Bahrain har en nyere historie med dypere sosiale og tydeligere politiske motsetninger enn de fleste Golfstatene. I senere år har denne også vist seg gjennom en konflikt mellom den styrende sunni-eliten og sjia-opprørere. Myndighetene anklager en mer aktivistisk del av sjia-opposisjonen for å være støttet av Iran. Derved er også motsetningene som kommer til overflaten i Bahrain koblet til kampen om politisk, kulturell og økonomisk innflytelse mellom de to regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia. Regimet i Bahrain er sosialt, politisk, økonomisk – og militært – nært knyttet til det saudiske.

Sammenlignet med andre land i regionen har Bahrain en tradisjon med et bredt sammensatt sivilsamfunn og høy politisk aktivitet. Denne har blitt satt under tiltagende press i senere år, særlig etter opprøret i 2011, som har bidratt til å skjerpe de politiske og sosiale motsetninger i landet.

Regjeringen i Bahrain har tatt initiativ til politisk liberalisering. Forventningene dette skapte til demokratisering førte til skjerpede motsetninger når de ikke ble innfridd. Dette har ført til flere politiske opprør mot kongehuset. Opposisjon er møtt med undertrykking så vel som voldsmakt; enkelte grupper med utspring i sjia-flertallet har selv tatt i bruk voldelige midler. Det mest alvorlige opprøret i Bahrain fant sted under Den arabiske våren i 2011, og ble slått ned med militærmakt.

I 1994–1996 ble det gjennomført demonstrasjoner i protest mot at nasjonalforsamlingen ikke var gjenåpnet etter å ha blitt stengt i 1975. Regjeringen svarte i 1994 med å sette inn sikkerhetsstyrker, støttet fra den saudiske nasjonalgarden, noe som førte til økt voldsbruk og sabotasje de neste årene. Blant annet eksploderte bomber i hovedstaden Manama i 1996.

Opprøret i 1994 startet i sjia-landsbyer utenfor Manama. ut over å være rettet mot diskriminering av sjiaene var de rettet mot sammensatte politiske og sosiale forhold og et autoritært styre, med fravær av sivile rettigheter samt korrupsjon. Like fullt var religiøse sjia-ledere sentrale i å fremme krav om reformer. Regjeringen søkte å knytte opposisjonen til sjia-regimet i Iran, og kunngjorde i 1996 å ha avdekket et kupp-komplott planlagt av en iransk-støttet gruppe, Hizbollah–Bahrain.

Da emiren siden selvstendigheten i 1971, sjeik Isa ibn Salman al-Khalifa, døde i 1999 og ble etterfulgt av sin sønn, sjeik Hamad ibn Isa al-Khalifa, ble det iverksatt politiske reformer. Til disse hørte særlig utarbeidelse av en ny grunnlov, som ble vedtatt etter en folkeavstemning i 2001, da kvinner for første gang fikk delta i et valg. Grunnloven trådte i kraft i 2002, og innebar at landet ble et konstitusjonelt, arvelig monarki, og emiren utropte seg til konge.

En serie gamle forordninger ble fjernet; det samme ble deler av det undertrykkende sikkerhetsregimet. Større ytringsfrihet og amnesti for politiske fanger ble også vedtatt. Politiske partier forble forbudt, men politiske foreninger ble tillatt, og en rekke frivillige organisasjoner, deriblant menneskerettighetsgrupper, vokste fram. En første opposisjonsavis, al-Wasat, ble også tillatt.

Parlamentsvalget i 2002 var det første siden oppløsningen av nasjonalforsamlingen i 1975; før disse ble lokalvalg avholdt. Islamistiske grupperinger oppfordret til boikott av parlamentsvalget, blant annet i protest mot at makten skulle deles mellom en valgt del av nasjonalforsamlingen og en annen del utpekt av kongen. For første gang var også kvinner valgbare. Ca. ti prosent av kandidatene var kvinner, men ingen ble valgt før under det neste valget, i 2006. Emiren hadde i 2000 for første gang utnevnt kvinner til det konsultative rådet, som virket i perioden da landet var uten nasjonalforsamling. Den første kvinnelige statsråden ble utnevnt i 2004.

Som følge av demokratiseringen fra 1999 ble Bahrain gjerne framholdt som en modell for politisk reform i den arabiske verden. Dette bildet endret seg da det i 2004–2005 kom til nye demonstrasjoner. Også denne gang fant det sted voldelige sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker.

Årsaken var misnøye med at de politiske endringene som skulle iverksettes som følge av den nye grunnloven ikke ble fulgt opp av kongen. Særlig ble det i 2004–2005 stilt krav om et fullt ut valgt parlament, og den politiske spenningen i landet ble ytterligere forsterket. Et framtredende trekk med utviklingen dette tiåret var en tydeliggjøring av marginaliseringen av sjia-befolkningen, og en radikalisering av denne, som kom enda tydeligere til syne under opprøret i 2011. Selv om sjiaene utgjør flertallet i Bahrain, er den herskende eliten, med kongefamilien, sunni, og støttes av de sunni-styrte regimene i regionen. I senere år har kongehuset søkt å øke andelen sunnier gjennom å tildele utenlandske, innvandrede sunnier statsborgerskap.

En politisk gest fra den nye emiren var i 1999 å løslate politiske fanger. Etter hvert fikk eksilpolitikere tillatelse til å vende tilbake og etablere organisasjoner; derunder al-Wifaq, ledet av sjeik Ali Salman, som ble en toneangivende kraft i opposisjonen. Forut for valgene i 2010 ble sjia-opposisjonsledere arrestert, beskyldt for å planlegge å styrte monarkiet. Opposisjonen i Bahrain fordelte seg etter hvert i to blokker. Den ene, med al-Wifaq, har arbeidet for endringer gjennom parlamentet; den andre, med al-Wa’ad, har samlet radikale grupper som har gått inn for åpen konfrontasjon blant annet i form av demonstrasjoner.

Samtidig med de politiske opprørene i Tunisia, Libya, Egypt og Jemen, kom det vinteren og våren 2011 til demonstrasjoner i Bahrain, men til forskjell for de andre landene ble Den arabiske våren der slått ned. Demonstrasjonene som 14. februar 2011 startet i flere byer hadde samtidig røtter i nyere bahrainsk politisk historie. Opprøret fikk næring da en demonstrant, Ali Mushaima, ble drept av politiet. Bahrains LO svarte med generalstreik, og al-Wifaq trakk seg ut av parlamentet.

Tidlig ble deltakerne i opprøret delt i to leire; den etablerte og legaliserte opposisjonen i én, og ungdom og uregistrerte grupper i den andre. Sistnevnte konfronterte myndighetene med krav om regimeskifte og handling.

Parallelt kom motsetninger til syne i kongefamilien.Kronprins Salman ibn Hamad al-Khalifa ønsket reform, men en hardere linje, fremmet av blant andre den konservative statsminister Khalifa ibn Salman al-Khalifa, vant fram. Kronprinsen innledet uformelle samtaler med den ledende opposisjonsgruppen al-Wifaq. Samtalene stanset da radikale grupper utfordret selve monarkiet ved å ville avskaffe det. Kongehuset var også under press fra Saudi-Arabia, som har betydelig økonomisk og politisk innflytelse over Bahrain. Det saudiske kongehuset fryktet for rask reform i Bahrain, og at nabolandets sjiaer skulle få en for sterk stilling og derved inspirere det saudiske sjia-mindretallet.

Protestene – og sammenstøtene – fortsatte gjennom februar og inn i mars. 14. mars, én måned etter at opprøret startet, svarte Golfrådet positivt på Bahrains henvendelse om militær assistanse gjennom dets Peninsula Shield-styrke. Rundt 4000 soldater fra Saudi-Arabia, støttet av marinefartøyer fra Kuwait, og politi fra Forente arabiske emirater ble satt inn, og opprøret slått ned.

I etterkant av opprøret i 2011 nedsatte kong Hamad en uavhengig undersøkelseskommisjon for å granske hva som hadde skjedd. Med internasjonale eksperter som medlemmer framla Bahrain Independent Commission of Inquiry (BICI) sin rapport samme år. Den påviste at 46 mennesker var blitt drept, registrerte 559 påstander om tortur, og rapporterte at fem dødsfall skyldtes tortur. Mer enn 1600 mennesker var blitt arrestert og over 4000 tilfeller av oppsigelser som følge av deltakelse i opprøret ble notert. De fleste av de arresterte og oppsagte var sjiaer. BICI fant ikke grunnlag for beskyldningene om at Iran hadde vært delaktig i opprøret. Kommisjonen kritiserte regimets maktbruk, og omfattende brudd på menneskerettighetene. I kjølvannet av rapporten la regjeringen i januar 2012 fram en reformagenda, hvor blant annet oppsagte skulle få tilbake sine jobber. Deretter ble en nasjonal dialog igangsatt i februar 2013.

Opposisjonelle arrangerte demonstrasjoner også i 2012–13. Da en av lederne i al-Wifaq ble arrestert, anklaget for terrorisme, trakk de fem gruppene i opposisjonsalliansen National Democratic Opposition Parties (NDOP) seg fra den nasjonale dialogen. Den ble offisielt suspendert av regjeringen i januar 2014.

På grunn av mangeårig diskriminering av sjiabefolkningen, som av regimet anses som en mulig femtekolonne, har konflikten i Bahrain et element av sekteriske motsetninger. Den er imidlertid like mye en kamp om politiske rettigheter og sosiale forhold, med motstand mot en elite, herunder kongefamilien som har beholdt utstrakt makt, og som er sunni. Mens sjiaer og sunnier sto sammen om politiske reformer ved starten på opprøret, har sjiaer hele tiden ledet an i kravene, og konflikten har bidratt til å forsterke motsetningene i det bahrainske samfunnet.

Demonstrasjoner fortsatte i 2014, med sammenstøt mellom særlig opposisjonelle sjiaer og sikkerhetsstyrker. Den sjia-dominerte opposisjonen, med al-Wifaq i spissen, boikottet valget på ny nasjonalforsamling i oktober–november 2014. Ved valget i 2010 fikk al-Wifaq 18 representanter, men disse trakk seg som følge av opprøret i 2011. Etter valget i 2014 ble 37 av de i alt 40 setene besatt av uavhengige representanter; de øvrige tre ble valgt inn fra de to islamistiske partiene al-Asalah og al-Menbar, som begge ble svekket. Mange av de sittende uavhengige representantene ble ikke gjenvalgt.

Etter opprøret i 2011 har det i Bahrain vokst fram en mer militant motstand mot regimet, med sjia-grupper som bruker særlig bomber i angrep mot sikkerhetsstyrker. Dette har tiltatt fra 2014–2015, noe som fra regjeringens side er forklart med økt rekruttering og trening av regimemotstandere fra Iran, og med deltakelse av den iransk-støttede militsgruppen Hizbollah fra Libanon.

Flere militante grupper har vokst fram, med Saraya al-Ashtar som en av de mest kjente. USAs regjering satte i 2018 denne på sin liste over utenlandske terroristorganisasjoner, og den er påstått å være støttet av Iran. Bahrainske regimemotstandere skal ha fått opplæring i militant motstand i Iran, Libanon og Irak, så vel som i Bahrain. Det er rapportert tilfeller av konfiskerte våpenlaster fra Iran som skulle være på vei til bahrainske opposisjonelle. Et betydelig antall sjia-motstandere av regimet holdes i forvaring, en del er idømt fengselsstraffer – også for fornærmelser mot kong Hamad.

En del av opposisjonen mot det bahrainske regimet er også sekulær. I 2017 ble den største av disse gruppene, Waad, forbudt, begrunnet med at den fremmet terrorisme og vold og fordi den hadde kritisert den tvungne oppløsningen av det sjia-dominerte partiet al-Wefaq året før.

Også innad i kongefamilien er det strid mellom to fløyer om hvilken retning Bahrain skal styres på det politiske området. Kongen henføres ikke til noen spesiell fløy, men kronprinsen regnes blant de moderate.

Utviklingen i regionen etter Den arabiske våren, og med en tiltagende motsetning mellom de regionale rivalene Iran og Saudi-Arabia, ikke minst i lys av krigen i Syria, har ført til en mer tilspisset sikkerhetssituasjon. Til dette hører også den politiske konflikten mellom Saudi-Arabia og Qatar, der Bahrain sluttet seg til blokaden av Qatar i 2017. Bahrain har lagt vekt på å pleie et nært forhold til USA, og er vertsak for hovedbasen til den amerikanske femte flåte. I 2018 ble det inngått en avtale med Storbritannia, hvorigjennom landet igjen skal etablere en flåtebase i Bahrain.

Bahrains innflytelse i regionen vil kunne styrkes ytterligere ved funn av nye, store reserver av både olje og gass, kunngjort i 2018. Bahrain har hatt en beskjeden petroleumsutvinning, og med en svekket rolle som finanssentrum, er landet blitt desto mer avhengig særlig av Saudi-Arabia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.