X.25 datanett standard er en rekommandasjon fra Den internasjonale teleunionen ITU som gjelder for datanett med pakkesvitsjing. Den ble først utviklet 1973-1976 i en internasjonal ekspertgruppe under ledelse av Televerkets forskningsinstitutt (TF) og fikk deretter en meget stor global utbredelse innenfor næringsliv og offentlige instanser, frem til Internett vokste og overtok rundtt årtusenskiftet. Gjennom tjenesten Datapak fikk norske bedrifter tilgang til 160 ulike X.25-nett i 60 land, med bitrater opp til 64 kbit/s.

Standarden er nå nær faset ut, men fortsatt brukes X.25 for nisjetjenester som enkelte betalingsterminaler og alarmsystemer.

Standarden ble utviklet i en periode med livlig virksomhet i mange land for å ta i bruk pakkesvisjing, slik som hos ARPANET i USA, EPSS i England, RCP og CYCLADES i Frankrike og DDX i Japan. Ved Televerkets forskningsinstitutt ble det i 1971-72 utviklet et eksperimentelt pakkesvitsjet nett (X-NETT) mellom 3 norske minidatamaskinen av typen SM4, i et prosjekt sammen med dataseksjonen i Statens Rasjonalisereingsdirektorat og firmaene Computas og Kongsberg Våpenfabrikk. En konklusjon var erkjennelsen av et absolutt nødvendige behov for å få etablert en internasjonal standard. Etter at X.25 ble vedtatt innenfor ITU i mars 1976 kom det kjapt i gang en rekke kompatible internasjonale nettverkstjenester, blant annet fra USA-firmaet Telnet med den tidligere prosjektlederen for ARPANET Lawrence D. Roberts i spissen, fra Tymnet i USA og fra PSS i England. I Norge tok TF initiativ sammen med universitetene til å etablere UNINETT basert på den nye X.25-standarden.

X.25 definerer i utgangspunktet grensesnittet mellom brukerens datautstyr og offentlige pakkesvitsjede nett, men standarden nyttes også for interne datanettverk. To hovedversjoner av tjenester ble definert; "datagram" og "virtual circuit". For datagramtjenesten gjelder at de enkelte datapakkene kan formidles uavhengig av hverandre, gjerne via alternative veier igjennom nettverket, og det er brukerens ansvar å sortere de mottatte pakkene til riktig rekkefølge. Dette prinsippet ble sterkt fokusert hos blant annet ARPANET og CYCLADES. Tjenesten "virtual circuit" ble opprinnelig det dominerende alternativet. Her sørger nettverket for at alle pakkene i en sesjon/"samtale" følger etter hverandre langs samme vei. Brukeren angir en mottaksadresse for hver sesjon, og kan gjerne opprette flere sesjoner på samme tid. TCP/IP-standarden i Internett leverer tilsvarende velordnet pakkerekkefølge til mottakerinstansen, men dette skjer hos brukeren.

Etter norsk forslag ble X.25 grensesnittet delt opp i 3 innbyrdes uavhengige funksjonslag («layers»). Det første definerer kontakter og signalformer på den fysiske sammenkoplingen, det andre definerer kontrollmekanismer for korrekt/korrigert transport av datapakkene fra brukerutstyret til nærmeste node/svitsjesentral, og det tredje definerer prosedyre for etablering av en sesjon og formatet på ulike typer av pakker som skal formidles i sesjonen. Denne 3-lagsmodellen ble senere av Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO utvidet til en generell 7-lagsmodell for datakommunikasjon kalt Open System Interconnections (OSI).

Utviklingen av X.25 skjedde under et press om å få etablert en klar demarkasjon mellom hva som var datasystem og hva som var telekommunikasjonstjeneste. Fra norsk side ble derfor foreslått som midlertidig løsning at lag 2 funksjonene skulle hentes fra den enkleste versjon i den nye HDLC-standarden som ISO holdt på å utvikle. Denne fikk betegnelsen LAP (senere LAPA, Link Access Protocol A). I en videre utvikling ble den bedre tilpasset til formålet i versjonen LAPB.

I en videre utvikling ble fastsatt Rekommandasjonen X.28 som grensesnitt for hvordan enkle terminaler som leverer data tegn for tegn kan sett opp en samtale mot X.25 og få sine tegn lagt inn i datapakker. Rekommandasjon X.3 regulerer samvirke mellom X.25 og X.28.

En eposttjeneste basert på X.25 og OSI med grundige sikringstiltak innebygd ble utviklet som meldingshåndteringssystemet X.400  (Message Handling System, MHS). Likeledes ble det utviklet et omfattenede alfabet for datategn («teletex»), til erstatning for teleks, og et system for grafisk presentasjon/elektronisk oppslagstavle («videotex»), kjent i Norge som «TeleData».

Den gode kvaliteten på signaloverføring som senere de digitale telelinjer kunne tilby gjorde at de noe tunge kontrollmekanismene i X.25 ikke lenger  var nødvendig. Med innføringen av TCP/IP i fra 1984 ble det fart i utviklingen av Internett og de raskt økende tjenester tilknyttet dette. Standarden X.25 er nå nær faset ut, etter mer enn 30 års tjeneste.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.