Bruneis næringsliv er et rikt land med olje- og gassinntekter som basis. Grunnet fallende produksjon og lavkonjunktur har landet opplevd økonomisk stagnasjon i perioder siden 1983. Oljepenger er blitt investert i utlandet via Brunei Investment Agency (BIA), en slags parallell til det norske Oljefondet. Lenge ga BIA antakelig like stor avkastning som oljeindustrien, og investeringene skal på det meste ha vært 110 milliarder. USD. Med sultanens yngre bror, prins Jefri, som leder for BIA gikk imidlertid en stor del av kapitalen tapt. 2002 omfattet BIA «bare» ca. 45 milliarder.

Siden 1980-årene har Brunei forsøkt å bygge ut annen industri enn raffinering av olje. Utenlandske investorer tilbys store skattefordeler. Med Bruneis sjenerøse sosiale ordninger har mange av innbyggerne har vent seg av med produktivt arbeid. Halve arbeidsstyrken er statstjenestemenn. En tredjedel er utenlandske kontraktsarbeidere som utfører det meste av manuelle arbeidsoppgaver.

Landbruket er relativt ubetydelig. Totalt gjennom 1990-årene importerte Brunei over 80 % av sitt matbehov. Sammen med fiske sysselsetter landbruket bare 0,8 % av arbeidskraften (2000) og bidrar med kun ca. 2 % av bruttonasjonalproduktet (2000). Kun litt over 1 % av landarealet er dyrket. De viktigste produktene er ris, kassava, bananer og ananas. Produksjon av rågummi, som tidligere var landets viktigste inntektskilde, er i dag av liten betydning. Det meste av Bruneis kjøttbehov ble produsert på en enorm kvegfarm i Australia, men siden 1999 kreves det at alt kjøtt skal være slaktet etter islamsk tradisjon (halal).

Brunei har store potensielle tømmerressurser, men grunnet oljevelstanden har landet aldri trengt å sette i gang utvinning i særlig grad. Landet har derfor unngått nedhugging av regnskog slik som i andre deler av Borneo.

Olje- og gassutvinningen bidrar med ca. 36 % av BNP (2001), men sysselsetter bare ca. 5 % av yrkesbefolkningen. Oljen ble oppdaget ved Seria 1929. Produksjonen har nådd toppen, og utvinningen 2000 var på 210 000 fat per dag, mot 243 000 i siste halvdel av 1970-årene. Reservene av råolje ble 2002 beregnet til 1,2 milliarder fat hvilket er kun nok til å holde dét årets produksjon i 18 år fremover. Reservene av naturgass ble år 2002 beregnet til 390 milliarder m3 med en årsproduksjon på i overkant av 11 milliarder m3. Petroleumsutvinningen kontrolleres av Brunei Shell Petroleum, som den bruneiske staten eier i fellesskap med Royal Dutch Shell. Mesteparten av oljen eksporteres direkte, mens en mindre del raffineres ved oljeraffineriet i Seria. Gassen omgjøres til våtgass ved anlegget i Lutong i Sarawak, som er det største våtgassanlegget i verden (1995).

Industrien er generelt lite utbygd, men domineres av olje- og gassrelaterte næringer. Brunei har søkt å utvide sin industribase, og tekstilproduksjon er den viktigste ikke-petroleumsbaserte næring. Annen industri omfatter produksjon av sement og noe bearbeiding av fødevarer.

Petroleumsinntektene gir Brunei et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet. Alene omfatter petroleumsinntektene over 80 % av eksportverdien. En stor andel av oljeinntektene er investert i utlandet og 1/3 avkastningen av disse gir landet store inntekter i tillegg til handelsoverskuddet. Viktigste importvarer er vanlige forbruksvarer, matvarer, maskiner, kjøretøyer og kjemikalier. Viktigste marked for petroleumsproduktene er Japan. Andre viktige handelspartnere er Storbritannia, Sør-Korea, Thailand, Singapore, USA og Australia.

Veinettet er relativt dårlig utbygd, og elvene er de viktigste transportårene i mesteparten av innlandet. Et hovedveinett binder hovedstaden Bandar Seri Begawan sammen med Seria og Kuala Belait. Internasjonal lufthavn. Dypvannshavn ved Muara, åpnet 1973.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.