Folke- og populærmusikken varierer innenfor de ulike regioner. Langs atlanterhavskysten er påvirkningen fra den karibiske musikken sterk, i tillegg til spanske stiltrekk, også engelske og franske. Her finnes også lokale afroamerikanske tradisjoner blant etterkommere etter rømte slaver. Langs stillehavskysten dominerer musikk som kombinerer spanske med afrikanske røtter. I Andesfjellene har møtet mellom spansk og indiansk kultur satt sitt preg på musikken. Indianerstammer opprettholder fremdeles sine egne tradisjoner. Llanos, slettelandet i øst, og Amazonas-regionen i sør omfatter folkemusikktradisjoner med spanske og indianske røtter i ulike kombinasjoner. Se også indianere (musikk) og Latin-Amerika (musikk).

Skriftlige kilder, bl.a. ved Santa Fe-katedralen i Bogotá, fra kolonitiden, viser at opplæringen av urbefolkningen i europeisk kirkemusikk begynte allerede på 1500-tallet. Den betydeligste søramerikanske komponisten på 1500-tallet, Fernández Hidalgo, var kapellmester ved katedralen 1585–87 og komponerte en rekke større verker der. På 1800-tallet utviklet det seg et bredere offentlig musikkliv, som omfattet opera og symfonisk musikk, samtidig som den kirkemusikalske aktiviteten ble svekket. Det nasjonale musikkonservatoriet ble opprettet 1910.

Etter en nasjonal orientering blant komponistene ca. 1900 fulgte en mer eklektisk tendens. Senere har colombianske komponister, bl.a. Luis Antonio Escobar og Luis Antonio Athehortúa, brukt nasjonale elementer innenfor ulike moderne stilarter. I dag omfatter musikklivet profesjonelle symfoniorkestre og kammerensembler, kor og blåseorkestre, mindre konservatorier og musikkskoler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.