Bahrain var fra selvsendigheten 1971 et tradisjonelt arabisk kongedømme, med emiren som det formelle og reelle statsoverhode. Den nye emiren fra 1999, sheikh Hamad bin Isa al-Khalifa, satte umiddelbart i gang politiske reformer, og en ny liberal forfatning ble vedtatt i en folkeavstemning 2002. Ifølge denne er Bahrain et konstitusjonelt monarki, og emiren utropte seg til konge av Bahrain. Nasjonalforsamlingen, som ble oppløst 1975, ble gjenopprettet 2002. Den består av 40 folkevalgte medlemmer i representanthuset (Majlis an-Nuab), og et konsultativt råd (Majlis ash-Shura) på 40 medlemmer utpekt av kongen. Stemmerettsalderen er 20 år. Kvinner var 2002 for første gang valgbare til nasjonalforsamlingen, og politiske lister ble tillatt, selv om politiske partier fortsatt er forbudt. Det er en viss indre spenning som særlig skyldes at sunni-muslimene sitter ved makten, mens sjiaene utgjør om lag 70 % av befolkningen. Vedvalget i 2006 vant en sjia-liste 17 av de 40 folkevalgte plassene i nasjonalforsamlingen.

Bahrains beskjedne størrelse og strategiske beliggenhet krever en aktiv utenrikspolitisk innsats, og landet er en ivrig deltaker i det regionale Golfrådet. Under Irak-krisen 2003 var Bahrain USAs viktigste støttespiller i regionen.

Bahrain er inndelt i 12 kommuner.

Rettsvesenet er preget av islamsk rett (sharia) og britisk common law. Ifølge den nye grunnloven er domstolene formelt uavhengige.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.