I kirkelig språkbruk betegner jomfrufødsel Jesu underfulle fødsel av jomfruen Maria, uten manns medvirkning, men ved Helligåndens kraft. Den omtales i Matt 1,18 ff. og Luk 1,26 ff., men er ukjent for Paulus og Joh (6,42); slektsregistrene i Matt 1 og Luk 3 forutsetter også at Josef er Jesu far, men er blitt supplert med formuleringer som skal bringe dem i harmoni med jomfrufødselen.

Fødsel uten manns medvirkning er et utbredt motiv i myter og legender i ulike kulturkretser. For de første kristne var det viktig at den greske oversettelsen av Det gamle testamente i Jes 7,14 har ordet jomfru (den hebraiske tekst bruker ung kvinne). Jomfrufødselen ble tidlig kirkens teologiske forklaring på hvordan Jesus på samme tid kunne være Guds sønn og sant menneske (jfr. den apostoliske trosbekjennelse). Læren ble forkastet av jødekristne retninger i antikken og i nyere tid av mange kritiske teologer. I vår tids protestantiske dogmatikk ble læren forsvart av K. Barth, mens Emil Brunner anså den for historisk og dogmatisk uholdbar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.