Konge, mannlig statsoverhode i et monarki. Ordet kommer av norrønt konungr, et patronymikon avledet av konr, fornem mann, slektning. Konge skal derfor opprinnelig ha betydd: sønn av en fornem mann eller en mann som stammet fra gudene. Germanerne valgte konge blant en fast krets av ætter som gikk for å stamme fra gudene. Kongen synes opprinnelig å ha fungert som folkets representant overfor gudene og ellers ledet det når det var nødvendig. Således skal kongen ha stått for gudsdyrkingen, og når kongens lykke sviktet, som f.eks. ved uår, kunne han bli styrtet.

Kongen skal opprinnelig ha hatt status som den fremste blant likemenn. I folkevandringstiden ble kongens stilling styrket blant de germanske folk. Hans rolle som leder i krig ble nå fremherskende og gav ham økende makt vis à vis folket. Videre kom møtet med romersk kultur, politiske ideer og rettsoppfatning samt kristen verdensanskuelse til å bidra til de germanske kongers utvikling til monarker, statsoverhoder, i de nye germanske statsdannelsene som ble etablert på det vestromerske riksområdet samt det øvrige Vest- og Nord-Europa i løpet av tidlig middelalder.

Kongen skulle bli et av germanernes viktigste bidrag til Europas politiske historie, og mange av de rent germanske elementene skulle vise seg seiglivede. De kom til uttrykk i forestillingen om at kongen stod under loven, selve samfunnsordningen. Slike ideer stod i veien for fremveksten av kongelig enevelde i middelalderen. Kongens rett til tronen var basert på en blanding av rettsmomentene arv og valg. Og selv om enkelte europeiske kongedømmer ble arvelige i løpet av middelalderen, f.eks. det franske og det norske, falt aldri folkets medvirkning helt bort ved tronskiftene. Kongens myndighetsområde var også begrenset. Han kunne ikke fritt skrive ut skatter, og han var avhengig av de fremste samfunnsmedlemmenes råd og ofte av folkets samtykke. Det siste ble i løpet av høymiddelalderen i økende grad organisert gjennom representative forsamlinger, kalt parlamenter, råd o.l. I middelalderkongedømmet ligger således på mange måter kimen til senere tiders konstitusjonelle kongemakt.

Kristendom og romerrett bidrog til å opphøye kongens stilling. Således ble det vanlig å oppfatte kongemakten som et embete innstiftet av Gud, som et ledd i en gudegitt samfunnsordning. Dette trakk kongen både rettslig og ideologisk vekk fra hans germanske grunnlag og styrket på lengre sikt statsmaktens uavhengighet, selv om det enkelte steder var et uttrykk for kongens økende avhengighet av en voksende selvstendig pavekirke. Teorien om kongen av Guds nåde (rex dei gratia) bidrog imidlertid i like høy grad til å styrke kongens personlige maktstilling. Rundt kongens person og embete ble de vesteuropeiske statene organisert i høymiddelalderen. Kongen tok på seg ansvaret for å trygge freden innad så vel som utad, dvs. at han organiserte rettsvesenet, iverksatte straffer og ledet militærvesenet. Etter hvert fikk han også virkelig lovgivningsmakt, og fra romerretten slo tanken om fyrsten som den eneste lovgiver gjennom. Med et stadig mer komplisert samfunn økte også kongens samfunnsoppgaver, og med det fulgte en økende institusjonell vekst. Ved utgangen av 1200-tallet var det etablert moderne statsmakter i de fleste europeiske land.

I senmiddelalderen fant det sted en gradvis sekularisering av kongemaktens ideologiske grunnlag, samtidig som det oppstod en økende spenning mellom voksende fyrstemakt og forskjellige konstitusjonelle bevegelser, som f.eks. i Norden under Erik av Pommern. Konsilbevegelsen, som i mangt var rettet mot eneveldige tendenser innen pavekirken, fikk således også stor betydning for motstanderne mot den sterke kongemakten. Romerrett og absolutistiske ideer var nå i fremgang, og med unntak av England skulle den despotiske kongemakt seire i løpet av 1500–1600-tallet. Mest konsekvent ble eneveldet utformet i Frankrike og Danmark-Norge på midten av 1600-tallet.

Fra slutten av 1700-tallet var frihetsideer, tanker om folkesuverenitet og demokrati i emning, og i tiden etter den franske revolusjon og napoleonskrigene ble de eneveldige monarkiene flere steder erstattet av konstitusjonelle kongedømmer og mer eller mindre demokratiske forfatninger. På 1900-tallet ble mange av de europeiske kongedømmene avskaffet til fordel for republikanske forfatninger. Se også monarki.

Om kongen som statsmakt i Norge, se Kongen. For oversikt over norske konger, se tabell under Norge (historie).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.