Andesmusikk er musikk fra andesregionen i Bolivia, Chile, Ecuador, Peru og det nordlige Argentina. Begrepet andesmusikk omfatter urbefolkningens tradisjonsmusikk og hybride musikkformer som oppsto i møte med den iberiske musikkulturen som kom til Sør-Amerika gjennom kolonialiseringen. Folkegrupper som kan knyttes til musikken er aymara- og quechuatalende urfolk.
spansk musica andina, engelsk andean music
Musikken bygger for en stor del på tradisjonelle folkedanser som huayno, carnavalito og yaraví. Den er tradisjonelt en viktig del av store folkefester, opptog og karneval. De mest karakteristiske andesinstrumentene er kantfløyten quena, ulike panfløyter (zampoña, siku, rondador), blokkfløyten tarka, strengeinstrumentet charango og den store tofellstrommen bombo. I tillegg brukes oftest gitar og i enkelte tradisjoner fiolin og harpe. I nyere arrangementer kan det brukes bass, trommesett og keyboard.
Arkeologiske funn og historiske beretninger viser at mange av musikkinstrumentene i andesmusikken hadde en viktig plass i Inkariket (1438–1533) og tidligere. Quena, panfløyter, trommer, trompetinstrumenter og konkyliehorn ble brukt i seremonier og ritualer. Musikken sto i sentrum ved religiøse prosesjoner, begravelser og høytider. Selv om Inkariket gikk i oppløsning etter den spanske erobringen lever elementer fra inkakulturen videre i andesmusikken. Spesielt kollektive framføringer med tarkas (blokkfløyte) og sikus (panfløyte) mener man har nært slektskap med inkaenes musikalske praksis.
Andesmusikken fikk et stort internasjonalt publikum fra 1960-tallet gjennom utgivelser ved grupper som Los Calchakis, Los Jairas, Los Kjarkas og Los Incas. Simon & Garfunkel fikk en internasjonal hit med melodien El Condor Pasa (If I Could), innspilt med musikere fra Los Incas i 1970. Charangospilleren Ernesto Cavour (1940-2022) og quenaspilleren Gilbert Favre (1936-1998) var framtredende solister på sine instrumenter.
Den argentinske komponisten Ariel Ramirez (1921–2010) brukte danserytmer og instrumenter fra andesregionen i flere av sine verk. Mest kjent er korverket Misa Criolla, som ble urframført i 1963 og snart fikk stor internasjonal oppmerksomhet.
Andesmusikken hadde stor betydning for Nueva canción-bevegelsen i Chile og flere andre land, spesielt etter militærkuppet i Chile i 1973. Violeta Parra og Victor Jara hentet inspirasjon fra musikken, og gruppene Inti-Illimani, Quilapayún og Illapu bidro til å utvikle den innenfor motstandsbevegelsen mot diktaturet. Disse gruppene måtte alle reise i eksil etter kuppet, men etablerte seg i Europa og fortsatte å opptre og turnere, noe som styrket den internasjonale interessen for både Nueva canción og andesmusikken.
I Norge er andesmusikken en kjent og kjær musikkform i latinamerikanske innvandrermiljøer, og er ofte å høre på gater og torg framført av gatemusikanter. Flere grupper som bygger på andesmusikken har vært aktive i Norge helt siden flyktninger og innvandrere fra området begynte å komme på 1970-tallet. INTI Fusion (tidligere INTI) har siden 1988 framført arrangementer og egne komposisjoner basert på sjangeren. Mange nordmenn har også møtt musikk inspirert av andesmusikken gjennom Misa Criolla av Ariel Ramirez, som har vært framført jevnlig av norske kor siden omkring 1980, ofte i samarbeid med musikere fra andesregionen.
Skruk (Sunnmøre kristelige ungdomskor) hadde et nært samarbeid med den ecuadoranske andesgruppen Altiplano, noe som blant annet resulterte i den kritikerroste CD-utgivelsen Slipp mine fløyter fri i 1990 og Misa Andina i 1993, begge utgitt av Kirkelig kulturverksted.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.