Juleevangeliet

Juleevangeliet forteller at Josef og Maria dro til Betlehem i forbindelse med at keiser Augustus foretok en folketelling i Romerriket. I Betlehem fødte Maria Jesus, og det nyfødte barnet ble lagt i en krybbe. Noen gjetere som holdt nattevakt over flokken sin, fikk se en engel som erklærte at det nyfødte barnet var Messias, frelseren. En hærskare av engler kom til og lovpriste Gud for det som hadde skjedd. Gjeterne dro inn i Betlehem og fant barnet i krybben. Sammen med foreldrene undret de seg og takket Gud for det de hadde opplevd.

Forut for selve juleevangeliet har Lukas fortalt om at både døperen Johannes' og Jesu fødsel ble varslet av engelen Gabriel. Johannes' far, Sakarja, fikk beskjed om at hans kone Elisabet skulle få en sønn selv om hun var for gammel til å få barn (Luk 1,5–25). Jesu mor Maria fikk høre at hun skulle få en sønn uten at hun hadde vært sammen med en mann, altså mens hun ennå var jomfru (Luk 1,26–38), også kjent som jomfrufødsel.

Både Johannes og Jesus ble altså, ifølge fortellingen, unnfanget ved et under fra Gud. De markerer en ny tidsalder der Gud vil oppfylle de mange løftene om frelse for Israel fra Det gamle testamentet. Dette utløser lovsang i poetisk form. Marias lovsang (Luk 1,46–35) kalles Magnificat etter begynnelsesordene «min sjel opphøyer (latin: magnificat) Herren». Sakarjas lovsang (Luk 1,68–79) innledes med lovprisningsformelen «Lovet være Herren» og har ut fra dette fått navnet Benedictus, det latinske ordet for «lovet».

Begge disse lovsangene har fra middelalderen til i dag blitt brukt i gudstjenester og tidebønner i mange kirker.

Etter fortellingen om Jesu fødsel i Betlehem har Lukas en kort notis om at Jesus etter åtte dager ble omskåret i samsvar med Moseloven, og at han deretter ble brakt til tempelet i Jerusalem hvor de bar fram takkoffer. I tempelet ble barnet og hans foreldre velsignet av den aldrende Simeon, som sammen med profeten Anna, Fanuels datter, representerer Israels lengsel etter frelseren og frelsestiden (Luk 2,21–40). Simeons lovsang har fått navn etter begynnelsesordene Nunc dimittis og gir juleevangeliet en poetisk avslutning.

Slik blir juleevangeliet hos Lukas rammet inn av fortellinger og lovsanger som viser at barnet i Betlehem markerer det store tidsskillet hvor forventningens tid er omme og den nye tiden kan begynne. Det svarer til at Jesus i sin første preken i Nasaret leser profetien om et nådens år fra Herren og sier at dette ordet nå er oppfylt for tilhørerne i synagogen (Luk 4,16–22).

Matteusevangeliets framstilling av Jesu fødsel skiller seg på flere måter fra Lukasevangeliet og legger vekt på andre ting. Her er det ikke Maria, men Josef som får englebudskapet om at Maria skal få et barn (Matt 1,18–35). Engelen erklærer at det ikke dreier seg om utroskap selv om hun er blitt gravid før de er kommet sammen. Det er Den hellige ånd som har skapt nytt liv.

Også Matteus beskriver altså at Jesus ble unnfanget ved et under (jomfrufødsel). Hos Matteus er det ikke gjetere, men vismenn fra Østen som kommer for å hylle det nye kongebarnet (Matt 2,1–12). De ledes av en stjerne på himmelen og kommer først til slottet i Jerusalem, hvor kong Herodes den store blir mistenksom ved å høre om Jesus. Vismennene følger stjernen og finner Jesus i Betlehem. Der bærer de fram sine gaver, men de tar en annen vei hjem. Dette utløser raseri hos kong Herodes, og han beordrer sine folk til å drepe alle guttebarn i Betlehem som var under to år gamle. Josef hadde derimot blitt varslet i en drøm om dette barnemordet og hadde allerede begitt seg på flukt til Egypt sammen med Maria og Jesusbarnet. Først etter at Herodes var død, drar familien tilbake til Israels land og slår seg ned i Nasaret (Matt 2,12–23).

Mens Lukasevangeliets framstilling av Jesu fødsel er preget av den positive mottagelsen han fikk som oppfyllelse av løftene til Israel (døperen Johannes og hans foreldre, gjeterne, Simeon og Anna, Fanuels datter), forteller Matteus om hatet og motstanden han møtte fra Herodes den store og hans hoff. Hos Matteus er det bare vismennene fra Østen som gir Jesus den hyllesten han fortjener. I kirkens julebudskap utgjør de sammen med Maria, Josef og barnet samt gjeterne på marken personene i julekrybbene i kirke og hjem.

Den kirkelige tradisjonen har gitt nye trekk til juleevangeliet i tillegg til det som er fortalt i evangeliene. «Av Saba kom de konger tre», heter det i julesangen Et barn er født i Betlehem. At vismennene fra Østen er blitt til konger fra Saba (sør i Arabia), tyder på at de ses som oppfyllelsen av Salme 72,10–11: «Kongene i Saba og Seba skal komme med gaver, alle konger skal kaste seg ned for ham.» At det er tre av dem, kan være avledet av at de gir tre gaver: gull, røkelse og myrra. Både gavene og bildet av at de red på kameler, kan være farget av profeten Jesajas ord i Jes 60,6. De tre vismennene/kongene har i tradisjonen også fått hvert sitt navn: Kaspar, Melkior og Baltasar.

I den kirkelige tradisjonen har til og med to dyr fått fast plass rundt julekrybben. «Men okse der og asen stod», heter det i julesangen. Dette er tydeligvis et ekko av profeten Jesajas ord i Jes 1,3: «En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke.» I kirkens tradisjon representerer oksen Israelsfolket og eselet hedningene: Begge folkeguppene samles nå i tilbedelsen av Jesus.

De enkle fortellingene om Jesu fødsel i Lukas- og Matteusevangeliet har på denne måten blitt utvidet og beriket i kirkens tradisjon. Utvidelsene er ikke tilfeldige. De bygger på studium av Det gamle testamentet og ønsket om å vise betydningen av det store som fortelles i juleevangeliet, budskapet om Jesu fødsel.

• Jesus
• jul
• Lukasevangeliet

• Bibel.no: Juleevangeliet