Ediacara-faunaen

En gruppe flercellede organismer fra slutten av prekambrium, for ca. 600–540 millioner år siden. De tidligste fossilene av flercellede organismer vi vet om. Organismene var relativt store, opp til 50 cm i diameter, flate og uten harde strukturer. Faunaen har navn etter stedet Ediacara, nord for Adelaide i Australia, hvor de første funnene ble gjort i 1947, men er nå kjent fra mange lokaliteter forskjellige steder i verden, blant annet Digermulhalvøya i Finnmark (Crimes & McIlroy 1999).

Faunaen består av et 30-tall slekter med ganske forskjellige morfologier, og ingenting tyder på at alle er i slekt med hverandre, selv om enkelte forskere har gruppert alle som "Vendozoa" (etter den vendiske tidsperioden de opptrer i).

Fossilene opptrer som avstøpninger langs skillet mellom lag av laminert leire og finkornet, leireholdig sand, og er antagelig dannet ved at organismen strandet på en tidevannsflate som var dekket av bakteriematter og ble dekket av sanden ved neste høyvann. At dette miljøet var på grunt vann kan sees ved at lagene ofte har tørkesprekker. I dag er det uvanlig at det dannes fossiler i et slikt miljø. Det må ha vært spesielle forhold i havene i den vendiske perioden siden disse fossilene opptrer over hele verden.

Tradisjonelt har de blitt sett på som primitive representanter for moderne dyregrupper, særlig nesledyrene (Cnidaria). Organismene deles i fire hovedgrupper; Medusoider (maneter), Pennatulaceer (sjøfjær), Annelida (ormer) og arter med ukjent slektskap. Typiske "maneter" er Mawsonites, Cyclomedusa og Kimberella. Typiske "sjøfjær"-aktige former er Charnodiscus og Pteridinium, mens de ormeaktige formene kalles Dickinsonia og Spriggina. I tillegg finnes former som har blitt sammenlignet med leddyr (Praecambridium, Vendia og Parvancorina), noen som kan være forløpere for pigghudene (Tribrachidium).

Noen forskere (Seilacher 1989) mener at disse organismene er en gruppe som ikke har noen utviklingsmessig sammenheng med moderne dyr (som har indre organer), men bestod kun av tynne vegger hvor det indre tok opp næring fra vannet gjennom membraner, eller hadde endosymbionter i kroppen. Oppbevaring av slike organismer i stormlag tyder riktignok på at de ytre membranene kunne være svært solide. Hvis denne hypotesentte stemmer var de kanskje ikke flercellede i det hele tatt, men kan heller oppfattes som store kolonier av encellede organismer. De siste fossilene av denne typen finnes helt i begynnelsen av Kambrium, og det er sannsynlig at de forsvant på grunn av utviklingen av bevegelige byttetere på denne tiden.

Crimes, T. P. and D. McIlroy. 1999. A biota of Ediacaran aspect from lower Cambrian strata on the Digermul Peninsula, arctic Norway. Geological Magazine 136; 633–642.

Waggoner, B. 2003. The Ediacaran Biotas in Space and Time. Integrative and comparative Biology 43(1); 104-113. (free article)