Musikk i Venezuela

Musikken til Venezuelas urbefolkning er i stor grad fortrengt, men noen former lever videre. Musikklivet er farget av afrikanske og europeiske påvirkninger.

Urbefolkningens musikk varierer fra rituelle, resitativiske former til sanger og instrumentalmelodier på fløyte og horn. Deres musikk er i stor grad fortrengt, men tradisjonelle quenas (panfløyter) benyttes til danser som har fått ny popularitet. Folkemusikken i kystområdene har sterke røtter i de svartes kultur med vekselsang og polyrytmikk, nedfelt i musikkaktivitet knyttet til kirkelige høytider. Spanske tradisjoner dominerer i innlandet, i barnesanger, arbeidssanger, religiøs musikk og dansemusikk. Populære urbane musikkformer er merengue og pasillo (en variant av vals). Nasjonaldansen joropo er preget av kystkulturens afrikanske røtter, men starter alltid med valseo (valsetrinn). Folkeinstrumentene omfatter harpe, gitartyper, mandolin, en lutt-type, trommer og andre rytmeinstrumenter, bl.a. charrasca (skrapeinstrument), maracas (rasle) og quitiplas (fire bambusrør som stampes mot bakken).

Kolonistene innførte europeisk kirkesang fra 1590-årene, og kirkemusikk har spilt en dominerende rolle. En rekke komponister var aktive ved slutten av koloniperioden, med José Ángel Lamas (1775–1814) som den ledende. Fremveksten av et offentlig musikkliv på 1800-tallet illustreres ved verker i romantisk stil av José Ángel Montero (1832–1881), som skrev opera, kirkemusikk og zarzuelas, og Federico Villena (1835–1900), som skrev kammermusikk, sanger, kirkemusikk og zarzuelas. Ellers dominerte patriotiske sanger og salongmusikk på amatørbasis, blant annet den populære valse criollo. Et profesjonelt nivå ble først mulig i tiden etter den første verdenskrig, med politisk stabilitet og blomstrende økonomi. Den ledende komponisten, Vicente Emilio Sojo (1887–1974), og den mer nasjonalistisk orienterte Juan Bautista Plaza (1898–1965) skapte musikk innenfor et postromantisk tonespråk. Impresjonisme og folkemusikk danner utgangspunktet for senere komponister som Antonio Estévez (1916–1988), mens Rhazes Hernández López (1918–1991) og Alexis Rago (1930–2009) representerer avantgarden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg