Bahrain har en historie med dypere sosiale og tydeligere politiske motsetninger enn de fleste Golfstatene, samtidig som det er gjort tidligere forsøk på liberalisering. Forventningene dette har skapt til økt demokratisering har ført til skjerpede motsetninger når disse ikke er blitt innfridd, og det har i senere år vært flere politiske opprør rettet mot kongehuset; opposisjonen er blitt møtt med voldsmakt. Det mest alvorlige opprøret fant sted under den arabiske våren i 2011, og også dette ble slått ned – i motsetning til i de andre landene hvor demokratikrav ble fremmet gjennom massedemonstrasjoner. Det skjedde blant annet som følge av militær inngripen fra naboland, med styrker hovedsakelig fra Saudi-Arabia. Opprøret midt på 1990-tallet er blitt omtalt som Bahrains første arabiske vår. Sammenlignet med andre land i regionen har Bahrain en tradisjon med et bredt sammensatt sivilsamfunn og en høy politisk aktivitet. Særlig opprøret i 2011 har bidratt til å skjerpe de politiske og sosiale motsetninger i landet.

Misnøye med at nasjonalforsamlingen ikke var gjenopprettet etter å ha blitt stengt i 1975, kom til overflaten i form av demonstrasjoner i 1994–96. Regjeringen svarte med å sette inn sikkerhetsstyrker, i 1994 også med støtte fra den saudiske nasjonalgarden, noe som førte til økt voldsbruk og sabotasje de neste årene. Blant annet eksploderte bomber i hovedstaden Manama i 1996. Opprøret i 1994 startet i sjia-landsbyer utenfor Manama, men var like mye rettet mot allmenngyldige politiske og sosiale forhold, som autoritært styre, fravær av sivile rettigheter samt korrupsjon, som mot diskriminering av sjiaene. Like fullt var religiøse sjia-ledere sentrale i å fremme krav om reformer. Flere tusen demonstranter ble arrestert, og opposisjonsledere tvunget i eksil. Regjeringen søkte å knytte opposisjonen til sjia-regimet i Iran, og i 1996 kunngjorde den å ha avdekket et kupp-komplott planlagt av en iransk-støttet gruppe, Hizbollah–Bahrain. I 2003 ble fem bahrainere arrestert, mistenkt for å planlegge terrorhandlinger mot USAs marine i Bahrain.

Da emiren siden selvstendigheten i 1971, sjeik Isa ibn Salman al-Khalifa, døde i 1999 og ble etterfulgt av sin sønn, sjeik Hamad ibn Isa al-Khalifa, ble det iverksatt politiske reformer. Til disse hørte særlig utarbeidelse av en ny grunnlov, som ble vedtatt gjennom en folkeavstemning i 2001, da kvinner for første gang fikk delta i et valg. Grunnloven trådte i kraft i 2002, og innebar at landet ble et konstitusjonelt, arvelig monarki, og emiren utropte seg til konge av. En serie gamle forordninger ble fjernet; det samme ble deler av det undertrykkende sikkerhetsregimet. Større ytringsfrihet og amnesti for politiske fanger ble også vedtatt. Politiske partier forble forbudt, men politiske foreninger ble tillatt, og en rekke frivillige organisasjoner, deriblant menneskerettighetsgrupper, vokste fram. En første opposisjonsavis, al-Wasat, ble også tillatt. Parlamentsvalget i 2002 var det første siden nasjonalforsamlingen ble oppløst i 1975; før disse ble lokalvalg avholdt. Islamistiske grupperinger oppfordret til boikott av parlamentsvalget, blant annet i protest mot at makten skulle deles mellom en valgt del av nasjonalforsamlingen og en annen del utpekt av kongen. For første gang var også kvinner valgbare; ca. 10 % av kandidatene var kvinner, men ingen ble valgt – før under det neste valget, i 2006. Emiren hadde i 2000 for første gang utnevnt kvinner til det konsultative rådet, som virket i perioden da landet var uten nasjonalforsamling. Den første kvinnelige statsråd, helseminister Nada Haffadh, ble utnevnt i 2004. En jødisk kvinne, Houda Nonoo, ble i 2008 utnevnt som Bahrains USA-ambassadør.

Som følge av demokratiseringen fra 1999 ble Bahrain gjerne framholdt som en modell for politisk reform i den arabiske verden. Dette bildet endret seg da det i 2004–05 kom til nye demonstrasjoner. Også denne gang fant det sted voldelige sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker. Årsaken til opptøyene var misnøye med at de politiske endringene som skulle iverksettes som følge av den nye grunnloven ikke ble fulgt opp av kongen; snarere hadde han satt deler av den til side uten at opposisjonen var konsultert. Særlig ble det i 2004–05 stilt krav om et fullt ut valgt parlament, og den politiske spenningen i landet ble ytterligere forsterket. Et framtredende trekk med utviklingen dette tiåret var en tydeliggjøring av marginaliseringen av sjia-befolkningen, og en radikalisering av denne, som kom enda tydeligere til syne under opprøret i 2011. Selv om sjiaene utgjør flertallet i Bahrain, er den herskende eliten, med kongefamilien, sunni – og støttes av de sunni-styrte regimene i regionen. I senere år har kongehuset søkt å øke andelen sunnier gjennom å tildele utenlandske, innvandrede  sunnier statsborgerskap.

En politisk gest fra den nye emiren var i 1999 å løslate politiske fanger. Etter hvert fikk eksilpolitikere tillatelse til å vende tilbake og etablere organisasjoner; derunder al-Wifaq, ledet av sjeik Ali Salman, som ble en toneangivende kraft i opposisjonen. Forut for valgene i 2010 ble 20 sjia-opposisjonsledere arrestert, beskyldt for å planlegge å styrte monarkiet. Opposisjonen i Bahrain fordelte seg etter hvert i to blokker. Den ene, med al-Wifaq, har arbeidet for endringer gjennom parlamentet; den andre, med al-Wa’ad, har samlet radikale grupper som har gått inn for åpen konfrontasjon blant annet i form av demonstrasjoner.

Samtidig med de politiske opprørene i Tunisia, Libya, Egypt og Jemen, kom det vinteren og våren 2011 til demonstrasjoner i Bahrain, men til forskjell for de andre landene ble Den arabiske våren der slått ned. Demonstrasjonene som 14. februar 2011 startet i flere byer i Bahrain, og som fremmet krav om demokratisering, var inspirert av opprørene særlig i Tunisia og Egypt, men hadde røtter tilbake i nyere bahrainsk politisk historie. Opprøret fikk næring da en demonstrant, Ali Mushaima, ble drept av politiet samme dag det startet – og flere tusen deltok i begravelsen hans, der et nytt offer falt. Bahrains LO svarte med generalstreik, og al-Wifaq trakk seg ut av parlamentet. Som i de andre arabiske land hvor opprør brøt ut, ble særlig ungdom mobilisert ved hjelp av sosiale medier.

Pearl Roundabout, en rundkjøring i Manama, ble samlingsstedet for opprørerne, tilsvarende Tahrir-plassen i Kairo. Sikkerhetsstyrker grep inn mot samlingsstedet 17. februar, og tre mennesker ble drept, flere såret. Opposisjonen avviste regjeringens påstander om at demonstrantene var bevæpnet, og den senere undersøkelseskommisjonen fant heller ikke belegg for dette. De i utgangspunktet fredelige demonstrasjonene ble støttet blant annet av flere yrkesgrupper, som avholdt egne markeringer; ungdom utgjorde en stor del av aktivistene. Tidlig ble deltakerne i opprøret delt i to leire; den etablerte og legaliserte opposisjonen på den ene siden, og ungdom og uregistrerte grupper på den andre. Mens den første sa seg villig til å søke en løsning med regjeringen gjennom dialog, avviste den andre dette – og konfronterte myndighetene med krav om regimeskifte og aksjon. Parallelt kom motsetninger til syne i kongefamilien, hvor kronprins Salman ibn Hamad al-Khalifa ønsket reform, men hvor en hardere linje, fremmet blant annet av den konservative statsminister Khalifa ibn Salman al-Khalifa, vant fram. Kronprinsen hadde tidlig under opprøret innledet uformelle samtaler med den ledende opposisjonsgruppen al-Wifaq; disse stanset da radikale grupper fra 8. mars utfordret selve monarkiet ved å ville avskaffe det – i motsetning til al-Wifaq, som ville reformere det. Dermed hadde opprøret krysset en rød linje, sett fra regimets side. Kongehuset var også under press fra Saudi-Arabia, som har betydelig økonomisk og politisk innflytelse over Bahrain. Det saudiske kongehuset fryktet for rask reform  i Bahrain – og for at nabolandets sjiaer skulle få en for sterk stilling, og derved inspirere det saudiske sjia-mindretallet.

Protestene – og sammenstøtene – fortsatte gjennom februar og inn i mars, da situasjonen ble trappet opp, vesentlig som følge av økt motstand fra regimet side. 14. mars, én måned etter at opprøret startet, svarte Golfrådet positivt på Bahrains henvendelse om militær assistanse gjennom dets Peninsula Shield-styrke. Intervensjonen var offisielt for å vokte installasjoner i Bahrain, i realiteten for å beskytte kongefamilien. Rådet sendte ca. 4000 soldater fra Saudi-Arabia, støttet av marinefartøyer fra Kuwait, og 500 polititjenestemenn fra Forente arabiske emirater. Den militære støtten ga kongen dekning for å innføre unntakstilstand 15. mars, å iverksatte et væpnet angrep på Pearl Roundabout dagen etter, og å trappe opp kampen mot opposisjonen. Monumentet som hadde gitt plassen dens navn – og som var blitt et symbol på opprøret – ble revet. Kongen forsvarte nabolandenes militære inngripen med at opprøret var et utenlandsk komplott, og at Iran derigjennom hadde blandet seg inn i Bahrains indre anliggender.

Se også artikkelen Opprøret i Bahrain 2011–12

Hovedkravet som ble fremmet i 2011 var utarbeidelse av en ny grunnlov og innføringen av et konstitusjonelt monarki som sto ansvarlig overfor et folkevalgt parlament med full lovgivende myndighet, samt direkte valg på statsminister. Opposisjonen var dermed ikke rettet verken mot monarkiet som statsskikk eller kongen som statssjef. Deler av opposisjonen tok imidlertid etter hvert til orde for innføring av republikk, og utfordret dermed kongehuset – så vel som monarkiene i Golfen. Seks politiske grupper i en nasjonal allianse sto bak de opprinnelige demokratikravene; blant disse var al-Wifaq og al-Wa’ad, som også hadde vært sentrale i demokratibevegelsen noen år tidligere. Mer kompromissløse grupper samlet seg i mars i Coalition for a Bahraini Republic, og stengte dermed – med kravet om innføring av republikk – døren for dialog med kongehuset. Koalisjonen omfattet tre organisasjoner: al-Haq, al-Wafa’a og Bahrain Freedom Movement – alle tre sjia-grupper som også hadde avvist å delta i arbeidet med grunnloven i 2001.

I etterkant av opprøret og den kritikk håndteringen ble gjenstand for fra internasjonalt hold, inklusive fra Bahrains allierte USA, nedsatte kong Hamad i juni 2011 en uavhengig undersøkelseskommisjon for å granske hva som hadde skjedd. Med internasjonale eksperter som medlemmer, framla Bahrain Independent Commission of Inquiry (BICI) sin rapport i november samme år. Den påviste at 46 mennesker var blitt drept og registrerte 559 påstander om tortur – og at fem dødsfall skyldtes tortur; mer enn 1600 mennesker var blitt arrestert og over 4000 tilfeller av oppsigelser som følge av deltakelse i opprøret ble notert. De fleste av de arresterte og oppsagte var sjiaer. BICI fant ikke grunnlag for beskyldningene om at Iran hadde vært delaktig i opprøret. Kommisjonen kritiserte maktbruken til regimet og dets sikkerhetsapparat, og omfattende brudd på menneskerettighetene. Rapporten anførte flere anbefalinger, og kongen lovte i kjølvannet av framleggelsen flere reformer. I januar 2012 la regjeringen fram en reformagenda, hvor blant annet oppsagte skulle få tilbake sine jobber.

Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch rapporterte i april 2012 imidlertid at politiets bruk av tortur fortsatte; senere på året kritiserte Amnesty International regjeringen for fornyet undertrykking, og at den ikke fulgte opp løftene om reform. Ifølge organisasjonen Bahrain Center for Human Rights (BCHR) mistet 34 personer livet på de første fem månedene etter at BICI hadde presentert sin rapport. Opposisjonelle arrangerte også i 2012-13 demonstrasjoner. Etter at en av lederne i al-Wifaq ble arrestert etter å ha blitt anklaget for terrorisme, trakk de fem gruppene i opposisjonsalliansen National Democratic Opposition Parties (NDOP) seg fra den nasjonale dialogen som startet i februar 2013. Denne ble senere boikottet av sjia-opposisjonen, og offisielt suspendert av regjeringen i januar 2014. I september 2013 ble femti mennesker arrestert for å ha dannet en opposisjonell ungdomsorganisasjon, February 14 Revolution Youth Coalition.

På grunn av mangeårig diskriminering av sjiabefolkningen, som av regimet anses som en mulig femtekolonne, har konflikten i Bahrain et element av sekteriske motsetninger, men er like mye en kamp om politiske rettigheter og sosiale forhold – med motstand mot en elite, herunder kongefamilien al-Khalifa, som har beholdt utstrakt makt, og som er sunni. Mens sjiaer og sunnier sto sammen om politiske reformer ved starten på opprøret, har sjiaer hele tiden ledet an i kravene, og konflikten har bidratt til å forsterke motsetningene i det bahrainske samfunnet.

Demonstrasjoner mot regjeringen fortsatte i 2014, med sammenstøt mellom særlig opposisjonelle sjiaer og sikkerhetsstyrker. Den sjia-dominerte opposisjonen, med al-Wifaq i spissen, boikottet valget på ny nasjonalforsamling i oktober–november 2014. Ved valget i 2010 fikk al-Wifaq 18 representanter, men disse trakk seg som følge av opprøret i 2011. Av de i alt 40 setene ble 37 bekledd av uavhengige representanter etter valget i 2014; de øvrige tre ble valgt inn fra de to islamistiske partiene al-Asalah og al-Menbar, som begge ble svekket. Mange av de sittende uavhengige representantene ble ikke gjenvalgt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.