Flere stormakter søkte å gjøre sin innflytelse over Bahrain gjeldende; Golf-området var samtidig hjemsøkt av omfattende piratvirksomhet. Britiske styrker grep gjennom 1800-tallet flere ganger inn for å beskytte det bahrainske dynastiet, og en første avtale som regulerte dette forholdet ble inngått i 1820. Fra Bahrains side var det særlig behov for beskyttelse mot Persia. Perserne (Iran) har helt til moderne tid gjort krav på Bahrain, og det er ennå en betydelig minoritet av persisk herkomst i landet. I 1830 gikk Bahrain med på krav fra Egypts hersker Muhammed Ali Pasha om en årlig skatt. Bahrains herskere følte seg også truet av press fra wahhabittene i det senere Saudi-Arabia, som i 1854 angrep landet. Dette førte til at sjeiken av Bahrain påkalte britisk assistanse og søkte beskyttelse både fra Egypt og Iran.
Et invasjonsforsøk, støttet av Qatar, fra den rivaliserende arabiske familien ibn Ali, som søkte å ta makten fra Khalifa-familien, ble slått ned av britiske styrker. Dette skjedde i henhold til den nye avtalen mellom Bahrain og Storbritannia fra 1861. Denne, som formelt var en maritim fredsavtale, gjorde Bahrain til et britisk protektorat. Bahrain forpliktet seg til å avstå fra krigføring, piratvirksomhet og slaveri mot at Storbritannia påtok seg ansvaret for landets sikkerhet samt dets forbindelser med andre land. I en tilleggsavtale fra 1868 forpliktet Bahrain seg til ikke å avstå deler av sitt territorium annet enn til Storbritannia. Avtalen fra 1861 ble revidert i 1892 og 1951. Gjennom slike avtaler med sjeikdømmene i Golfen sikret Storbritannia seg kontroll over størstedelen av området, som var av stor betydning for landets sjøforbindelse med India.
Fra slutten av 1800-tallet ble det britiske administrative ansvaret for Bahrain ivaretatt av koloniadministrasjonen i India, for å bli overført til London ved Indias selvstendighet i 1947. Fra 1902 øvde en britisk sendemann i Manama direkte innflytelse på den bahrainske hersker, og Storbritannia hadde en tettere oppfølging av Bahrain enn av de andre Golfstatene med beskyttelsesstatus. Ordningen ble formalisert gjennom etableringen av et styringsråd i 1919, hvorigjennom den britiske utsendingen styrte sammen med representanter for sjeiken. De første lokalvalg ble avholdt samme år. En avtale mellom de britiske og osmanske regjeringer i 1913 anerkjente Bahrains uavhengighet, men landet forble under britisk administrasjon, med forankring i inngåtte avtaler med den bahrainske hersker. Britenes makt ble vist i 1923, da sjeik Isa ibn Ali al-Khalifa ble tvunget til å abdisere; britenes begrensede innflytelse ble samtidig vist gjennom at maktskiftet ikke ble akseptert av befolkningen, som anså den nye herskeren, sjeik Hamad, kun som å representere sin avsatte far.
I 1938 gjorde Storbritannia Bahrain til sin fremste marinebase i Golfen, til 1958. Fra 1946 flyttet den øverste britiske representant i Golfområdet til Bahrain fra Iran, noe som ytterligere understreket den betydning Bahrain ble tillagt.
Moderniseringen av det bahrainske samfunnet på 1900-tallet hang sammen med utvinningen av olje, som startet i 1932, og som tilførte landet inntekter som muliggjorde bredere næringsutvikling. Tidlig i århundret dominerte ennå handel, inklusive med perler. Allerede mens Bahrain var britisk protektorat fant det flere ganger sted demonstrasjoner rettet mot myndighetene. På 1910- og 20-tallet protesterte handelsnæringen mot økonomisk reguleringer innført av britene. Senere sluttet intellektuelle og andre seg til opposisjon mot det britiske styret, med forsterket uro i 1950-årene, ikke minst med deltakelse fra grupper på venstresiden, inklusive National Union Committee (NUC), med tilknytning til fagforeninger; etablert i 1954 – og forbudt to år senere. Arabisk nasjonalisme gjorde seg på 1950-tallet gjeldende også i Bahrain, med krav om selvstendighet. Disse hadde forankring i alle sosiale og religiøse deler av samfunnet. Uroen, med demonstrasjoner og streiker, fortsatte på 1960-tallet, blant annet drevet av de radikale gruppene National Liberation Front (NLF) og Popular Front for the Liberation of Bahrain (PFLB). En demonstrasjon i 1965 rettet seg spesifikt mot britisk styre.
Bahrain deltok i andre verdenskrig på alliert side, og i oktober 1940 ble oljeinstallasjoner i landet bombet av italienske fly, uten å gjøre større skade. I 1968 besluttet Storbritannia å trekke seg ut av Golfen, også fra Bahrain. To år tidligere hadde britene flyttet sin viktigste marinebase i regionen fra Aden (Jemen) til Bahrain, som ledd i avviklingen der.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.