Kommunikasjonssatellitter er satellitter konstruert for overføring av TV-programmer, telefonsamtaler, data, bredbåndstjenester og lignende. I dag brukes kommunikasjonssatellitter til en rekke formål. De fleste satellittene benytter radiosignaler, men det er også mulig å sende optiske signaler mellom bakke og satellitt.
telesatellitter, sambandssatellitter
De første kommunikasjonssatellittene var passive. Det vil si at de bare reflekterer signaler fra bakken og er meget enkle. En ulempe er at de reflekterte signalene blir veldig svake, siden radiosignalet blir svekket på grunn av avstanden mellom sender og mottaker. Noen av de første passive satellittene ble blåst opp når de kom i bane, omtrent som en ballong. Dette ble gjort for å få et større antenneareal og dermed et sterkere reflektert signal.
De aktive satellittene har mottagere og sendere, slik at signalene som går ut fra satellittens retningsstyrte antenner, er forsterket. Aktive kommunikasjonssatellitter har derfor vist seg mest effektive. Mange slike satellitter plasseres i geostasjonær bane fordi kontinuerlig tjeneste her kan oppnås ved et minimum antall satellitter og uten spesielle krav til bevegelse av jordstasjonenes antenner. Satellitter i geostasjonær bane dekker ikke de nordligste og sørligste områdene av Jorda; områder nord for/sør for omtrent 80 grader er ikke dekket.
En ulempe med geostasjonær bane er at satellittene er langt unna. Dette fører til at en må bruke relativt store antenner på jordstasjonen for å få sterkt nok signal. Avstanden fører også til forsinkelse i signalet, slik at det er dårlig egnet for tale og sanntidsapplikasjoner.
Ved å plassere kommunikasjonssatellitter i lav jordbane blir avstanden mellom satellitten og jordoverflaten redusert fra opp mot 40 000 km til mellom 3000 og 500 km. Ulempen med denne typen bane er at satellitten beveger seg relativt til et punkt på bakken, så en må ha svært mange satellitter for å kunne dekke hele Jorden. Flere megakonstellasjoner har blitt foreslått for å løse dette.
Kommunikasjonssatellitter er i utstrakt bruk gjennom nasjonale, internasjonale eller rent kommersielle systemer.
Maritime kommunikasjonssatellitter betjener skip i handelsflåten, og systemer for kommunikasjon mellom fly og bakke har blitt utbygd de senere årene. Tidligere hadde norske industriaktører store markedsandeler i kommunikasjonsterminaler og antenner for skip.
Direktesendende kringkastingssatellitter for direkte kringkasting av TV-programmer til husstander med individuelle parabolantenner har vært benyttet i mange år, og som en følge av satellittenes retningsstyrte antenner og forholdsvis høye sendereffekt kan parabolantennene på bakken ha diameter ned til under én meter.
Digital satellittradio er blitt vanlig i USA, det samme er rene dataoverføringssatellitter, bredbåndstjenester, globale satellittsystemer for mobiltelefoner og naturligvis militær satellittkommunikasjon. Slike systemer vil ofte bestå av mange satellitter i lave eller middelhøye baner med stor inklinasjon for å dekke områder også langt nord og sør for ekvator.
Satellittkommunikasjon er den sektoren innen kommersiell romvirksomhet som utvikler seg hurtigst med best avkastning. Den årlige omsetning på verdensbasis hadde nådd ca. 120 milliarder dollar i 2019. Levetiden for satellittene i geostasjonær bane er økende, og i 2005 var den oppe i omtrent 15 år. Satellitter i lavere baner og i megakonstellasjoner har kortere levetid. Satellittene er mindre og billigere, og en vil skifte ut satellittene for å ha kontinuerlig forbedring av systemene.
Behovet for satellittjenester er etter hvert blitt så stort at antall satellitter i geostasjonær bane enkelte steder er i ferd med å bli et problem på grunn av elektronisk interferens. Problemet løses ved overgang til høyere frekvenser sammen med bruk av høyeffekt-punktstråler til geografisk begrensede områder, og/eller ved bygging av større satellitter med flere antenner.
Fordelingen av plass i geostasjonær bane foretas av Den internasjonale teleunion. Dette er krevende både fordi den generelle etterspørselen er stor og fordi land som ligger langs ekvator, har fremmet krav om prioritert plass. Vanskeligheten er størst for satellitter som betjener Europa og Nord-Amerika.
På sikt vil også tilstedeværelsen av romsøppel føre til et rent plassproblem i de mest brukte jordbanene.
Det første forslaget om bruk av aktive kommunikasjonssatellitter i geostasjonær bane ble lansert av den britiske science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke i 1945. I 1955 skisserte den amerikanske forskeren John R. Pierce ved Bell Laboratories kravene til et kommunikasjonssatellittsystem.
I romalderen var den amerikanske ballongen Echo 1, som ble skutt opp i 1960, den første eksperimentelle, passive kommunikasjonssatellitten. Den første aktive satellitten var SCORE, som ble skutt opp i 1958, og som var en en såkalt repeteringssatellitt. Den første satellitten som var aktive i sann tid, det vil si umiddelbar retur av mottatte signaler, var Telstar 1, som ble skutt opp i 1962. Den første aktive satellitten i geostasjonær bane var Syncom 3, som ble skutt opp i 1964. Den første kommersielle kommunikasjonssatellitten var Early Bird, som ble skutt opp i 1965.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.