Qatar ligger i område av stor strategisk betydning – politisk, økonomisk og militært – og hvor særlig USA har store interesser. Landet ligger fysisk mellom en av Vestens viktigste allierte i Persiabukta, Saudi-Arabia, og den fremste motstanderen, Iran, så vel som i militærtaktisk nærhet til Iran og Afghanistan. Qatar har, som et lite land med en sterk økonomi – og ikke ulike Norge – en interesse av regional stabilitet, og har derfor søkt å øve internasjonal innflytelse både gjennom å inngå nært samarbeid med enkelte allierte, opprette kontakt med andre land – og bidra som nøytral megler i lokale konflikter. Politikken er preget av en balansegang med brede nettverk for å fremme nasjonale sikkerhetsinteresser gjennom å fremme regional stabilitet, og har i senere år fått en mer offensiv karakter, blant annet med Qatar som en pådriver for internasjonal militær intervensjon i Libya og Syria.

Som en småstat i en strategisk region med rivaliserende stormakter – og åsted for aktive og latente konflikter – har Qatar søkt å foreta en balansegang. Utenrikspolitikken har utspring i Qatars geostrategiske beliggenhet, en kulturell tilhørighet til den arabiske verden, og landets historie som del av golfregionen – og med medlemskap i Arabiske liga og Golfrådet (GCC) så vel som de to sammenslutningene av oljeproduserende stater, OPEC og OAPEC. Landet har like fullt ført en selvstendig utenrikspolitikk som til dels har vært i utakt med de andre Golfstatene. Før selvstendigheten vurderte Qatar å bli med i De forente arabiske emirater, men valgte full selvstendighet.

Den selvstendige politikken – og forsøket på å innta en nøytral posisjon mellom rivaliserende stater, særlig i senere år – synes eksempelvis ved at Qatar på én og samme tid pleier nære forbindelser med og opprettholder kontakt med Iran, og at landet etablerte forbindelser med Israel samtidig som det ga støtte til landets motstandere: Hamas på Gazastripen og Hizbollah i Libanon. Flere opposisjonelle fra arabiske land har fått tilhold i Qatar, blant dem Hamas-lederen Khaled Mishaal, som også har nære forbindelser med Det muslimske brorskap og har pleid relasjoner til Taliban.

Fra slutten av 1990-årene spilte Qatar en tiltakende aktiv diplomatisk rolle, og stilte sine tjenester som nøytral mekler til disposisjon i flere konflikter, herunder mellom Sudan og Etiopia og mellom Eritrea og Djibouti, samt i de interne konfliktene i Libanon og Jemen.

Qatars utenrikspolitikk anses ikke å være ideologisk betinget, men et ledd i å vinne en posisjon for landet i verdenssamfunnet, blant annet gjennom å opptre som en aktiv aktør mellom den muslimske verden og Vesten, hvilket forutsetter kontakter i begge leire. Qatar var innvalgt medlem av FNs sikkerhetsråd 2006–07.

Parallelt med at Qatar slo inn på en politisk og økonomisk moderniseringslinje etter det interne maktskiftet i det herskende al-Thani-dynastiet i 1995, slo landet inn på en gradvis mer  aktivistisk utenrikspolitikk, som særlig etter årtusenskiftet er blitt synlig. Politikken gjør seg gjeldende på det økonomiske og kulturelle så vel som det diplomatiske og militære området.

Qatar har brukt sin sterke økonomi, blant annet sitt oljefond, Qatar Investment Authority (QIA), til å posisjonere seg gjennom investeringer i utlandet; ved siden av rent kommersielle plasseringer også til å støtte opp under utenrikspolitikken, inklusive i Egypt og Libya etter revolusjonene der i 2011. Den solide økonomien var også en forutsetning for etableringen av mediehuset Al-Jazeera, som startet de etter hvert innflytelsesrike tv-sendingene til den arabiske verden i 1996 – og som anses for å ha vært en viktig pådriver under den arabiske våren. Selv om den er formelt uavhengig, anses den som et middel i Qatars utenrikspolitikk, for å fremme en mer liberal politikk i regionen. Stasjonens kritikk av arabiske regimer har flere ganger skapt diplomatiske forviklinger. Qatar har også investert i kultur og idrett, og skal arrangere VM i sykkel i 2016, og er som første arabiske land tildelt VM i fotball (2022). Qatar Foundation er sponsor for en av verdens fremste fotballklubber, FC Barcelona. Doha har også vært sete for internasjonale forhandlinger; prominent blant disse er en forhandlingsrunde om internasjonale handelsavtaler (WTO) som startet i 2001, og som vertskap for FNs klimakonferanse (COP) i 2012.

Under den arabiske våren spilte Qatar en aktiv rolle, og støttet flere aktører politisk og økonomisk, framfor alt opprørerne - under borgerkrigene - i Libya og Syria, som også mottok våpenhjelp. Qatar stilte også med militære bidrag til den flernasjonale operasjonen i Libya, Operation Unified Protector; seks jagerfly. Dette var det offisielle engasjementet; i det skjulte bidro landet med våpenleveranser og annen støtte til opprørerne – herunder trening, også i Qatar, og spesialstyrker som opererte sammen med opprørerne i krigens siste del. Qatar skal også ha spilt en sentral rolle i opprørernes militære planlegging. Under opprøret i Syria ble Qatar en pådriver for støtte til opposisjonen – også for militær hjelp og internasjonal intervensjon. Under opprøret i nabolandet Bahrain stilte Qatar seg derimot bak det sittende regimet, og støttet Saudi-Arabias militære intervensjon for å slå ned opprøret.

Stabiliteten i golfregionen ble sterkere utfordret enn noen gang med Iraks invasjon av Kuwait i 1990, hvilket ble oppfattet både som en trussel mot småstatene i området og mot den regionale stormakten Saudi-Arabia – så vel som internasjonal, og særlig amerikansk, energisikkerhet. Under den påfølgende krigen for å frigjøre Kuwait, Operation Desert Storm, i 1991 deltok Qatar i de flernasjonale styrkene under felles amerikansk og saudisk kommando, og tillot også utenlandske styrker tilhold i landet. I andre halvdel av 1990-årene reetablerte Qatar forbindelser med Irak, samtidig som det styrket sitt forsvarssamarbeid med USA – som igjen bidro til større avstand til andre land i den arabiske verden og i Golfen. Som følge av saudisk motstand mot invasjonene av Irak i 2003, ble Qatar viktigste oppmarsjområde for Operation Iraqi Freedom. I den første golfkrigen, mellom Irak og Iran, 1980-88, tok Qatar stilling for Irak, men har også gått inn for å inkludere Iran i sikkerhetssamarbeidet i Golfen.

Som andre arabiske stater har Qatar støttet den palestinske frigjøringskampen, men utviklet samtidig diplomatiske forbindelser med Israel på1990-tallet, med en israelsk handelsrepresentasjon i Doha. Samkvemmet var dels et ledd i Qatars strategi for å styrke relasjonene til USA og Vesten, dels for å kunne innta en politisk rolle i Midtøsten-konflikten. Forholdet til Israel ble svekket som følge av den israelske krigføringen mot Hamas på Gazastripen, Operation Cast Lead, i 2009. Qatar har senere bidratt økonomisk til gjenoppbyggingen av Gaza. Qatar har også søkt å mekle mellom stridende palestinske grupper på Gazastripen.

Qatars bilaterale forbindelser er mange, men forholdet til Saudi-Arabia og USA er spesielt betydningsfullt. Saudi-Arabia er den mektige nærmeste naboen; USA den nærmeste militære allierte. 

Saudi-Arabia: Qatars forhold til nabolandet Saudi-Arabia er tradisjonelt nært, og de to land inngikk i 1982 en forsvarsavtale. I 1990-årene forverret forholdet seg noe, blant annet som følge av at Qatar i 1992 beskyldte saudierne for å ha angrepet en qatarsk grensepost, der to soldater ble drept. Samtidig har sjeik Hamad ført en utenrikspolitikk som markerer uavhengighet i forhold til Saudi-Arabia og andre allierte i Golfen. I 2008 inngikk de to land en avtale som regulerte grensene til lands og vanns, samtidig som de avtalte samarbeid på det økonomiske området.

USA: Qatars forhold til USA ble forsterket som følge av den allierte operasjonen mot Irak i 1991, og det er tette politiske, økonomiske og militære forbindelser. Tuftet på en forsvarspakt fra 1992, har USA bygd opp sin fremste militære tilstedeværelse i Golfen i Qatar fra begynnelsen på 2000-tallet, da Qatar overtok som USAs nærmeste operative allierte i regionen etter Saudi-Arabia. USA militærbasen al-Udeid i Qatar, som står under qatarsk kontroll, men er en framskutt base for det amerikanske luftforsvaret, spilte en viktig rolle i USAs krigføring i Afghanistan fra 2001; deretter i operasjonen mot Irak i 2003. Forut for invasjonen av Irak, etablerte USA også et framskutt hovedkvarter for sin sentralkommando (CENTCOM) i Qatar i As Saliya-basen.

Bahrain: Qatars forhold til Bahrain var i 1990-årene tidvis konfliktfylt, med bakgrunn i historiske konflikter over territorium, først og fremst knyttet til øygruppen Hawar, som begge land gjør krav på. I 1986 kom det til militære sammenstøt mellom de to land da Bahrain oppførte en militærbase på en av øyene. I 1992 redefinerte Qatar sine sjøgrenser, og inkluderte de omstridte områdene i sitt territorium. Grensetvisten ble forelagt Den internasjonale domstolen i Haag, som i 2001 ga Bahrain støtte i kravet på Hawar, samtidig som Qatars kontroll over Zubarah på fastlandet ble bekreftet. Landene godtok kjennelsen, og regulerte derved også sine maritime grenser i områder med betydelige gassressurser. Samme år ble uavklarte grenser mot Saudi-Arabia trukket opp. Qatar støttet den saudiske militære intervensjonen som bisto Bahrain i å slå ned et demokratiopprør i 2011.

Israel: Qatars forhold til Israel har vært kontroversiell i den arabiske verden. I 1996 avla statsminister Shimon Peres landet et offisielt besøk, og Israel opprettet en handelslegasjon i Doha, og en avtale om eksport av naturgass til Israel ble inngått. Kontoret ble stengt i 2000, og som følge av det israelske angrepet på Gazastripen i 2008/09, Operasjon Cast Lead, brøt Qatar handelsrelasjonene. Samtidig gjenopprettet Qatar forbindelsene med PLO etter Golfkrigen, og anerkjente det palestinske selvstyret, som det også støttet økonomisk. 1999 var sheikh Hamad den første Golf-leder som avla Palestina et besøk, og etter det palestinske valget 2006 støttet han den nye Hamas-regjeringen. Representanter fra Hamas fikk tilhold i Qatar fra slutten av 1990-årene, da emiren spilte en sentral rolle i å redusere spenningen mellom Hamas og Jordan.

Norge: Qatars forhold til Norge er vesentlig av økonomisk art, gjennom norske investeringer i landet, først og fremst ved Norsk Hydro og Yara, men også gjennom eksport. Diplomatiske forbindelser ble opprettet i 1973, og Norges ambassade i Forente arabiske emirater er sideakkredidert til Qatar. HKH Kronprins Haakon deltok i 2010 ved åpningen av aluminumsverket Qatalum. Det statlige flyselskapet Qatar Airways startet en rute mellom Doha og Oslo i 2011.

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.