videokonferanse

Videokonferanse, et møte i sann tid mellom to eller flere grupper og/eller parter som befinner seg geografisk atskilt og som har overføring seg imellom av levende bilder og lyd fra deltakerne.

Videokonferanse har i mange år vært benyttet for arbeidsmøter av ulike slag, innenfor eller mellom bedrifter eller offentlige virksomheter, slik at tid og reisevirksomhet kan innspares. I senere år er det i økende omfang også tatt i bruk for fjernundervisning, dels i regulære kurs, dels også i særskilte ekspertforelesninger. Studerende kan i dag via Internett følge presentasjoner fra fremragende universiteter eller ledende bedriftsmiljøer både i innland og i utland. Helsevesenet har også tatt i bruk videokonferanser i telemedisin. Videokonferanse er dessuten brukt ved intervjuer og debatter i TV, i tolketjenester, etc. Lokale inspeksjoner, eksempelvis medisinske undersøkelser eller operasjoner eller kontroll av tekniske installasjoner, kan fjernformidles tilbake til ekspertisemiljøer.

Systemene kan i enkleste form bestå i særskilte bordapparater med en liten skjerm, eller i større versjon av sender/mottakerutstyr med kamera som kobles til en fjernsynskjerm eller elektronisk billedprosjektor. Talen og bildet kodes ved hjelp av kodeker. Talekodekene er de samme som for vanlig telefoni. Bildekodekene drar nytte av at innholdet i et bilde normalt forandrer seg lite mellom hver punktprøve. Bare differensen mellom de to punktprøvene sendes.

I de mest avanserte systemene ("telepresence") er store HD-skjermer med høykvalitetslyd (HD-tale) montert sammen med et møtebord for å skape en mest mulig tilsynelatende tilstedeværelse for motparten. Det finnes også videokonferanseprogramvare for PC som har kamera og høyttaler/mikrofon, eventuelt annet spesialutstyr for formålene.

Dersom tre eller flere parter skal delta i en videokonferanse må man ta i bruke en sentral kontrollenhet kalt MCU (Multipoint Control Unit) av ITU-T eller Focus av IETF. Alle deltakerne i en flerparts konferanse koples til en slik enhet. De viktigste funksjonene til denne enheten er:

• Mikse all innkommende lyd og sende den miksede lyden tilbake til alle deltakerne i konferansen.
• Velge en innkommende bildestrøm og sende den til de andre deltakerne i konferansen.

Det fins også enheter som samler flere innkommende bilder til ett utgående bilde (split screen). Vanligvis velges bildet fra den deltakeren som snakker eller de deltakerne som snakket sist, men valg av bilder kan kontrolleres av en operatør.

Videokonferansesystemer er standardisert av Den internasjonale teleunionen ITU i en H-serie blant sine rekommandasjoner. Hovedspesifikasjon for kommunikasjon over ISDN er ITU-T rekommandasjon H.320. For kommunikasjon over Internett eller andre IP-nett er det mulig å benytte ITU-T rekommandasjon H.323 eller SIP for samtaleoppsett. Se også artikkel om IP-telefoni. ITU-T rekommandasjon H.323 beskriver mer videokonferanse funksjonalitet enn SIP. I tillegg til SIP har IETF publisert standarder som beskriver den sentrale kontrollenheten (Focus).

I en flerparts konferanse kan ulike typer terminaler delta. Også vanlige telefoner kan delta.

For punkt-til-punkt videokonferanser er det også mulig å bruke Skype.

De første videokonferansesystemene ble lansert på slutten av 1970-tallet, og ble ofte kalt konferansefjernsyn. De krevde 2 Mbit/s digitale forbindelser mellom konferansepartnerne. Vanligvis ble det bygd egne studio som kundene kunne leie for sine konferanser.

Moderne videokonferansesystemer for bruk over ISDN, der 6 eller flere B-kanaler i parallell ble tatt i bruk for å oppnå samlet bitrate på 384 kbit/s eller høyere ble tatt i bruk på 1990-tallet. En  bildekodingsalgoritme standardisert i 1990 gjorde dette mulig. Senere er det kommet nye bildekodingsalgoritmer som er mer effektive og som gir bedre bildekvalitet.

I de siste årene er Internett og andre IP-nett med bredbåndsforbindelser tatt i bruk. Disse nettene har større overføringskapasitet enn ISDN. Mediakvaliteten kan bli bedre enn for konferanser i ISDN.