Regjeringene i de tre skandinaviske land – Danmark, Norge og Sverige – undersøkte i 1948–49 muligheten for å etablere et formalisert og forpliktende samarbeid om militært forsvar, et forsvarsforbund. Ideen ble fremmet fra Sverige, og fikk tilslutning i alle tre land. Ulike erfaringer fra den nylig avsluttede andre verdenskrig, og forskjellig syn på alliansetilknytning og nøytralitet, førte imidlertid til at det et slikt forbund ikke lot seg realisere, og Danmark og Norge valgte isteden et atlantisk samarbeid med medlemskap i Atlanterhavspakten (NATO), mens Sverige opprettholdt til nøytralitet.

Selv om et forsvarsforbund ikke lot seg realisere, utviklet de skandinaviske landene, etter hvert sammen med Finland og Island, både under og etter den kalde krigen et betydelig nordisk forsvarssamarbeid.

Diskusjoner om utenrikspolitisk retning pågikk i alle landene under andre verdenskrig; det samme gjaldt oppbyggingen av det militære forsvaret. Ikke minst var dette påkrevd for Norges vedkommende: Det norske forsvaret måtte i praksis bygges opp fra bunnen etter krigen. Allerede under krigen så norske myndigheter på flere alternativer, og var i kontakt blant annet med britiske og svenske myndigheter om dette. Diskusjoner om skandinavisk og nordisk samarbeid hadde også pågått i mellomkrigstida.

Spørsmålet om et nordisk forsvarsforbund ble forsterket etter Finlands militære nederlag i Vinterkrigen 1940, men på grunn av Tysklands okkupasjon av Danmark og Norge kom det ikke til politisk realitetsbehandling.

De første diskusjoner om et skandinavisk forsvarsforbund på regjeringsnivå kom opp under det nordiske utenriksministermøtet i Oslo, 23.–24. februar 1948. Sveriges utenriksminister Östen Undén forhørte seg først om Norge var villig til å diskutere et nærmere militærpolitisk samarbeid mellom Norge og Sverige, og se på muligheten for et forsvarsforbund som også inkluderte Danmark. Deretter foreslo Undén konkret at et forsvarspolitisk samarbeid – til ’forsvar for nordisk nøytralitet’ – skulle utredes.

Den norske reaksjonen var i utgangspunktet positiv, men den svenske forutsetningen om nøytralitet som grunnlag for samarbeidet var ikke akseptabel for Norge, som hadde staket ut en politisk kurs basert på en form for sikkerhetssamarbeid med vestmaktene. Dette førte til at den såkalte Stockholmsnotatet ble forkastet av den norske regjeringen. Dette var en uttalelse fra representanter for de tre land som førte innledende samtaler i Stockholm i mai, og som der ga sin tilslutning til å utrede et militært samarbeid. Da dette, med de foreliggende svenske forutsetningene, ble avvist, kom det fra Norge et alternativt forslag, om at utredningen ikke skulle ha forhåndsbetingelser. Dette ble avvist av Sverige.

På det nordiske utenriksministermøtet i Stockholm 8.–9. september ble det likevel besluttet å utføre en felles utredning av et mulig militært samarbeid. Derpå møttes forsvarsministrene i Oslo, 15. oktober 1948, og nedsatte der  Den skandinaviske forsvarskomité. Den norske delegasjonen ble ledet av Trygve Bratteli. Mandatet la opp til at landene skulle inngå en avtale om militært samarbeid og regionalt forsvar, og at de skulle stille solidarisk opp ved et militært angrep på ett av dem. Statsminister Einar Gerhardsen sto for en skandinavisk løsning, mens sterke krefter i Arbeiderpartiet støttet dette under forutsetning av at et skandinavisk forsvarsforbund lot seg kombineres med en vestlig sikkerhetsgaranti.

I 1948–49 ble USA en tydeligere aktør i det framtidige forsvaret av Europa, blant annet gjennom opprettelsen av den nye flernasjonale forsvarsorganisasjonen Vestunionen i september 1948. På samme tid kom også spørsmålet om økonomisk hjelp fra USA gjennom Marshall-planen, så vel som muligheter for våpenassistanse, opp. Samtidig som Norge gikk inn i de skandinaviske drøftingene, ble døren vestover holdt åpen, og det var et norsk krav at et forsvarsforbund ikke måtte stå i veien for amerikanske våpenleveranser til gunstige betingelser. Dette ble i prinsippet støttet av de andre landene, men var like fullt ett av de vanskelige spørsmålene i drøftingene.

Parallelt med at de skandinaviske land utredet et mulig forsvarsforbund, pågikk hemmelige forhandlinger om inngåelse av Atlanterhavspakten. Ingen nordiske land var med i disse, men både Danmark og Norge ble i fortrolighet underrettet om at de var ønsket som medlemmer i den nye forsvarspakten. For Norge underbygde dette den allerede etablerte holdningen, at et skandinavisk forsvarsforbund ikke kunne være nøytralt, men på ett eller annet vis være tilknyttet vestmaktene. Et britisk forslag, den såkalte Hankey-planen, som aldri ble offisielt fremmet, gikk ut på at Danmark og Norge kunne være medlemmer både i den nye alliansen og i et forbund, mens Sverige kunne opprettholde sin ønskede nøytralitet – men fortsatt oppnå beskyttelse fra hele alliansen.

Den skandinaviske forsvarskomité avga sin innstilling 14. januar 1949. Fordelen ved et forsvarsforbund ble, fra et militært synspunkt, framhevet. Forutsetningen var en snarlig styrking av Danmarks og Norges forsvar, og en modernisering av Sveriges, hvilket innebar at våpen måtte skaffes utenfra, til fordelaktige økonomiske vilkår. Det var også klart at forsvarsforbundet ville trenge militær hjelp utenfra i tilfelle krig. Danmark og Norge framholdt at slik hjelp måtte være forberedt allerede i fredstid, hvis den skulle ha tilsiktet effekt.

I den påfølgende politiske behandling av innstillingen strandet forsøket på å etablere et skandinavisk forsvarsforbund. Sverige ønsket å bygge et sterkt, uavhengig forbund, og derigjennom forhindre at Danmark og Norge gikk med i Atlanterhavspakten, mens det for Norge var maktpåliggende å opprettholde – og helst styrke – de sikkerhetspolitiske båndene vestover. Den grunnleggende politiske uenigheten, ikke minst mellom Norge og Sverige, og forskjellige sikkerhetspolitiske vurderinger kom tydelig til syne under et første møte i Karlstad, 5.–6. januar; og enda tydeligere i København, 22.–24. januar.

Norges standpunkt var at deltakelse i et skandinavisk forsvarsforbund kombinert med medlemskap i Atlanterhavspakten var den beste løsning; men det var en løsning som Sverige ikke kunne godta. Et alternativ for Norge av deltakelse i et formelt frittstående forbund som like fullt hadde en reell tilknytning til vestmaktene, fortrinnsvis en britisk-amerikansk garanti. Dette kunne ikke forenes med Sveriges standpunkt, at forbundet skulle være både alliansefritt og nøytralt.

Under et avsluttende møte i Oslo, 29.–30. januar 1949, ble forsøket på å skape et skandinavisk forsvarsforbund oppgitt. Kort tid etter sluttet Danmark og Norge, samt Island, seg til Atlanterhavspakten, 4. april 1949.

En hovedårsak til at forsøket på å opprette et skandinavisk forsvarsforbund strandet, var de forskjelligartede erfaringene fra andre verdenskrig, og de ulike konklusjoner som ble truffet som følge av disse. Danmark og Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, og den norske regjering gikk i eksil i Storbritannia, for derfra å lede motstandskampen. Norge deltok aktivt i krigføringen på alliert side, sammen med blant andre Storbritannia og USA, men også Sovjetunionen. Sverige klarte å opprettholde sin formelle nøytralitet, og ble ikke direkte trukket inn i krigen; slik de heller ikke ble under første verdenskrig. Norges erfaring fra den nylig avsluttede krigen var at nøytraliteten ikke ga nødvendig beskyttelse.

Tidlig etter krigen ble Sovjetunionen av alle de skandinaviske landene ansett som den eneste trussel – og en reell trussel. Et forsvar måtte derfor, uansett løsning, innrettes mot denne. Finlands påtvungne vennskaps-, samarbeids- og bistandspakt med Sovjetunionen i april 1948 påskyndet bestrebelsene for å etablere et forsvarsforbund. Pakten var blitt foreslått av Josef Stalin i februar. Ikke minst i Norge var det frykt for å bli forespeilet en tilsvarende avtale.

Sveriges holdning, basert på landets politikk og erfaring, var at nøytralitet var et bedre vern enn alliansetilknytning. Norge trakk den motsatte konklusjon fra krigserfaringen; Danmark likeså, om ikke like uttalt. Den politiske avstanden var derfor stor: Sverige mente et nøytralt Skandinavia best ville bidra til ro og sikkerhet i denne del av Europa, og ønsket et frittstående og nøytralt forbund som ikke ville provosere Sovjetunionen. Norge ville ha et forbund vendt mot Vesten, og helst formelt knyttet til vestmaktene, fordi dette ble ansett som en bedre sikkerhetsgaranti, i form av avskrekking overfor sovjeterne som ville vite at et angrep på Norge ville innebære krig med vestmaktene.

Umiddelbart etter krigen slo de skandinaviske land inn på en felles sikkerhetspolitisk innretting betegnet som brobygging. Denne la vekt på FN som ramme og instrument også for å dempe voksende motsetninger mellom stormaktene.

  • Doeser, Fredrik; Magnus Pettersson & Jacob Westberg (red) (2012). Norden mellan stormakter och fredsförbund. Santérus Academic Press.
  • Sverdrup, Jakob. (1996). Inn i storpolitikken (Norsk utenrikspolitikks historie). Universitetsforlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.