Kommunikasjonssatellitter, også kalt telesatellitter og sambandssatellitter, satellitter konstruert for overføring av fjernsynsprogrammer, telefonsamtaler, data, bredbåndstjenester o.l. Det blir i dag benyttet kommunikasjonssatellitter til en rekke spesialområder, og satellittkommunikasjon er den sektoren innen kommersiell romvirksomhet som utvikler seg hurtigst med best avkastning. Den årlige omsetning på verdensbasis hadde nådd ca. 80 milliarder dollar i 2004. Levetiden for satellittene er økende, og var oppe i ca. 15 år i 2005.

Kommunikasjonssatellitter kan være passive eller aktive. De passive, f.eks. ballonger, gjør ikke annet enn å reflektere signaler fra bakken og er meget enkle. En ulempe er den lave styrken i de reflekterte signalene.

De aktive satellittene har mottagere og sendere, slik at signalene som går ut fra satellittens retningsstyrte antenner, er forsterket. Aktive kommunikasjonssatellitter har derfor vist seg mest effektive, spesielt om de plasseres i geostasjonær bane fordi kontinuerlig tjeneste her kan oppnås ved et minimum antall satellitter og uten spesielle krav til bevegelse av jordstasjonenes antenner.

Nå er kommunikasjonssatellitter i utstrakt bruk gjennom nasjonale, internasjonale eller rent kommersielle systemer. Maritime kommunikasjonssatellitter betjener skip i handelsflåten (der norske skipsterminaler har en betydelig del av verdensmarkedet), og systemer for kommunikasjon mellom fly og bakke er på vei inn. Direktesendende kringkastingssatellitter (DBS, av eng. Direct Brodcasting Satellites) for direkte kringkasting av fjernsynsprogrammer til husstander med individuelle parabolantenner har vært benyttet i mange år, og som en følge av satellittenes retningsstyrte antenner og forholdsvis høye sendereffekt kan parabolantennene på bakken ha diametre ned til under én meter. Digital satellittradio er blitt vanlig, det samme er rene dataoverføringssatellitter, bredbåndstjenester og naturligvis militær satellittkommunikasjon. Globale satellittsystemer for små mobiltelefoner er for lengst tatt i bruk. Slike systemer vil ofte bestå av mange satellitter i lave eller middelhøye baner med stor inklinasjon for å dekke områder også langt nord og sør for ekvator.

Behovet for satellitt-tjenester er etter hvert blitt så stort at antall satellitter i geostasjonær bane enkelte steder er i ferd med å bli et problem på grunn av elektronisk interferens. Problemet løses ved overgang til høyere frekvenser sammen med bruk av høyeffekt-punktstråler til geografisk begrensede områder og/eller bygging av større satellitter med flere antenner.

Fordelingen av plass i geostasjonær bane foretas av Den internasjonale teleunion, ITU, og er vanskelig både fordi den generelle etterspørsel er stor og fordi land som ligger langs ekvator, har fremmet krav om prioritert plass. Vanskeligheten er størst for satellitter som betjener Europa og Nord-Amerika.

Det første forslag om bruk av aktive kommunikasjonssatellitter i geostasjonær bane ble lansert av den britiske science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke i 1945 i tidsskriftet Wireless World. I 1955 skisserte den amerikanske forskeren John R. Pierce ved Bell Laboratories kravene til et kommunikasjonssatellittsystem.

I romalderen var den amerikanske ballongen Echo 1 (opp 1960) første eksperimentelle, passive kommunikasjonssatellitt. Den første aktive satellitt var SCORE (opp 1958), en såkalt repeteringssatellitt. Første aktive i sann tid (umiddelbar retur av mottatte signaler) var Telstar 1 (opp 1962), første aktive i geostasjonær bane var Syncom 3 (opp 1964), og første kommersielle kommunikasjonssatellitt var Intelsat 1 eller Early Bird (opp 1965).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.