prinsgemal

I mange europeiske stater var arvefølgen til tronen i middelalderen og langt opp i nyere tid forbeholdt mannlige, ektefødte barn (eller andre slektninger) av den mannlige monarken, slik dette var fastlagt i den såkalte «saliske lov», en lovsamling som ble nedtegnet i begynnelsen av 500-tallet, og som egentlig var en registrering av gammel germansk og frankisk sedvanerett. Med utgangspunkt i denne loven oppsto en praksis der kvinner ikke kunne bestige tronen i et arverike, selv om det ikke fantes mannlige arvinger.

I noen riker (for eksempel England, Russland, Skottland og Sverige) hadde denne lovtradisjonen ikke hatt like stort gjennomslag. I disse statene forekom det allerede i middelalderen og i tidlig nytid kvinnelige, ugifte tronarvinger og regjerende monarker (den norskfødte, skotske tronarvingen Margrete på slutten av 1200-tallet, den engelske dronning Elizabeth 1 på 1500-tallet og den svenske dronning Kristina på 1600-talllet), mens ektefellene til de gifte kvinnelige monarker i samme periode (de engelske dronningene Maria 1 og Maria 2, gift med henholdsvis kong Filip 2 av Spania og kong Vilhelm 3 av England) enten hadde egne kongetitler eller andre adelstitler (den skotske dronningen Maria Stuart var i sitt 2. og 3. ekteskap gift med skotske adelsmenn, som fortsatte å bruke sine arvede adelstitler, og den engelske dronningen Anna var gift med den danske prins Jørgen, som fikk den engelske tittelen hertug av Cumberland).

På 1800- og 1900-tallet var det prinsgemaler i flere europeiske monarkier – Danmark, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania og Storbritannia (se tabellen nedenfor). Alle disse fikk gjennom sine ekteskap nasjonale prinsetitler og rang som «kongelig høyhet» i de fyrstehusene de giftet seg inn i.

Dersom den svenske kronprinsesse Victoria etterfølger sin far på tronen, vil hennes ektemann, prins Daniel, også bli prinsgemal.

• prins
• monarki