En demonstrant ved en perle-rundkjøring i hovedstaden Manama som var ett av åstedene for protestene under opprøret i Bahrain i 2011.

Fredsdemonstrant, 2011. av al-Jazeera. CC BY 2.0

Bahrains samtidshistorie er historien fra 1990-årene og frem til i dag. Bahrains historie fra selvstendigheten i 1971, og enda mer på 2000-tallet, avspeiler dypere sosiale og tydeligere politiske motsetninger enn i de fleste andre Golfstatene. I tiltagende grad har motsetningene vist seg også gjennom konflikt mellom den styrende sunni-eliten og en sjia-dominert opposisjon som utfordrer sunni-dominansen. Disse motsetningene var mindre tydelig til 1971, da Bahrain ennå var et britisk protektorat. Spenningene har flere ganger ført til opprør, både midt på 1990-tallet og under Den arabiske våren da det også var opprør i Bahrain, 2011–2012.

Bahrain skiller ikke offisielt mellom sunnier og sjiaer i befolkningen, og offentliggjør ikke tall på gruppers størrelse. Dette er et betent spørsmål, all den tid makten er konsentrert hos et mindretall sunnier, mens flertallet (sjiaer) opplever seg tilsidesatt og underpriviligert. Anslag over andelen sjiaer i den muslimske del av befolkningen er på mellom 55 og 75 prosent. Kongehuset har søkt å øke andelen sunnier gjennom å tildele utenlandske, innvandrede sunnier statsborgerskap.

Selv om opprøret i 2011 ikke var et rent sjia-anliggende, men en kamp for demokrati, oppleves konsekvensene særlig å ramme sjiaer og deres organisasjoner. Det skyldes ikke minst at myndighetene anklager den aktivistiske delen av sjia-opposisjonen for å være støttet av Iran. Derved er også motsetningene som kommer til overflaten i Bahrain koblet til kampen om politisk, kulturell og økonomisk innflytelse mellom de to regionale stormaktene ved Persiabukta: Iran og Saudi-Arabia. Regimet i Bahrain er sosialt, politisk, økonomisk – og militært – nært knyttet til det saudiske, og er blitt en brikke i det storpolitiske spillet i Golfen.

Medlemmer av den religiøse blokken i Bahrains første nasjonalforsamling (1973) etter landets selvstendigheten i 1971.

Bahrains parlament 1973. av Ukjent fotograf. CC BY 2.0

Allerede i 1994–1996 ble det gjennomført demonstrasjoner med krav om demokratisering. Protestene var mot at nasjonalforsamlingen ikke var gjenåpnet, etter å ha blitt stengt av emiren i 1975. Regjeringen svarte med å sette inn sikkerhetsstyrker mot demonstrantene; støttet fra den saudiske nasjonalgarden. Denne håndteringen av konflikten førte til økt voldsbruk og sabotasje de neste årene. Blant annet eksploderte flere bomber i hovedstaden Manama i 1996.

Opprøret i 1994 startet i sjia-landsbyer utenfor Manama. I tillegg til protester mot diskriminering av sjiaene, var demonstrasjonene rettet mot sammensatte politiske og sosiale forhold – og et autoritært styre, med fravær av sivile rettigheter så vel som utbredt offentlig korrupsjon. Religiøse sjia-ledere sto sentralt i å fremme krav om reformer, og den bahrainske regjeringen søkte å knytte opposisjonen til sjia-regimet i Iran, for derved å diskreditere den, og bruke dette som påskudd til å angripe den. I 1996 kunngjorde regjeringen å ha avdekket et kuppkomplott planlagt av en iranskstøttet gruppe, Hizbollah–Bahrain.

Da emiren siden selvstendigheten i 1971, sjeik Isa bin Salman al-Khalifa, døde i 1999 og ble etterfulgt av sin sønn, Hamad bin Isa al-Khalifa, ble det gjennomført nye politiske reformer. Til disse hørte utarbeidelse av en ny grunnlov, som ble vedtatt etter en folkeavstemning i 2001, da kvinner for første gang fikk delta i et valg. Grunnloven trådte i kraft i 2002, og innebar at landet ble et konstitusjonelt, arvelig monarki, og emiren utropte seg til konge.

Flere gamle forordninger ble opphevet, og deler av sikkerhetsregimet ble oppløst. Større ytringsfrihet ble innført, og amnesti for politiske fanger vedtatt. Politiske partier forble forbudt, men politiske foreninger ble tillatt, og fungerte i realiteten langt på nær som partier. Frivillige organisasjoner, deriblant menneskerettighetsgrupper, vokste fram. En første opposisjonsavis, al-Wasat, ble også tillatt.

Parlamentsvalget i 2002 var det første siden den omstridte oppløsningen av nasjonalforsamlingen i 1975. For første gang var kvinner valgbare, og rundt ti prosent av kandidatene var kvinner, men ingen ble valgt før under det neste valget, i 2006. Emiren hadde i 2000 for første gang utnevnt kvinner til det konsultative rådet, som virket i perioden da landet var uten nasjonalforsamling. Den første kvinnelige statsråden ble utnevnt i 2004.

Som følge av demokratiseringen fra 1999 ble Bahrain framholdt som en modell for politisk reform i den arabiske verden. Dette bildet endret seg da det i 2004–2005 kom til nye demonstrasjoner. Igjen kom det til voldelige sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker. Årsaken var misnøye med at de politiske endringene som skulle iverksettes som følge av den nye grunnloven ikke ble fulgt opp av kongen. Særlig ble det stilt krav om et fullt ut valgt parlament, noe som førte til at den politiske spenningen i landet ble ytterligere forsterket.

Et framtredende trekk med utviklingen i det første tiåret av 2000-tallet var en tydeliggjort marginalisering av sjia-befolkningen, og en medfølgende radikalisering av denne. Dette kom enda klarere til syne under opprøret i 2011.

En politisk gest fra den nye emiren var i 1999 å løslate politiske fanger. Etter hvert fikk eksilpolitikere tillatelse til å vende tilbake og etablere organisasjoner; derunder al-Wefaq, ledet av sjeik Ali Salman, som ble en toneangivende kraft i opposisjonen. Forut for valgene i 2010 ble sjia-opposisjonsledere arrestert, beskyldt for å planlegge å styrte monarkiet. Opposisjonen i Bahrain fordelte seg etter hvert i to blokker. Den ene, med al-Wefaq, arbeidet for endringer gjennom parlamentet; den andre, al-Wa’ad, samlet radikale grupper som har gått inn for åpen konfrontasjon blant annet i form av demonstrasjoner.

Brennende barrikade under de voldelige sammenstøtene mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker, i Bahrain i 2011.

Protester i 2011. av Sara Hassan. CC BY 2.0

Samtidig med de politiske opprørene i Tunisia, Libya, Egypt og Jemen, kom det tidlig i 2011 til demonstrasjoner også i Bahrain, men til forskjell for de andre landene ble Den arabiske våren her slått ned. Demonstrasjonene som 14. februar 2011 startet i flere byer hadde samtidig røtter i nyere bahrainsk politisk historie.

Deltakerne i opprøret ble delt i to leire: Den etablerte, legaliserte opposisjonen i én, og ungdom og uregistrerte grupper i den andre. Parallelt kom motsetninger til syne innad i kongefamilien. Kronprins Salman bin Hamad al-Khalifa ønsket reform, men en hardere linje, fremmet av blant andre den konservative statsminister Khalifa bin Salman al-Khalifa, vant fram. Kronprinsen innledet uformelle samtaler med den ledende opposisjonsgruppen al-Wefaq. Samtalene stanset da radikale grupper utfordret selve monarkiet ved å ville avskaffe det. Kongehuset var også under press fra Saudi-Arabia, som har betydelig økonomisk og politisk innflytelse over Bahrain.

14. mars 2011, én måned etter at opprøret startet, svarte Golfrådet positivt på Bahrains henvendelse om militær assistanse gjennom dets Peninsula Shield-styrke. Rundt 4000 soldater fra Saudi-Arabia, støttet av marinefartøyer fra Kuwait og politi fra De forente arabiske emirater ble satt inn, og opprøret slått ned.

I etterkant av opprøret i 2011 nedsatte kong Hamad en uavhengig undersøkelseskommisjon for å granske hva som hadde skjedd. Med internasjonale eksperter som medlemmer framla Bahrain Independent Commission of Inquiry (BICI) sin rapport samme år. Den påviste at 46 mennesker var blitt drept, og mer enn 1600 mennesker var blitt arrestert; de fleste sjiaer. Kommisjonen fant ikke grunnlag for beskyldningene om at Iran hadde vært delaktig i opprøret. Den kritiserte regimets maktbruk, og bruddene på menneskerettighetene. Deretter la regjeringen i 2012 fram en reformagenda, og en nasjonal dialog ble igangsatt i februar 2013.

Opposisjonelle arrangerte demonstrasjoner også i 2012–2013. Da en av lederne i al-Wefaq ble arrestert og anklaget for terrorisme, trakk de fem gruppene i opposisjonsalliansen National Democratic Opposition Parties (NDOP) seg fra den nasjonale dialogen. Den ble offisielt suspendert av regjeringen i januar 2014.

På grunn av mangeårig diskriminering av sjia-befolkningen, som av regimet anses som en mulig femtekolonne, har konflikten i Bahrain et element av sekteriske motsetninger. Den er imidlertid like mye en kamp om politiske rettigheter og sosiale forhold, med motstand mot en elite, herunder kongefamilien som har beholdt utstrakt makt, og som er sunni. Mens sjiaer og sunnier sto sammen om politiske reformer ved starten av opprøret, har sjiaer hele tiden ledet an i kravene, og konflikten har bidratt til å forsterke motsetningene i det bahrainske samfunnet.

Demonstrasjoner fortsatte i 2014, med sammenstøt særlig mellom sjiaer og sikkerhetsstyrker. Den sjia-dominerte opposisjonen, med al-Wefaq i spissen, boikottet valget på ny nasjonalforsamling høsten 2014. Ved valget i 2010 fikk al-Wefaq 18 representanter, men disse trakk seg som følge av opprøret i 2011. Etter valget i 2014 ble 37 av de i alt 40 setene besatt av uavhengige representanter; de øvrige tre ble valgt inn fra de to islamistiske partiene al-Asalah og al-Menbar. Al-Wefaq ble forhindre fra å stille, og ble i 2016 beordret oppløst av myndighetene. Al-Wa’ad ble forbudt i 2017, blant annet fordi den hadde kritisert tvangsoppløsningen av al-Wefaq året før.

Etter opprøret i 2011 har det i Bahrain vokst fram en mer militant motstand mot regimet, med sjia-grupper som bruker bomber i angrep mot sikkerhetsstyrker. Da dette tiltok i 2014–2015, forklarte regjeringen det med økt rekruttering og trening av regimemotstandere fra Iran, og deltakelse av den iranskstøttede militsgruppen Hizbollah fra Libanon. Regjeringen har siden fastholdt og forsterket denne forklaringen.

Flere militante grupper har dukket opp, blant dem Saraya al-Ashtar. Den er påstått å være støttet av Iran, og USAs regjering satte den i 2018 på sin liste over utenlandske terroristorganisasjoner. Bahrainske regimemotstandere skal ha fått opplæring i militant motstand i Iran, Libanon og Irak, så vel som i Bahrain. Det er rapportert tilfeller av konfiskerte våpenlaster fra Iran som skulle være på vei til bahrainske opposisjonelle.

Etter en gradvis innstramming av den politiske friheten var det ved parlamentsvalget i 2018 ingen samordnet eller reell opposisjon mot kandidatene som støttet regjeringen.

Bahrain er, som følge av flere runder med reformer, i prinsippet det mest liberale landet på Den arabiske halvøy. Grunnloven som trådte i kraft i 2002 utvidet allerede innførte, men ikke fullt ut praktiserte, rettigheter, inklusive allmenne valg, ytringsfrihet og en utstrakt, men ikke absolutt, organisasjonsfrihet; fortsatt var politiske partier forbudt.

Til tross for at Bahrain i henhold til grunnloven er et konstitusjonelt monarki, har kongen i virkeligheten nærmest full makt, inklusive til å utpeke og avsette regjeringsmedlemmer og å oppløse parlamentet. Bare halvparten av nasjonalforsamlingen er folkevalgt; den andre er utpekt av kongen. Regjeringen står heller ikke ansvarlig overfor parlamentet. Det er intet skille mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, idet makten er samlet hos kongen.

De grunnlovsfestede rettighetene er undergravd etter opprøret i 2011, og Bahrain er betegnet som en politistat. Særlig fra rundt 2015 er anslag mot regimekritikere intensivert. Kampen mot terror i regionen brukes som begrunnelse og påskudd.

Da den største opposisjonsgruppen, det sjia-dominerte al-Wefaq, ble tvangsoppløst i 2016 ble lederen arrestert. Mange opposisjonelle er fratatt sine bahrainske statsborgerskap, og er enten fengslet eller forvist. Etter den regionale konflikten med Qatar, kan en bli idømt fem års fengsel for å uttrykke sympati med landet eller å kritisere Bahrain for å ha brutt med det. Fra 2017 kan sivile i henhold til et kongelig dekret stilles for militære domstoler.

Grunnloven gir arbeidere rett til å fagorganisere seg, men etter opprøret i 2011 opprettet myndighetene en egen hovedorganisasjon fordi den ikke hadde kontroll over den eksisterende; General Federation of Bahrain Trade Unions – som har vært kritisk til regimet.

Bahrain har i prinsippet religionsfrihet, men islam er statsreligion, og lovgivningen er basert på islamsk lov, sharia. Tilhengere av sjia-retningen innen islam skal ikke diskrimineres, men opplever å bli det; både sosialt, økonomisk og politisk. Til tross for grunnlovsfestet ytringsfrihet er det innført restriksjoner blant annet mot internett-innhold.

Utviklingen i regionen etter Den arabiske våren, og med en tiltagende motsetninger mellom de regionale rivalene Iran og Saudi-Arabia, som er forsterket særlig som følge av krigen i Syria, dernest av krigen i Jemen, har ført til en mer tilspisset sikkerhetssituasjon ved Persiabukta. Til dette hører den politiske konflikten mellom Saudi-Arabia og Qatar, der Bahrain i 2017 sluttet seg til blokaden av Qatar.

Bahrain har lagt vekt på å pleie et nært forhold til USA, og er vertsland for hovedbasen til den amerikanske femte flåte. I 2018 ble det inngått en avtale med Storbritannia om etablering av en ny flåtebase i Bahrain.

Bahrains innflytelse i regionen vil styrkes ved utvinning av nye, store reserver av både olje og gass som ble kunngjort påvist i 2018. Bahrain har hatt en beskjeden petroleumsutvinning, og med en svekket rolle som finanssentrum er landet blitt desto mer avhengig av andre land; særlig av Saudi-Arabia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.