnamesisk i egentlig forstand.

Den sino-vietnamesiske litteraturen gjenspeiler langt på vei sjangere og stilarter som var kurante i Kina. Embetsmenn og buddhistiske munker skrev dikt og prosa i tidens ånd. Det meste er å betrakte som lærd litteratur beregnet på hoffet og aristokratiet. Etter kinesisk mønster ble det også skrevet en rekke annaler og andre historiske verker, dessuten geografiske, medisinske og encyklopediske verker. Kinesisk var vanlig som skriftspråk helt fra den kinesiske perioden (111 fvt.–939 evt.) til langt inn på 1800-tallet.

De eldste forsøkene på å skrive på vietnamesisk (i chu nom-skrift) går tilbake til slutten av 1200-tallet. Et av de eldste minnesmerkene er versromanen Trinh-tu («Den dydige mus»), som tilskrives Ho Huyen Qui fra cirka 1375. Versromanen utviklet seg til å bli en av de fineste og mest populære sjangerne i ettertiden. Den springer ut av den egenartede vietnamesiske språkstrukturen og utnytter språkets ressurser, for eksempel ved at rytmen bygger på tonekontraster. I en lang rekke fint avstemte poetiske romaner skapes her en epikk som skildrer folkets lidelser og sorger, håp og gleder, med et rikt tilfang av folkesagn.

Det ypperste verket innen denne sjangeren er Kim Van Kieu skrevet av Nguyen Du (1765–1820). I denne «historie om Kieu» fortelles om en kvinnes ulykkelige kjærlighet og om dydens belønning. Dette er det sentrale verket i eldre vietnamesisk litteratur; de fleste vietnamesere er fortrolig med dette.

I en stilling for seg står blant annet den kvinnelige protestdikteren Ho Xuan Huong (cirka 1776–1820), som kan betegnes som sosialrevolusjonær. Andre og mer elegiske strenger anslås av Nguyen Gia Thieu (1741–1798). I det hele er chu nom-diktningen en rik og lite påaktet del av verdenslitteraturen. Den er verdifull blant annet fordi den er vietnamesisk i form, ånd og språk, og fordi den representerer de første forsøkene på å bruke landets språk til litterære uttrykk. Den er imidlertid vanskelig tilgjengelig på grunn av skriftsystemets kompliserte struktur. Deler av den foreligger imidlertid også i quoc ngu-omskrivning.

Så å si all nyere vietnamesisk litteratur foreligger i quoc ngu. Stor betydning for dennes utvikling fikk tallrike oversettelser fra blant annet fransk. Et stort antall folkeopplysende skrifter og politiske verker så dagens lys. En skribent som Phan Boi Chau (1867–1940), spilte en stor rolle som nasjonalist og vekker av den politiske selvstendighetstrangen. En annen og mer radikal revolusjonær retning fikk senere sin representant i Ho Chi Minh (1890–1969).

Et stort antall romaner og dramaer ble til før andre verdenskrig. Et ledende navn er her Nguyen Tuong Tam (pseudonym Nhat Linh, 1906–1963). Etter andre verdenskrig var romanforfattere som Ngo Tat To og Anh Duc blant de best kjente, samt poetene Dong Ho, Bich Ke og To Huu.

Fra 1980-årene har litteraturen opplevd en blomstring med blant annet Nguyen Huy Thiep hvis noveller er oversatt til engelsk og fransk, samt Bao Ninh hvis roman Krigens sorg foreligger i norsk oversettelse fra 1994.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg