telefonsentral

De første telefonsentralene var manuelle, det vil si at personer (telefonister) svarte på et oppringingsignal (anrop) ved å kople seg inn og få beskjed om ønsket mottaker, og deretter kople forbindelsen videre til en telefonist i en annen aktuell sentral og gi beskjed til denne om å kople videre fremover. Hver telefonist hadde sitt telefonbord med «snorer» fra inngående linjer som hver endte i en «plugg» med flere kontaktpunkter. Pluggen ble stukket inn i en «jakk» for kopling til utgående linje, og mange jakker satt samlet på en «multippel», slik at flere telefonister som satt ved siden av hverandre kunne nå dem. De siste sentralene av denne typen forsvant i Norge i 1980-årene.

De første automatiske telefonsentralene var bygget med reléteknologi, som ble styrt i trinnvise funksjoner ved hjelp av tog av impulser. Kontakter ble da dreiet i trinn fra posisjon 0 til 9 gjentatte ganger langs overføringsveien for å nå frem ønsket abonnentnummer. Senere kom det mer raffinerte løsninger, med registre og delvis elektroniske kretser.

I den nåværende generasjonen er telefonsentralene helt digitaliserte og datastyrte. Talesignalet omformes til en kontinuerlig strøm av datategn som går inn i en hukommelse i sentralen. Mange slike strømmer kan flettes sammen, tildelt hver sine tidsintervaller (tidsmultipleksing), så de kan overføres på en felles linje. Videreformidlingene av disse datategnene styres av en datamaskin i henhold til samtaleønsket, ved å justere rekkefølgen på utlesningen av datastrømmene.

I den siste generasjonen som er under utvikling, nyttes bredbåndsforbindelser i internett til å fremføre talelyd kodet inn i datapakker (IP-telefoni). Her finnes ingen egentlig telefonsentral, siden samtalen etableres direkte mellom utstyr i begge ender. Internett er kun en transportvei.

• telefoni
• kommunikasjonsteknologi