Megalittiske monumenter, (av mega- og -litt), forhistoriske monumenter reist av store og oftest grovt tilhugde steiner, enkeltvis, i rekker, sirkler eller som gravbygninger (se bautastein). Slike monumenter kan skrive seg fra vidt forskjellige tider og kulturgrupper. I Polynesia og på Madagaskar har de vært oppført like til våre dager. I Europa brukes derimot betegnelsen bare på yngre steinalders og bronsealderens store steinmonumenter og særlig på steingraver som dysser, ganggraver, kuppelgraver og hellekister. I formen varierer disse megalittgravene fra enkle steinkister til store anlegg med ganger og overhvelvede kamre, opprinnelig har de oftest vært dekket av en haug eller røys. Vanligvis har de tjent som fellesgraver. De er særlig utbredt i middelhavslandene, Vest-Europa (se Carnac) og Sør-Skandinavia.

I Norge finnes det bevart bare noen ganske få fra yngste del av steinalderen. Man mente tidligere at det her fantes én eller flere nærstående megalittkulturer, hvis utvikling kunne studeres bl.a. gjennom de forskjellige gravtypers form, byggemåte og utbredelse. Det er også et utvilsomt slektskap mellom visse former av megalittgraver, som f.eks. de nordiske og vesteuropeiske ganggraver, men det er meget uklart hvorledes de enkelte typer er utviklet og influert av hverandre. I slutten av 4. og første halvdel av 3. årtusen f.Kr. er øyensynlig megalittiske monumenter, sammen med visse religiøse forestillinger, blitt utbredt i vidt forskjellige lokale kulturgrupper. Det ble tidligere antatt at spredningen hadde foregått fra sør mot nord, men en rekke C-14-dateringer tyder på at det finnes eldre megalittmonumenter i Vest-Europa enn ved Middelhavet.

Bilde, se dysse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.