Reggaetons røtter finnes i «spanish reggae»-scenen i Panama på slutten av 1980-årene, der artister sang og rappet over instrumentaler fra dancehall-artister på Jamaica, iblant spilt i dobbel hastighet. Artister som El General, Nando Boom og Maliante fikk blant annet flere fans i Puerto Rico.
Siden man sjelden klarte å få kontakt med disse artistene fra Panama, hyret klubbene i Puerto Rico isteden lokale helter til å opptre over de populære instrumentalene. Da «spanish reggae»-scenen stagnerte, tok Puerto Rico over utviklingen. Reggaeton var født, eller «hiphop med en karibisk smak», som reggaetonpioneren Vico C sa i dokumentarfilmen Chosen Few: El Documental (2005).
Opprinnelig ble musikkformen bare kalt «undergrunn», deretter «perreo», før reggaeton – ett ord først festet på plate av artisten Daddy Yankee i 1994 – endte opp med å bli den nye sjangerens navn på 2000-tallet.
Tidlige puertorikanske artister som Daddy Yankee, Vico C, DJ Playero, Ivy Queen, Tempo og Baby Rasta & Gringo var vel så mye påvirket av amerikanske rappere som stjerner fra Jamaica, og reggaeton utviklet seg til en miks av hiphop, dancehall, R&B samt karibisk og latinamerikansk pop og dansemusikk. Især den jamaicanske dembow-rytmen, popularisert i Shabba Ranks' Dem Bow (1991), ble grunnlaget i mye reggaeton.
Reggaeton var fra starten mannsdominert klubbmusikk, som i hovedsak handlet om sex, kjærlighet, narkotika, vold, fattigdom og vennskap. Sexfokuset og provoserende dansing var ikke noe nytt i latinsk musikk, men også et grunnlag i suksessen til sjangre som lambada, merengue, bomba og bachata.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.