Boliviansk musikk er preget av påvirkninger fra spansk, afrikansk og urfolkenes kultur. Urfolkene utgjør omtrent 50 prosent av befolkningen, og musikktradisjoner fra aymara- og quechua-folkene har vært sentrale i utviklingen av andesmusikken.
Musikk i Bolivia
Folkemusikk
Maskedansen diablada på karnevalet i Oruro
De bolivianske urfolkenes musikk har røtter tilbake til Inkariket, som hadde sitt hovedsete i dagens Peru. Musikk og dans var en del av inkaenes rituelle og religiøse prosesjoner. Det ble brukt horn av leirgods og tre, panfløyter og andre fløyter, trommer, rasler og bjeller.
Fra erobringen på 1500-tallet fikk musikk med røtter i Spania stor innflytelse, og i møtet med urfolkenes musikk oppsto nye former og instrumenter som etablerte seg i folkemusikken. Den bolivianske charangoen stammer fra europeiske instrumenter som den spanske vivuela og den kanariske timple. Tarka er en lokal variant av blokkfløyte som spilles i store grupper.
Etter revolusjonen i 1952 gjennomgikk Bolivia en nasjonal gjenreisning som innebar større anerkjennelse av urfolkenes kultur og musikk. Tradisjonsmusikken ble gradvis modernisert og utviklet seg til sjangeren andesmusikk. De bolivianske gruppene Los Jairas og Los Kjarkas var fra 1960-tallet ledende i utviklingen og spredningen av denne musikken, som også fikk et stort publikum i Europa. Charangospilleren Ernesto Cavour (1940–2022) og quenaspilleren Gilbert Favre (1936–1998) var framtredende solister på sine instrumenter. Cavour var også grunnleggeren av Bolivias instrumentmuseum i La Paz, som huser mer enn 2000 musikkinstrumenter, hovedsaklig fra Andesregionen.
Tradisjonell musikk inngår i mange folkelige seremonier og feiringer. Karnevalet i Oruro, som er en av Sør-Amerikas betydeligste festivaler, er kjent for fargerike prosesjoner med blant annet maskedansen diablada. I festivalens største opptog deltar mer enn 25 000 dansere og 10 000 musikere. Orurofestivalen er oppført på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv.
Kunstmusikk
En spesiell boliviansk musikkform er en videreføring av barokkmusikk som ble brakt til landet av europeiske kolonister fra 1500-tallet. Kirkemusikken knyttet til den jesuittiske misjonen fikk stort gjennomslag hos den lokale urbefolkningen, som deltok i kor og orkestre og lærte instrumentbygging og komposisjon. Det oppsto en egen barokkstil som også tok i bruk elementer fra den lokale befolkningens egen tradisjonsmusikk og språk. Denne «misjonsbarokken», som også finnes i det nordlige Argentina, har blitt dyrket kontinuerlig fram til i dag.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.