ISDN, tjenesteintegrert digitalt telenett, et felles nett for teletjenester som tradisjonelt har krevd separate linjer, som blant annet gir tilgang til telefon, dataoverføring og telefaks

Fra tidlig 1970-tallet ble det klart at det bestående analoge telefonnettet med elektromekaniske sentraler av tekniske og økonomiske årsaker etter hver ville bli bygd om til et nytt nett med samtalekoplinger styrt av datamaskiner og overføring av digitalisert tale med 64 kbit/s bitrate mellom dem. Dersom det også ble innført digital overføring på de lokale abonnentlinjene fra sentralene ut til brukerne, kunne det tilbys svitsjede dataforbindelser med overføringshastigheter som på den tid ble oppfattet som bredbånd.

ISDN-konseptet rettet mot felles tjenester ble i grunnprinsippet avklart frem til 1980, og den første planskissen ble da lagt frem fra Televerkets forskningsinstitutt. I den videre utviklingen har det norske Televerket, i samvirke med nordiske kolleger, hele tiden spilt en sentral rolle. Et av målene var at ISDN skulle følge en felles internasjonal standard. Den første samlingen med ISDN-rekommandasjoner fra Den internasjonale teleunionen (ITU) kom i 1984. I 1988 ble det opprettet et europeisk standardiseringsorgan, ETSI (European Telecommunications Standards Institute), som hadde til oppgave å presisere og samordne forståelsen av ITU-rekommandasjonene for ISDN.

De europeiske ISDN-nettverkene ble bygd på spesifikasjonene fra ETSI og de første ble offisielt åpnet i 1993 under betegnelsen Euro-ISDN. Alle teleoperatører som har innført Euro-ISDN, tilbyr et felles sett med tjenester og setter samme tekniske krav til terminalutstyret. Også noen land utenfor Europa benytter Euro-ISDN, og dette systemet var i mange år en ledende standard for hele verden. I 1995 ble det arrangert en global markering av ISDN som et nytt verdensomspennende telenett.

I Norge var ISDN i prøvedrift fra omkring 1990, og kom i ordinær drift fra 1994. Da utbredelsen av Internett som kom i gang fra midten av 1990-årene, ble ISDN, med det som da ble ansett som den svært raske bitraten 128 kbit/s (2x64 kbit/s), mye benyttet av bedrifter og private husstander som ønsket nett-tilkopling. 

Omkring 1995 ble det påbegynt en videreutvikling av ISDN slik at nettet også skulle kunne tilby såkalte bredbåndstjenester, såkalt bredbånds-ISDN eller B-ISDN. Denne utvikling stoppet imidlertid opp som følge av den raske utviklingen i DSL-teknologi.

ISDN hadde sitt største antall abonnenter omkring 2002. I løpet av det tidlige 2000-tallet gikk antallet brukere markant tilbake på grunn av konkurranse med direktekoplete digitale lokallinjer basert på DSL. Per 2017 tilbyr Telenor fortsatt ISDN-løsninger, men det forventes at tjenesten på sikt vil bli avviklet. 

De viktigste ISDN-tjenestene var telefon med avanserte tilleggsfunksjoner, videokonferanse og datakommunikasjon, samt telefaks med kopimaskinkvalitet og spesielle tilknytninger til betalingsterminaler og alarmtjenester. ISDN gav også tilgang til forskjellige ekstra funksjoner; det er for eksempel mulig å overføre korte skriftlige meldinger mellom terminalene selv om den oppringte abonnenten ikke var til stede.

ISDN-terminalene fantes i mange utgaver fra relativt enkle telefoner med tekstskjerm og alfanumerisk tastatur, til avanserte flerfunksjonsapparater. En vanlig type terminal ble datamaskiner med spesielle ISDN-kort innebygd. I en slik løsning kunne datamaskinen fungere både som telefon, telefaks, dataterminal og med passende programvare også som bildetelefon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.