velsignelse

Velsignelse er meddelelse av Guds nåde. Grunnbetydningen av det hebraiske ordet for velsignelse, beraka, er å ønske noen lykke eller å tale godt om.

I de fleste kristne kirker er velsignelsen et ledd i gudstjenesten. Tidlig i kirkens historie var velsignelsen et avslutningsledd i gudstjenesteliturgien mange steder. Det kunne brukes forskjellige velsignelsesformler. Den aronittiske velsignelsen som Aron og hans sønner ifølge 4. Mosebok, kapittel 6, vers 24-26 foreskrives å lyse over Israel, var tidlig i bruk. Dette var den velsignelsesformen Luther foretrakk, og han tok den inn i sine messeforslag i 1520-årene.

Slik ble den også en del av norsk gudstjenesteliv. I Den norske kirke er den aronittiske velsignelsen den som brukes oftest i gudstjenesten (her gjengitt etter høymesseliturgien): Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Ved siden av denne brukes også den apostoliske velsignelsen fra 2. Korinterbrev, kapittel 13, vers 13: Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle! Denne brukes for øvrig ofte i katolsk liturgi.