film - fotografi

Film. Prinsipptegning som viser hvordan en tripack-fargefilm er konstruert. Øverste sjikt er blåfølsomt, men danner gult ved fremkallingen. Mellomsjiktet er følsomt for grønt, og det dannes magenta (rødblått) ved fremkallingen. Nederste sjikt er rødfølsomt, og danner cyan (blågrønt) ved fremkallingen. (Sjiktene er for å lette forståelsen fremstilt fargede på tegningen, i virkeligheten er de fargeløse.)

Av /Store norske leksikon ※.

Film. Tverrsnitt av fargefilm.

Av /Store norske leksikon ※.

Film. Den negative fargefilmen inneholder komplementærfargene til den positive kopien. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Film er opprinnelig en betegnelse på en tynn hinne på et annet materiale, som for eksempel væskefilm, oljefilm, smørefilm, biofilm og maling- og lakkfilm. Nå er film også betegnelse på selvstendige materialer i form av tynne folier, som plastfilm til emballasje, plastfolier, cellulosefilm og fotografisk film. Ordet har videre gitt navn til mediet film.

Faktaboks

etymologi:
engelsk ‘hinne’

I fotografi er film vanligvis betegnelsen på et gjennomsiktig og bøyelig underlag av polyester eller lignende, som er belagt med et sjikt av lysfølsomt materiale og beregnet for eksponering i et kamera. Film har blitt produsert i mange utgaver og formater, med forskjellig lysfølsomhet, kontrastomfang med mer, men etter at digitalfotograferingen tok over markedet har analog film blitt et medium for spesielt dedikerte. Det produseres fortsatt film og kameraer for film.

Lysfølsomheten måles i ISO (International Organization for Standardization). En enkel huskeregel er at en film på 100 ISO kan eksponeres i sollys på 1/100 sekund og blender 11. En film på ISO 200 er dobbelt så lysfølsom og trenger bare halvparten så mye lys. Med en film på ISO 1600 kan man ta bilder i god innebelysning, uten blits. Økning av filmens lysfølsomhet skjer på bekostning av andre egenskaper, som kornstørrelse, kontrast og fargekvalitet.

35 mm-filmen, som gir et negativformat på 24 × 36 mm, var den mest utbredte og er den som har overlevd digitalfotografering. Profesjonelle fotografer brukte rullefilmer som ga opptak i 60 × 60, 60 × 70 eller 60 × 90 mm, eller planfilm i format 4 × 5" eller større. Fra tid til annen ble spesialformater lansert, som 126 (Instamatic), 110 og Disc. I 1996 kom APS (Advanced Photo System) med filmformat 16,7 × 30,2 mm.

Svart/hvitt-film

Svart/hvitt-film består av et lysfølsomt sjikt av sølvsaltkrystaller utrørt i gelatin. Under dette sjiktet ligger et antihalasjonssjikt og et festesjikt, over ligger et beskyttelsessjikt av herdet gelatin eller lignende. Sølvsaltene består av kjemiske kombinasjoner av sølvioner (Ag+) og halogenioner, hovedsakelig klorid (Cl), bromid (Br) og jodid (I). Når disse sølvsaltkrystallene utsettes for lys, dannes ørsmå mengder av rent sølv i strukturen. Dette kalles det latente (ikke synlige) bildet. I en kjemisk fremkallingsprosess reduseres de sølvsaltkrystallene som har vært utsatt for lys, til rent, svart sølv. De ikke-belyste sølvsaltkrystaller oppløses og fjernes i den etterfølgende fikseringsprosess.

Bildet i en svart/hvitt-film og i en svart/hvitt-kopi består altså av rent sølv, i motsetning til i fargefilmen og fargepapiret, hvor sølvet fjernes totalt i prosessen og bare lar fargepigmentene bli igjen. Fremkallingsprosessen innebærer en forsterkning av det fotograferte bildet på flere millioner ganger.

Fargefilm

Fargefilm er basert på Newtons fargeteori fremsatt allerede i 1672, senere utviklet av Young (1802) og fotografisk bevist av Maxwell i 1861, nemlig at alle farger kan dannes av de tre grunnfargene rød, grønn og blå.

En fargefilm er i prinsippet tre gjennomsiktige svart/hvitt-emulsjoner plassert oppå hverandre. Hvert sjikt er sensibilisert, det vil si gjort lysfølsomt, for hver sin primærfarge rød, grønn eller blå. Problemet med at de fleste fotografiske emulsjoner også er følsomme for blått lys, er løst ved at det under det blåfølsomme sjiktet, som er plassert øverst, er lagt et gulfilter som absorberer de blå delene av lyset. Under fremkallingen blir dette gulfilteret fargeløst.

Sammen med de lysfølsomme sjiktene i fargefilmen er det plassert fargekoblere, som i fremkallingsprosessen produserer fargestoffer i henhold til motivets farger, men for den negative fargefilms vedkommende i motsatt (komplementært) forhold. Der hvor det har falt blått lys, produseres gult fargestoff. I det grønnfølsomme sjiktet produseres magenta (purpur)-fargestoffer. I det rødfølsomme sjiktet dannes cyan (blågrønne)-fargestoffer.

I virkeligheten består den moderne fargefilm av flere sjikt, opptil 10–12, som bidrar til å øke filmens lysfølsomhet, eksponeringsspillerom og kvalitet. En revolusjon kom da man tok i bruk den såkalte T-teknologi (T står for tabular grain, flakformete korn). Ved en avansert prosess har det lykkes å forandre forholdet mellom sølvsaltkrystallenes overflate og deres tykkelse, slik at man med samme overflate og derigjennom samme lysfølsomhet får tynnere korn og dermed bedre farge og skarphet.

Negativ fargefilm

Negativ fargefilm viser altså negative – motsatte – farger i forhold til motivet: Motivets røde deler vises cyan (blågrønt). Grønt vises magenta (purpur). Blått vises gult. I tillegg har alle negative fargefilmer en maske i form av en dominerende gulbrun farge, som ligger over det hele. Denne masken korrigerer fargefeil som ellers ville oppstå i filmen, men gjør det samtidig omtrent umulig å kunne vurdere fargene i filmen med det blotte øye. Når den negative fargefilmen kopieres over på fargepapir, vendes fargebalansen nok en gang, og vi får de riktige fargene gjengitt på papirbildet. Negativ/positivprosessen er allsidig og gir fordeler i form av muligheter for fargekorreksjoner og andre forbedringer under kopieringen. Man kan også lage svart/hvitt-bilder etter negativ fargefilm, likeså farge-lysbilder.

Positiv fargefilm

Fra den positive fargefilmen får vi direkte lysbilder. På samme måte som for den negative fargefilms vedkommende, består den positive fargefilmen, diafilmen, av tre lysfølsomme sjikt lagt over hverandre, følsomme for de tre grunnfarger rød, grønn og blå. Fremkallingsprosessen er forskjellig fra negativmetoden. Den foretas i to trinn: Etter førstegangsfremkallingen, som fremkaller et negativt bilde, foretas en kjemisk omvendeprosess som gjør de ikke-fremkalte partiene påvirkelige for fremkalling. I en fargefremkaller dannes fargestoffene, samtidig som sølvet blekes og fjernes. Resultatet blir en positiv film med de riktige fargene, som kan sees umiddelbart, vises i en fremviser eller brukes som original for trykksaker. Fra den positive fargefilmen kan det også lages papirkopier, som ofte får en kraftigere fargemetning enn forstørrelsene fra den negative fargefilmen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev jon petter wettre

Artikkelen om film sier ingenting om utviklingen av film på kino. Når kom den første fargefilmen på kino og når ble fargefilm på kino vanlig? Søk på fargefilm på nettet førte til oppslaget om Harald Renbjør på Wikipedia, det later til at dette var en norsk pioner innen fargefilm, men han er ikke omtalt i snl til tross for sin betydning

svarte Roger Pihl

Hei og takk for innspill. Levende bilder er ikke mitt ansvar, jeg holder meg til stillbilder - men jeg bringer naturligvis innspillet ditt videre til rette redaktør. Det er opplagt at dette er interessant!

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg